Sjefsflukt fra fotballen

Direktørene i fotball-Norge plages av manglende tro på at de klarer å redde klubbene de har ansvar for. Når sjefer kjenner kreftene renne ut og man ikke ser lys i tunnelen, er det ikke noe å si på at de kaster kortene, skriver redaktør Magne Lerø.

Seks av direktørene i klubbene i eliteserien i fotball har trukket seg i høst. Denne uken kastet Strømsgodset-direktør Tom Bentsen kortene. Tidligere i år har Erik Forgaard sagt takk for seg i Viking, Jan Oddvar Skisland i Start, Erik Schultz er på vei ut av Stabæk. Det går også mot skifte i Lyn og Tromsø

I fjor byttet både Bodø Glimt og Fredrikstad direktør. Ifølge en bacheloroppgave som Tron Møller Natland har skrevet, var det i perioden 1996 til 2006 34 direktører som sluttet. Tempoet når det gjelder utskiftning av direktører er altså betydelig høyere. Det har selvsagt sammenheng med at Fotball-Norge har havnet i en økonomisk hengemyr av dimensjoner. Lyn er begjært konkurs, men i går meldte klubben om en utvidelse av aksjekapitalen. Det er håp i et hengende snøre. Det samme er situasjonen for Start. De håper på bidrag fra kulturstiftelsen Cultiva. I Stabæk holder de seg flytende. Det er bare elendighet over hele linjen.

– Det er en utrolig krevende jobb, som går 24 timer i døgnet hele uken og på mange ulike nivåer. Det gir begrenset levetid, sier Einar Schultz til Dagens Næringsliv.

Jan Oddvar Skisland peker på at det er et grunnleggende misforhold mellom inntekter og utgifter som har utviklet seg de siste årene. Det er tungt å få halt det inn igjen.

– Når man sitter med ansvarer, må man gjøre de drastiske grep som skal til. Sannsynligvis må man også ha eiere med økonomiske muskler til å gjennomføre kursendringen, sier Skisland.

Fra man står opp til man legger seg rettes oppmerksomhet mot å øke inntektene og redusere kostnadene. Til slutt blir en lei, fremholder Erik Forgaard.

–          Det som er kjekt er å bygge opp ting og ikke bare være opptatt av kostnader. Men for å være med å kjempe på den sportslige arenaen, går midlene dit, på bekostning av administrasjonen. Da blir det for få folk til å bære steinene, sier Forgaard.

For to år siden spådde fotballforskeren Arild Hervik at hele fotballbransjen beveget seg mot stupet. De så det allerede i 2000. De første krisetegnene meldte seg et par år etter. De har forsterket seg år for år. I 2009 rir konkursspøkelse flere klubber.

Norsk toppfotballen omsetter for over en milliard kroner. Ingen lag tjener penger. De rike onklene har ikke lenger så mye å rutte med. Finanskrisen har tatt sitt. Og eierne har innsett at det ikke er mulig å tjene penger på å invester i norsk fotball. Man kan like gjerne tapsføre det man putter inn i et fotballselskap med en gang.

 

Stefan Szymanski, er professor ved anerkjente Cass Business School i London, med fotballøkonomi som et av sine fagfelt. Han tror rett og slett mulighetene til å tjene store penger på fotball vil forsvinne i små ligaer som den norske.

– I et smalt marked som Norge, har ligaen mindre og mindre mulighet til å konkurrere med for eksempel Champions League, Premier League og de andre store ligaene. Jeg tror Norge og andre småligaer vil returnere til amatørstatus fordi inntektene vil falle dramatisk, sier han.

Norsk fotball har gitt seg markedskreftene i vold. Det samme har skjedd i land etter land. De som har tjent på utvikling er ikke fotballen som breddeidrett, ikke klubbene, ikke investorene. Det er først og fremst spillerne som har stukket av med gevinsten. Spillerlønningene har økt med over 40 prosent de siste årene. Trenerlønningene har også skutt i vært. På få år har Tom Nordlie snart tjent 10 millioner på å få sparken og ny jobb i et forrykende tempo 

Alle er enige om at spillerlønningene må ned. Og man kan ikke bla opp like mange millioner som tidligere for sikre seg spillere fra de øverste hyllene. Men sannsynligvis er ikke det nok til å få situasjonen under kontroll i flere klubber.

Når direktørene kaster kortene, er det fordi det blir for mange motbakker å ta seg opp. De virker ikke sikre på at de har krefter til å nå til toppen. Når tvilen om man kan nå de resultater som kreves slår rot i en leder, er det fare på ferde. En leder er avhengig av å tro at han kan nå de mål som blir satt opp. Hvis ikke må en kaste kortene. En må la andre få muligheten til å prøve løsninger en ikke selv har tro på. En leder kan ikke klore seg fast og begynne å snakke om at ”det nytter ikke”.