Stortinget svikter fullstendig som arbeidsgiver. Det er skandaløst at to statsministere ender opp hos Økokrim fordi Stortinget ikke gjør jobben sin, skriver redaktør Magne Lerø.  

Stortinget har så kompliserte regler for hva den enkelte skal ha i pensjon, at ikke en gang Riksrevisjonen forstår seg på det. Thorbjørn Berntsen og Erik Dalheim er blitt «hengt ut som kjeltringer», for å bruke Berntsens uttrykk, fordi Riksrevisjonen som er eksperter på å tolke regler og revidere, har misforstått reglene. Det slår ekspertutvalget som har undersøkt stortingspensjonene, fast. Vi har altså en Riksrevisjon vi ikke helt kan stole på .

Men det er altså seks stortingsrepresentanter som har fått for mye utbetalt. Det var godt at det ikke var flere. Vi fikk absolutt det inntrykket da saken ble offentlig kjent. Det bidro ikke minst Jørgen Kosmo til.

En av de seks er Kjell Magne Bondevik. Han har skrevet brev for å få klarhet i hva han skulle ha i pensjon. Han får svar og forholder seg til det. Da er det arbeidsgiver som har ansvaret. Dersom en ansatt spør hva en har rett på, får et svar, og tar i mot det arbeidsgiver tilbyr, er det arbeidsgiver som har ansvaret om de har gitt et feil svar som har ført til at de har fått for mye utbetalt.

Stortinget er faktisk arbeidsgiver for stortingerepresentantene. Hvis en arbeidsgiver har uklare regler og arbeidstaker viser at han ønsker å opptre i samsvar med reglene, kan ingen i ettertid komme å anklage arbeidstaker. Dersom arbeidstaker har lurt seg unna, unnlatt å gi opplysninger, gitt uriktig informasjon, er det noe annet. Det avgjørende er god tro.

Alt tyder på at de seks det gjelder har opptrådt i god tro. Det taler for at Stortinget ikke skal kreve tilbakebetalt det som er utbetalt en gang. Stortingets presidentskap bør si: Det er vår feil. Det er vi som ikke har hatt klare nok regler. Det er vi som ikke har gitt fyllestgjørende svar når vi er blitt spurt.

Som ansatte burde Kjell Magne Bondevik og Gro Harlem Brundtland slått i bordet og sagt at «dette finner vi oss ikke i».

Stortinget har en pensjonsordning som er så uklar at ikke en gang Riksrevisjonen forstår seg skikkelig på den. Da kan en ikke velte ansvaret over på den enkelte pensjonsmottaker. En kan ikke forvente at Thorbjørn Jagland og Inge Lønning og de andre i presidentskapet er eksperter. Vi tviler på om Stortingets eget pensjonsutvalg forstår skikkelig hvordan reglene er å forstå. Den som bør vite er Stortingets direktør Hans Brattestå.

Riksrevisjonen mener Stortinget i løpet av et år brøt loven om offentlige anskaffelser hele 179 ganger. Hvis vi korrigerer for at Riksrevisjonen også her ikke helt forstår seg på alle sider av regelverket, er det ikke mange. Brattestå forsvarte seg i VG med at «regelverket ikke er så lett å følge».

– Det er meget ressurskrevende, men vår ambisjon er at vi skal få dette raskt i orden. Han mener også at en del av «lovbruddene» skyldes at «protokollene ikke lå der de skulle». Stortinget har flere ganger fått kritikk for at innkjøpsreglene ikke følges.

Det må være grunn til å stille spørsmål om hvorvidt Stortinget har en god nok administrasjon. Brattestå er dessuten utydelig på sitte eget ansvar. 

Hvis Brattestå ikke forstår hva lover og regler for pensjon og offentlige innkjøp betyr i praksis, må han løfte dette frem for sine overordnede, presidentskapet. Hvis han ikke gjør det, er det han som blir sittende med ansvaret. Vi har ikke kunnskap om de interne prosesser, men det virker som om Hans Brattestå i begge disse sakene har opptrådt kritikkverdig. Vi må kunne stille spørsmålet om han bør ta ansvaret ved å trekke seg. Men dette er det Stortingets presidentskap som må vurdere.

Thorbjørn Jagland sier dette er en alvorlig sak. Han har tidligere uttalt at det må helt andre kontrollrutiner på plass og at det Stortingets kal få en ny pensjonsordning. Så for framtiden blir det nok orden på det.

Nå vrir Jagland seg i ubehag. Han vil ikke ta mer kritikk  enn høyst nødvendig på Stortingets vegne. Han mener nok ikke han har noe større reelt ansvar enn de andre som er i presidentskapet, blant annet Carl I. Hagen og Inge Lønning.

Det som har skjedd i denne saken er såpass kritikkverdig at det norske folk fortjener en unnskyldning. Den bør et samlet presidentskap formulere.

