Rødgrønne støtteord er ikke nok. Norge bør slutte opp om Barack Obamas strategiomlegging i Afghanistan ved å sende flere soldater for en toårsperiode, skriver redaktør Magne Lerø.

Norge har ikke fått krav fra USA om å stille med flere soldater i Afghanistan. Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) regner heller ikke med at det kommer. Mulig det, men regjeringen kan umulig være i tvil om at USA ønsker at vi skal stille flere soldater til disposisjon. Det avgjørende kan ikke være om USA fremsetter et formelt krav eller ikke. Det mest avgjørende vil være hva Nato-landene samlet kommer fram til.  Høyre og Frp mener Norge bør øke innsatsen i Afghanistan siden det norske samfunnet nyter godt av den økte sikkerheten som den amerikanske krigføringen angivelig gir. Nå tillater vi oss i enda større grad å la USA gjøre enda mer av jobben.   

Barack Obama offentliggjorde natt til onsdag sin nye strategi for Afghanistan. Han trapper opp innsatsen med 30.000 ekstra soldater i begynnelsen av 2010, for så å begynne tilbaketrekkingen i juli 2011. På sett og vis er dette et kompromiss. Noen av hans rådgivere ser ikke for seg at USA kan ta sjansen på å trekke seg tilbake. Andre legger vekt på at situasjonen er låst og man kan like godt begynne å ta de første skritt tilbake med en gang. 

Obama gikk til valg på at han ville trappe ned i Irak og opp i Afghanistan. Det følger han nå opp. Samtidig har han gitt tydelig beskjed om at han ikke vil ende opp i et nytt Vietnam. Det har god innenrikspolitisk virkning. Å trappe opp før en trapper ned var også en strategi George W. Bush lykkes med på slutten i Irak. En slik strategi er imidlertid avhengig av at man har en nasjonal hær som er rede til å ta over ansvaret. Det er det Obama nå legger opp til. Målet er ikke å sende fleste mulig soldater inn i alle kroker av landet for å nedkjempe flest mulig talibankrigere. Han vil ha flere sivile tiltak og nye titusener av afghanske soldater skal trenes opp til å kunne beskytte lokalbefolkningen. Afghanerne skal så raskt som mulig ta over ansvaret for sikkerheten i eget land. 

Enklere sagt enn gjort. I dag teller politistyrken i Kabul 81.000 mann og 94.000 er innrullert i den afghanske hæren. Eksperter mener hæren må økes med 3–400.000 soldater dersom en skal lykkes med å holde Taliban i sjakk. Det klarer en ikke på et og et halvt år. Obama har heller ikke sagt hvor hurtig tilbaketreningen skal skje.

USA har kjørt seg fast i Afghanistan. PRIO-direktør Kristian Berg Harpviken sier til Dagbladet i dag at han er redd det er for seint, men han håper den nye strategien vil fungere. Ingen kan noe annet enn å håpe. Utenriksminister Hillary Clinton er alt i gang med å sikre full støtte fra NATO-landene til den nye strategien. Det skal være en stor Afghanistan-konferanse i London 28. januar. Da vil nok USA vite hvor mange ekstra soldater han kan regne med.     

Hamid Karzai er et svakt punkt i Obamas strategi. Men landet er ikke i stand til å komme opp med noe bedre. Om få dager presenterer han sin nye regjering. Det kan bety et løft. Nato og USA kan ikke drive et land. Afghanerne selv må ta grep, lage kompromisser og få etablert et nasjonalt forankret styringssystem.

Alt lå i grus etter et par års krig i Irak. Men sakte men sikkert fikk irakerne selv, med god assistanse utenfra, stablet et regime på beina. Mange sår må leges, fremdeles preges landet av sterke motsetninger, men det går fremover. I stammesamfunnet Afghanistan der man i årtier har levd med krig og uro, er det enda vanskeligere. Alt kan bryte sammen, men nå preges situasjonen av at det tas noen skritt i riktig retning.      

De rødgrønne har allerede rukket å bli uenige om sykelønn. De tåler ikke en ny biodieselsak. Men Jens Stoltenberg bør kunne få SV og Sp med seg på å prøve noen endringer som LO er «litt imot», skriver redaktør Magne Lerø.

Krf-leder Dagfinn Høybråten mener statsminister Jens Stoltenberg (Ap) kaster blår i øynene på folk når han sier at arbeidstakerne ikke vil tape på en omlegging av sykelønnsordningen. Han har et poeng. Stoltenberg har gjort det klart at den kraftige veksten i sykefraværet ikke kan fortsette, men han har samtidig understreket at arbeidstakerne ikke vil tape på omleggingen.

– Man kaster blår i øynene på folk hvis man gir inntrykk av at man kan spare penger på sykelønnsordningen uten å ta sykedager fra folk. Hvis man skal få ned utgiftene samtidig som man beholder ytelsene like gode som i dag, er den eneste måten å ha færre sykedager, påpeker Høybråten med rette.

