Mistanke som maktmiddel

Det var ingen grunn til å bure inn Arfan Q. Bhatti eller anmelde Forsvarets sikkerhetstjeneste for å snoke i Slottets e-post eller overvåke medlemmer av regjeringen. Å spre mistanke er et usedvanlig effektivt maktmiddel og det er nærmest kostnadsfritt å vise manglende dømmekraft, skriver redaktør Magne Lerø. 

Politiet hadde ingen grunn til å mistenke Arfan Q. Bhatti for å planlegge eller forsøke å begå nye kriminelle handlinger, ble det slått fast i et hemmelig rettsmøte i Oslo tingrett. Dagbladet skriver i dag at Bhatti ble kontinuerlig avlyttet av Politiets sikkerhetstjeneste (PST) siden han ble løslatt i sommer etter tre års varetekt, etter at terrorsaken mot ham smuldret bort. Tirsdag i forrige uke ble han arrestert og løslatt igjen dagen etter at president Barack Obama reiste fra Norge etter å ha mottatt Nobels fredspris. Bakgrunnen for arrestasjonen var at Bhatti på telefonen hadde etterlyst sprengladninger som han hadde bestilt. Bhatti hevder alle måtte vite at det var en spøk. Han visste jo at han ble overvåket. I helgen meldte NRK at disse uttalelsene falt flere uker før det ble klart at Obama skulle få fredsprisen.

Hvis ikke Politiets sikkerhetstjeneste (PST) kommer ut med nye opplysninger om bakgrunnen for arrestasjonen, må vi kunne konkludere med at Bhatti ble fengslet fordi PST mener han er en sikkerhetsrisiko. Om de er blitt utsatt for press fra USAs sikkerhetstjeneste, kan vi bare spekulere i. Poenget er at PST tok feil. Det var ingen grunn til fengsling.

Vi vil ikke ha det slik at noen skal kunne fengsles uten at det viser seg å være grunnlag for det. Det er umulig å hindre at dette skjer til tider. Da bør staten erkjenne den urett som er begått mot en borger ved å gi vedkommende en oppreisning. Bhatti har sonet sin dom. Han må finne seg i å være i politiets søkelys, men med hensyn til å bli fengslet, gjelder samme regler for ham som for andre borgere.

Lørdag ble det kjent at Forsvarets sikkerhetstjeneste (FOST) er frifunnet for snoking i Slottets e-post, bruk av ulovlig overvåkingsutstyr og ulovlig overvåking både av statsråder og datatrafikk til Statsministerens kontor. Det var forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen som tok avgjørelsen om å anmelde FOST. Jørn Holme, som da var sjef for PST, frarådet at anklagene mot FOST ble anmeldt. Likevel valgte Strøm-Erichsen å gå til anmeldelse. Den mest nærliggende grunnen er frykten for at saken kunne ha eksplodert midt i valgkampen. Da ville hun ha risikert kritikk fra opposisjonen for ikke å ha ryddet opp ved å anmelde saken. En forsvarsminister må vise handlekraft. Det må imidlertid kunne stilles spørsmål ved Strøm-Erichsens dømmekraft. I denne saken har hun tatt fullstendig feil. Det samme var tilfelle da et titall offiserer ble anklaget for korrupsjon.  

Forsvaret er i en særklasse når det gjelder å anmelde egne ledere. Det har  vært en stor belastning for Geir Gade, sjefen for FOST, å ha blitt anmeldt for å ha overvåket både Kongen og statsministeren. Han bør få en offentlig unnskyldning. Han er blitt offer i et maktspill mellom ulike statlige etater som har ansvar for sikkerheten.   

Denne saken etterlater et inntrykk at det pågår en så sterk maktkamp internt at forsvarsministeren må ty til anmeldelser for å hindre at hun selv blir sittende i klisteret. I dette tilfellet har hun latt skandalebølgen velte over FOST. De er blitt passivisert og satt på plass. De har mistet makt – og andre har nok visst å utnytte det maktvakuumet som ble skapt. Anne-Grete Strøm-Erichsen er nå helseminister. Det er Grete Faremo som har fått saken i fanget. Hun vil vegre seg mot å kritisere beslutningen om å gå til anmeldelse. Anne-Grete Strøm-Erichsen vil henvise til Grete Faremo.

Både Høyres Per Christian Foss og Frps Jan Aril Ellingsen sier til Aftenposten at de vil vite mer om bakgrunnen og drivkreftene i denne saken. Det vil de neppe få. FOST har lidd et nederlag. Det var meningen. Den nye forsvarssjefen Harald Sunde sier til Aftenposten at dette er en gledens dag.

– Den beste måten å få lagt dette dødt på, var gjennom etterforskning. Men jeg har den størst forståelsen for at personellet i FOST har følt etterforskningen som en stor belastning, sier han til Aftenposten.

Slik ville ikke avtroppende forsvarssjef Sverre Diesen ha uttalt seg. Han ville nok ha sørget for at «hva var det jeg sa»-tonen var lett å høre.

Men Sunde er ingen Diesen. Han er på linje. Man må enkelt og greit tåle en trøkk, er hans budskap til FOST. For det er makt og politikk det handler om. Men det er ikke så lett å bli jublende glad for at du endelig får bevis for noe du hardnakket har påstått fra første dag av, nemlig at du er uskyldig. Noen blir forbannet, ikke glad, for slikt.