Nå, etter at skandalen har skjedd og etter at stortingerepresentanter har fått en behandling i offentligheten som aldri vanlige ansatte ville fått, skal man behandle saken formelt riktig. Jagland sender den over til riksadvokat Thor-Aksel Busch som sier han vil sende den videre til Økokrim. Han vil ikke si noe til VG annet enn at «politimyndighetene behandler alle likt».

Hvor mange pensjonister har Økokrim til behandling for tiden?

Du skal bare se det ender opp med at Kjell Magne Bondevik må betale en bot for brudd fordi noen i Stortinget administrasjon ikke gjorde jobben sin.  Denne sakene kan bli enda mer pinlig enn den er blitt. 

Jens Stoltenberg lover konkurranse som får bedrifter til å bukke under. NHOs konkurransetekning bryr han seg lite om, skriver redaktør Magne Lerø.

NHOs årskonferanse som ble avviklet onsdag, fungerer som et slags mekka for landets mektigste. Denne gangen hadde om lag tusen sentrale personer i norsk samfunns- og næringsliv satt hverandre stevne for å høre hva nasjonale og internasjonal eksperter mener om finanskrisen og konkurranse.

Et par dager før konferansen kommer gjerne NHO med en undersøkelse eller et politisk utspill for å sette i fokus det tema de tar opp. I år snublet de før de var kommet skikkelig i gang.

Mandag kunne NHO fortelle at vi måtte få mer konkurranse i offentlig sektor for å komme oss ut av den økonomiske krisen. Medisinen var skole, helse og eldre på anbud. Og skattelette selvsagt. I tillegg advarte NHO-sjef Finn Bergesen jr. mot at det ble flere ansatte i offentlig sektor.

Tirsdag kunne Dagens Næringsliv fortelle at ”Høyre sier nei til NHOs krisepakke”. Onsdag  kunne vi lese at Kristin Halvorsen ”ler av NHOs forslag”. Hun sier at hun i alle fall ikke vil bruke skattepolitikken til å stimulere nok en runde med oppussing av kjøkken og bad for middelklassen.

Basis for NHO utspill om hvor mye en kunne spare på mer konkurranseutsetting i offentlig sektor, var en rapport fra analyseselskapet Econ Pöyry hvor de presenterte ulike scenarier. Disse ble brukt av NHO inn i den aktuelle politiske debatten. Fagfolk har slaktet rapporten for åpenbare metodiske svakheter. Og Econ Pöyry innrømmer at noen av tallene de opererer med er løse anslag og gjetninger. En kunne imidlertid får inntrykk av at dette var forskningsbaserte tall.     

Statsminister Jens Stoltenberg holdt et gnistrende tale der han gjorde det klart at han er en sterk tilhenger av marked og konkurranse, men at han vil ha offentlig styring for å dekke opp for skadevirkninger av fri konkurranse. Det var ingen ting i det Stoltenberg sa som tydet på at han hadde lyttet til NHO. Årets konferanse bidro ikke til at NHO kom på sporet igjen. For mange opplevde at NHO med sine konkurranseutspill denne gangen kom trekkende med gammelt nytt.

Å fokusere på troen på konkurranse i møte med den økonomiske krisen, er på sin plass. Ikke minst som front mot de tendensene vi ser til økt proteksjonisme. Veien ut av krisen er ikke at økonomien i de enkelte land lukker seg til, men at finansmarkedene legger under transnasjonal kontroll.

Om en skole eller et sykehjem skal drives av staten eller en privat aktør, er vel ved å diskutere. Men dett er lite sentralt i forhold til den aktuelle økonomiske krisen.

Jens Stoltenberg snakket så overbevisende om betydningen av konkurranse, at Dagens Næringsliv på lederplass i dag nærmest irriterer seg over at de er så enige med ham. De vil bare, som NHO, at markedet skal få ta seg av noen flere oppgaver. Det virker ikke Stoltenberg opptatt av i det hele tatt. Han snakker varmt om en stor offentlig sektor som skal sikre rettferdighet og en akseptable fordeling av samfunnets felles goder.

Ap går 2,7 prosent fram på den siste meningsmålingen. Det er ingen tvil om at Jens Stoltenberg er i ferd med å styrke sin stilling som statsminister. Han brukte også talen på NHOs konferanse til å befeste sin posisjon. Det var nok godt under 30 prosent i salen som stemte Ap, men Stoltenberg talte, nærmest uten manus, med kraft og overbevisning. Han framsto med sikkerhet og etterlot en inntrykk av at han har kontroll og vet hva han driver med. Så er da også økonomisk politikk Stoltenbergs spesialfelt.