Krf-lederen mener Stoltenberg begynner i feil ende når han presenterer tiltak mot sykefravær uten å ha sett nærmere på årsakene til at folk blir syke. Hvis vi ikke greier å forebygge sykdom bedre enn i dag, blir tiltakene som er foreslått lett som å bite seg i halen, mener Høybråten.

Både ja og nei. Ingen er uenige om at det må gjøres mer for å forebygge sykdom. Vi har i åtte år har en IA-avtale som har hatt som mål både å forebygge sykdom og å få de som blir syke raskere tilbake i arbeid på deltid eller heltid. Det arbeidet har gitt resultater. John G. Bernander, administrerende direktør i NHO, hevdet i et innlegg i Aftenposten i går at sykefraværet i NHO-bedriftene er gått ned med 20 prosent som følge IA-avtalen. Nå utfordrer han offentlig sektor til å komme etter.

Helse- og sosialsektoren er landets største med en halv million arbeidstakere. Her er sykefraværet 9,6 prosent. Det betyr altså rundt 50.000 tapte årsverk hvert år. I helsesektoren jobber det mange kvinner. Kvinners sykefravær var nesten 60 prosent høyere enn menn i 2008, skriver Anne Kari Bratten, viseadministrerende direktør i arbeidsgiverforeningen Spekter i Dagens Næringsliv i dag.  Regjeringen regner sykefraværet neste år vil kunne øke med 10 prosent. Det betyr økte kostnader på over 4 milliarder kroner. Regjeringen har nedsatt et ekspertutvalg som innen 1. februar skal legge fram forslag til tiltak for å få ned sykefraværet. 

Utvalget vil raskt skaffe seg en oversikt over det vi vet om årsakene til at folk er borte fra arbeidet. Det kan det være de sier noe om, men oppdraget er å komme opp med tiltak som kan få ned sykefraværet.

Sykefravær basert på psykiske plager har doblet seg de siste fem årene, viser tall fra Nav. Over 9 prosent av sykefraværet skyldes lettere psykiske lidelser. Dette utgjør mer enn 600.000 dagsverk i andre kvartal. Norsk Psykologforening hevdet i går at det skrives ut for mange sykemeldinger til folk med lettere psykiske lidelser.

Fagsjef i Norsk Psykologforening, Anders Skuterud, mener legene har det travelt og at behandlingstilbudet er for dårlig. Han mener det trengs flere psykologer i førstelinjetjenesten, i tillegg til at en del av de syke faktisk bør gå på jobb.

– Hvis man blir overlatt for mye til seg selv, kan jobben bli et større og større fjell man ser for seg, og som man blir reddere og reddere for å gå tilbake til, sier han. Det er også støtte i forskningen for at folk som føler seg «litt syke» vil gå på jobb, dersom de tapte penger på å være syke. Dette tiltaket står ikke på dagsorden. De rødgrønne orker ikke bråk med LO. Ikke de andre politiske partiene heller. I alle fall ikke i denne omgang. 

De rødgrønne har allerede rukket å bli uenige om hva som kan og bør gjøres. SVs Karin Andersen advarer Jens Stoltenberg mot å velge det svenske systemet i kampen mot det høye norske sykefraværet. Statsminister Jens Stoltenberg har pekt til Sverige når han har skissert mulige ordninger som kan innføres for å få ned det høye sykefraværet i Norge. Svenskene har innført et system der ulike diagnoser gir rett til så og så lange sykemeldinger. I Norge gis hver person og diagnose individuelle vurderinger. Dette er en dårlig idé, fordi folk er forskjellige, sykdomsforløpene er forskjellige og det er arbeidsplassene også, mener Karin Andersen. Hun har nok rimelig stor støtte i LO for dette synet.  

LO har markert solid skepsis til Stoltenbergs tenkning, først og fremst målbåret av Jan Davidsen. Nå har de valgt å legge seg lavere i terrenget. De er invitert til dialog med regjeringen og NHO om mulige tiltak. De venter med protestene inntil det viser seg at det blir nødvendig på å skrike på torget og marsjere i gatene. Det svenske kontrollregime som Jens Stoltenberg er sjarmert av, smaker av mistenkeliggjøring. Men det er ikke sikkert det finnes så mange nye tiltak som kan settes i verk. Ut over karensdager og reduksjon i lønnen. Det vil garantert virke uttalte fem professorer i økonomi til Ukeavisen Ledelse i forrige uke. Men det snakker vi ikke om. Ikke denne gang.      

Striden rundt biodiesel har skaket de rødgrønne. Jens Stoltenbergs posisjon er svekket. Det fører nok til at han ikke våger å gå for endringer i sykelønnsordingen som LO vil avvise fullstedig.    

Eyvind Hellstrøm mener selv han er så genial som kokk og kvalitetsbevisst på vegne av gjestene, at det forsvarer at han opptrer som bølle. En slik «dyrk meg eller forsvinn»-ledelse blir god TV, knapt noe mer, skriver redaktør Magne Lerø.

