Hellstrøm som sjefsbølle

Eyvind Hellstrøm mener selv han er så genial som kokk og kvalitetsbevisst på vegne av gjestene, at det forsvarer at han opptrer som bølle. En slik «dyrk meg eller forsvinn»-ledelse blir god TV, knapt noe mer, skriver redaktør Magne Lerø.

I NRKs Store Studio i går kveld fikk Eivind Hellstrøm forklart seg.”Hellstrøm rydder opp” heter serien på TV3 der stjernekokk Eyvind Hellstrøm besøker en restaurant og forsøker å få orden både på økonomi, hygiene og sørge for mat av god høy kvalitet. Hellstrøm sparer ikke på konfekten. Han skjeller og smeller, roser noen, mens andre drives til tårer, pisker opp tempo og slår ned som en ørn på feil som blir gjort. I Dagbladet i dag sier flere andre kjente kokker at Hellstrøms brutale stil er skadelig for yrket. Mesterkokkene Bernt Stiansen, Arne Brimi og Odd I. Solvold forteller at de stadig får henvendelser for folk som lurer på om yrket er så rått og brutalt som det blir fremstilt på TV.

Det er det nok ikke. For alle mesterkokker er ikke som Hellstrøm, og de har heller ikke samme behov som han for å fremstå som unik. Hellstrøm vil bli dyrket for så mange som mulig. Han vil ikke være noen hvem som helst. Og med en viss rett kan han stikke hodet fram og spørre: Er det noen som er bedre enn meg i landet her?

   

Eyvind Hellstrøm er gourmetkokk og chef på restauranten Bagatelle i Oslo. Han er mest kjent for sin drift av restauranten Bagatelle – den eneste restauranten i Norge med to stjerner ifølge Michelin-guiden. Bagatelle har han drevet siden 1982. Han er også forfatter av flere kokebøker, blant annet «Lutefisk, pinnekjøtt og andre bagateller», «Bagateller for livsnytere: vin og mat i magisk kombinasjon», og «Herregårdsmat». For sin innsats som programleder for TV-programmet Hellstrøm rydder oppTV3 ble han kåret til beste mannlige programleder under Gullruten 2009.

Alle bransjer har sin Hellstrøm. Skøytesporten har, eller hadde, Peter Mueller. Han var kongen på haugen; sterk, dominerende, selvbevisst og dyktig. Han hadde svarene. Han visste best. Et gedigent selvbilde kombinert med anerkjennelse fra omverdenen og en litt utagerende personlighet fører til den typen atferd som vi kan studere der Hellstrøm ferdes eller lese om der Mueller er på ferde.

Fotballen har Tom Nordlie, og for så vidt Kjetil Rekdal. Få her i lander kan fotball bedre enn dem. Når Kjetil Rekdal offentlig kan kalle en spiller for ”alkis”, forteller det at han har mangelfull styring over egen ordbruk når han blir forbannet. Det er ikke så uvanlig. Det er imidlertid vanlig at ledere klarer å begrense seg selv om følelsene koker i kroppen. Ledere er vanligvis gode når det gjelder adrenalinkontroll.

 

Hvis man får aksept for de man er leder for, kan en leder tillate seg å snakke rett fra leveren. Nils Arne Eggen var en hissigpropp. Han kjeftet og skrålte fra sidelinjen. Hadde en flyttet denne lederstilen inn på et kontor, hadde det ikke fungert i det hele tatt. Eggen hadde imidlertid emosjonelle egenskaper som gjorde at hans røffe stil var mulig å forholde seg til. De er godfot-teorien han forbindes med. Eggen var virkelig besjelet av å skape gode spillere og ansvarlige mennesker.

Flere spillere i Fredrikstad sa de var villige til å gå ned i lønn for å bli kvitt Tom Nordli. De er lei av kjeftingen hans. De vil ikke bli kjørt over og behandlet som unger som ikke gidder nok. Nordli vil vekke folk, sette et støkk i laget, få de til å skjerpe seg. En slik lederstil kan fungere den første tiden. Nordlie har gjort suksess med å overta lag som har vært i fare for å rykke ned. Han har klart å snu en stemning. Men så blir en lei Nordlis kjefting og smelling, hans enøydhet og egenfokus. I går bestemte at styret at de må leve med Nordlie fortsatt i Fredrikstad. De får spandere på han en modig coach og se om han klarer å roe seg ned.   

Lars Tore Ronglan, førsteamanuensis ved Norges idrettshøgskole, har oversikt over den forskning som er drevet på trenerrollen. Han forteller at man i dag forventer at trenere opptrer som ledere flest.

 

–          Toppidretten er jo en utrygg verden, så det å skape tillit og trygghet, er veldig viktig, sier han.

En av verdens mest suksessfull gründere, Apples Steve Jobs, er en ledelsesmessig katastrofe. Han har en trakasserende lederstil, er uforutsigbar og fordømmende. Noen opplever ham som en despot. For tusenvis er han likevel et ideal. Folk står i kø for å jobbe for ham. De vil bli sett, vurdert og anerkjent av selveste Steve Jobs.

For noen kokkespirer er nok det å stå over grytene sammen med Eyvind Hellstrøm stort. De vil svelge unna kjeft, spydige bemerkninger og latterliggjøring, fordi de vil lære. De vil bli best. De vil betale prisen.

Men tiden er i ferd med å renne ut for en overkjørende lederstil.