Likelønnsgapet

Innstramningene i den offentlige pengebruken og den skjerpede kampen om arbeidskraften vil kunne føre til at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn blir større selv om politikerne vil at de skal bli mindre, skriver redaktør Magne Lerø.

Da prinsesse Märtha Louise for et par år siden sa til en svensk journalist at vi har likelønn i Norge, haglet kritikken mot henne. Det hun skulle sagt var: Vel er det slik at vi har en lov som gir kvinner og menn rett til lik lønn for likt arbeid, men fortsatt er det slik at kvinner bare tjener omtrent 85 prosent av det menn tjener. Så kampen for likestilling er ikke slutt.

Dette er det politisk riktige svaret. Dette sier nesten alle politikere. Hvis en står fram og avlyser målet om at gjennomsnittskvinnen skal tjene like mye som gjennomsnittsmannen, blir det bråk. Problemet er at ingen vet hva en skal finne på for å oppnå full likelønn.

Likelønnskommisjonen, som Anne Enger ledet, tenkte så det knaket. De konkluderte med at det måtte settes av en likelønnspott slik at man i forbindelse med lønnsforhandlingene kunne sikre at kvinnene kom best ut. SV gikk til valg på at det skulle settes av tre milliarder til likelønn. I Soria Moria er saken endt opp med et kompromiss som ingen helt vet hva betyr. For regjeringen spiller ballene tilbake til arbeidstakerorganisasjonene. Hvilke grupper er det de vil skal få mest? Og hvem skal de få mest på bekostning av? Noen har tatt til orde for at man først må ha et likestillingsoppgjør, deretter et ordinært lønnsoppgjør.

Utgangspunktet for realpolitikerne med Jens Stoltenberg i spissen er at lønn fastsettes i forhandlinger. Dersom det er slik at arbeidstakerne krever at ingeniørene skal nøye sed med halvparten av det tillegget sykepleierne får, vil selvsagt staten kunne ta hensyn til det. Men slike prioriteringer vil ikke arbeidstakerorganisasjonen komme med. Det er lite som tyder på at man vil klare å gi kvinnene et bedre oppgjør en mennene via de sentrale lønnsoppgjørene.

I et innlegg i Dagens Næringsliv i forrige uke pekte Anne-Kari Bratten, viseadministrerende direktør i Spekter, på at det er kvinners delvis selvvalgte løsere i tilknytning til arbeidslivet som er problemet. Hun minner om at syv av ti kvinner synes det er ok å bli forsørget av sin mann, nesten 50 prosent av norske mødre jobber deltid, en overvekt av kvinner tar størst andel av foreldrepermisjonen, kvinner velger å pensjonere seg når mannen gjør det selv om de er yngre og kvinners sykefravær var i 2008 60 prosent høyere enn menns. Bratten vil ha endringer i arbeidstidsbestemmelsene som arbeidstakerorganisasjonen er lite interessert i. Og hun utfordrer politikerne til å sørge for at familiepolitikken henger sammen med arbeidslivspolitikken.

Det er likestillingsminister Audun Lysbakken helt med på. Han sier til Dagsavisen i dag at han er overbevist om at mer pappaperm vil gi mer lik lønn mellom menn og kvinner. Men lørdag kunne Dagsavisen fortelle at tredelingen av foreldrepermisjonen, som Island innførte i 2000, ikke har hatt noen effekt på lønnsforskjellene mellom menn og kvinner. Vi forstår godt at Lysbakken ikke vil gi opp troen på at en tredeling av fødselspermisjonen virker. Hvis ikke det virker, hva skal han da tro på? I beste fall vil det ta tid før man ser de positive virkningene av at menn og kvinner velger likt når det gjelder barn og arbeidstid.

Hvis man ikke når målet via forhandlingsveien og ikke via fødselspermisjonene, hva kan man da finne på? Vi har jo en likestillingslov, minner forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund, Lisbeth Normann, om i et innlegg i Dagens Næringsliv i dag.

– Vi krever at lønn skal fastsettes på samme måte for kvinner som for menn uten hensyn til kjønn – på tvers av fag og tariffrenser. Dette er likelønnsbestemmelsen i likestillingsloven, hverken mer eller mindre.

Det må bety, med andre ord, at en fireårig utdannelse gir en bestemt lønn i det offentlige. Det skal ikke spille noen rolle om man er sykepleier eller ingeniør. Og er man avdelingsleder på et sykehus, skal en ha samme lønn som avdelingslederen for kommunens IT-tjenester, forutsatt at man har en lik stilling med hensyn til antall ansatte, omsetning osv.

Men politikerne har ikke ment at likelønnsloven skal virke slik. Men det kan jo være de bestemmer seg for det, hvis det er det eneste som nytter. Det blir imidlertid ikke uten kamp. I dag offentliggjøres en rapport som viser at staten må ansette minst 21.000 nye personer hvert eneste år for å fylle opp hullene som oppstår fordi mange snart går av med pensjon, mens andre lar seg lokke av privat sektor.

– Utfordringen er å få tak i kvalifiserte søkere, i konkurranse med sektorer som kan gi mer i lønn, sier statens personaldirektør Siri Røine til Aftenposten. Røine har et helt annet utgangspunkt enn Normanns. Røine vil ta hensyn til det markedet betaler. Det kan bety at menn som gruppe får økt lønn sammenlignet med kvinner fordi de har den kompetansen det er størst knapphet på.  

Det kan godt være sykepleierne kommer godt ut i lønnsforhandlingene i fremtiden. Men argumentet vil ikke være at her er det så mange kvinner som tjener mindre enn ingeniører. Poenget er at samfunnet trenger flere sykepleiere fordi antallet pleietrengende vil øke. Det må gjøres mer attraktivt å bli sykepleier. Da er lønn et viktig virkemiddel. Innstramningene i den offentlige pengebruken og den skjerpede kampen om arbeidskraften vil neppe føre til at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn blir mindre. Vi må nok vente på at menn og kvinner tenker likt om de utfordringer barn og familie representerer.