I NRKs Store Studio i går kveld fikk Eivind Hellstrøm forklart seg.”Hellstrøm rydder opp” heter serien på TV3 der stjernekokk Eyvind Hellstrøm besøker en restaurant og forsøker å få orden både på økonomi, hygiene og sørge for mat av god høy kvalitet. Hellstrøm sparer ikke på konfekten. Han skjeller og smeller, roser noen, mens andre drives til tårer, pisker opp tempo og slår ned som en ørn på feil som blir gjort. I Dagbladet i dag sier flere andre kjente kokker at Hellstrøms brutale stil er skadelig for yrket. Mesterkokkene Bernt Stiansen, Arne Brimi og Odd I. Solvold forteller at de stadig får henvendelser for folk som lurer på om yrket er så rått og brutalt som det blir fremstilt på TV.

Det er det nok ikke. For alle mesterkokker er ikke som Hellstrøm, og de har heller ikke samme behov som han for å fremstå som unik. Hellstrøm vil bli dyrket for så mange som mulig. Han vil ikke være noen hvem som helst. Og med en viss rett kan han stikke hodet fram og spørre: Er det noen som er bedre enn meg i landet her?

Eyvind Hellstrøm er gourmetkokk og chef på restauranten Bagatelle i Oslo. Han er mest kjent for sin drift av restauranten Bagatelle – den eneste restauranten i Norge med to stjerner ifølge Michelin-guiden. Bagatelle har han drevet siden 1982. Han er også forfatter av flere kokebøker, blant annet «Lutefisk, pinnekjøtt og andre bagateller», «Bagateller for livsnytere: vin og mat i magisk kombinasjon», og «Herregårdsmat». For sin innsats som programleder for TV-programmet Hellstrøm rydder opp på TV3 ble han kåret til beste mannlige programleder under Gullruten 2009.

Alle bransjer har sin Hellstrøm. Skøytesporten har, eller hadde, Peter Mueller. Han var kongen på haugen; sterk, dominerende, selvbevisst og dyktig. Han hadde svarene. Han visste best. Et gedigent selvbilde kombinert med anerkjennelse fra omverdenen og en litt utagerende personlighet fører til den typen atferd som vi kan studere der Hellstrøm ferdes eller lese om der Mueller er på ferde.

Fotballen har Tom Nordlie, og for så vidt Kjetil Rekdal. Få her i lander kan fotball bedre enn dem. Når Kjetil Rekdal offentlig kan kalle en spiller for ”alkis”, forteller det at han har mangelfull styring over egen ordbruk når han blir forbannet. Det er ikke så uvanlig. Det er imidlertid vanlig at ledere klarer å begrense seg selv om følelsene koker i kroppen. Ledere er vanligvis gode når det gjelder adrenalinkontroll.

Hvis man får aksept for de man er leder for, kan en leder tillate seg å snakke rett fra leveren. Nils Arne Eggen var en hissigpropp. Han kjeftet og skrålte fra sidelinjen. Hadde en flyttet denne lederstilen inn på et kontor, hadde det ikke fungert i det hele tatt. Eggen hadde imidlertid emosjonelle egenskaper som gjorde at hans røffe stil var mulig å forholde seg til. De er godfot-teorien han forbindes med. Eggen var virkelig besjelet av å skape gode spillere og ansvarlige mennesker.

Flere spillere i Fredrikstad sa de var villige til å gå ned i lønn for å bli kvitt Tom Nordli. De er lei av kjeftingen hans. De vil ikke bli kjørt over og behandlet som unger som ikke gidder nok. Nordli vil vekke folk, sette et støkk i laget, få de til å skjerpe seg. En slik lederstil kan fungere den første tiden. Nordlie har gjort suksess med å overta lag som har vært i fare for å rykke ned. Han har klart å snu en stemning. Men så blir en lei Nordlis kjefting og smelling, hans enøydhet og egenfokus. I går bestemte at styret at de må leve med Nordlie fortsatt i Fredrikstad. De får spandere på han en modig coach og se om han klarer å roe seg ned.   

Lars Tore Ronglan, førsteamanuensis ved Norges idrettshøgskole, har oversikt over den forskning som er drevet på trenerrollen. Han forteller at man i dag forventer at trenere opptrer som ledere flest.

–          Toppidretten er jo en utrygg verden, så det å skape tillit og trygghet, er veldig viktig, sier han.

En av verdens mest suksessfull gründere, Apples Steve Jobs, er en ledelsesmessig katastrofe. Han har en trakasserende lederstil, er uforutsigbar og fordømmende. Noen opplever ham som en despot. For tusenvis er han likevel et ideal. Folk står i kø for å jobbe for ham. De vil bli sett, vurdert og anerkjent av selveste Steve Jobs.

For noen kokkespirer er nok det å stå over grytene sammen med Eyvind Hellstrøm stort. De vil svelge unna kjeft, spydige bemerkninger og latterliggjøring, fordi de vil lære. De vil bli best. De vil betale prisen.

Men tiden er i ferd med å renne ut for en overkjørende lederstil.