26 januar kommer regjeringens krisepakke. Regjeringen vil hive innpå nye oljemilliarder for å få fart på økonomien. Og det blir økte bevilgninger slik at de som blir arbeidsledige kan omskoleres. Hvis regjeringen hadde fått velge, hadde de vel omskolert de fleste til en jobb i helsesektoren. Her vil behovet øke kraftig i årene framover.

Bedriftene som sliter, kan ikke vente direkte hjelp fra staten. De får imidlertid en indirekte hjelp ved at rentene går ned. Regjeringen kan også komme til å redusere momsen. Det vil stimulere til økt forbruk som vil være positivt for næringslivet.

Regjeringen kommer ikke til å legge opp til sterkere konkonkurranse om offentlige tjenester. Den slags høyrepolitikk står ikke regjeringen for.

Bedriftene kan neppe regne med generell skattelette, men mye tyder på at regjeringen kan være innstilt på å gi en skattemessig stimulans til investeringer. Sp er nå klare på at de vil bidra til å lette situasjonen for små og mellomstore bedrifter. Det kan skje ved å øke avskrivingene. Regjeringen går nok ikke tilbake på skjerping av arveavgiften eller endringer i formueskatten som bedrifter klager over.

2009 blir et særdeles vanskelig år for mange bedrifter, Det var ikke mye trøst å få på NHOs årskonferanse. Men bildet er ikke helsvart. Det er de som ser muligheter og som bruker krisen til å bygge seg opp på det de er best på.

Mulighetene for å gjøre feil blir særdeles gode i 2009, både for
politikere, næringslivsledere og folk flest. Men å innrømme feil må en
tydeligvis være forsiktig med, skriver redaktør Magne Lerø.

Når våre mest profilerte personer uttaler seg ved et årsskifte om tingenes tilstand, snakker de fint lite om de feil en har begått i 2008. Desto mer makt en har, desto farligere er det å innrømme feil, virker det som.

I år representerer en av landets mektigste og hardt pressede næringslivsledere, toppsjefen i DNB NOR, Rune Bjerke et unntak. I en samtale med Aftenposten tar han selvkritikk på rentefastsettelsen i høst. Da alle ventet at banken ville sette renten ned, satte DNB NOR den opp. Politikere ristet oppgitt på hodet og noen tok til orde for at Bjerke burde få sparken. Det gikk over. Nå har DNB NOR tatt til vettet og renten ligger omtrent der den bør ligge for at ikke kundene skal vende dem ryggen.

Bjerke ble for opptatt av å markere at det var han og banken, ikke politikere og kundene som skal bestemme renten. Selvsagt har han rett i det. Men der og da viste han ikke den musikalitet, den lyttende holdningen en sjef som er prisgitt et marked bør vise. Bjerke innser det. Ved å innrømme feilen reparerer han skaden. Han sier egentlig ikke noe annet enn det vi all vet – at det hele tiden gjøres feil. Og det gjøres flere og grovere feil når situasjonen er uoversiktlig, for ikke å si kaotisk, slik finansbransjen har vært i høst.

De to mektigste på den politiske arena, Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg, har fått besk kritikk av opposisjonen for å ha gjort for lite i møte med den økonomiske krisen, og nesten hver eneste dag er det en eller annen interessegruppe som forlanger ekstra milliarder og diverse nye tiltak nå. I mediene brer det seg en oppfatning om at regjeringene er for seint ut. Men Stoltenberg og Halvorsen innrømmer ikke en eneste feil. De har bestemt seg for å lukke ørene for kritikk for at de er for seint ute, fordi de ikke vil gjøre feil. De trenger tiden. De må ha ekspertene med seg på å bergegne og kvalitetssikre. Halvorsen og Stoltenberg må opptre med sikkerhet, fasthet og overbevisning. Ledere i krise kan ikke innrømme feil, kan ikke si de er i tvil og at ”kanskje er ikke de beslutningene vi nå fatter riktige”. I krise kan man ikke vite sikkert. Det er under stabile forhold, i situasjoner der en har god tid til å vurdere alle sider av en sak man reduserer feilkildene. Når det er Texas, trår man feil før man vet ordet av det.

2009 blir tvilen og usikkerhetens år. Bedriftsledere vil plages over tvil om hva som er riktig å gjøre. Ansatte vil plages av tvil over om de skal søke ny jobb, flytte på seg, omskoler seg. Det vil være underskudd på klare råd og overskudd på motsetningsfylte meninger om hva fremtiden vil bringe. Det blir mye valgets kvaler i 2009. Både for de med mye penger og mye makt og for dem som knapt har nok til å klare seg.

En av dem som falt dypest i 2008, fra en høy posisjon med god råd, til uten fast jobb og personlig konkurs, er biskop Ernst Baasland. Han ble viklet inn i sønnens spillgalskap, og han maktet ikke å vise den årvåkenhet som samfunnet krever av oss når vi skal stifte gjeld. Han gikk rettens vei for å slippe å bli slått konkurs, men det endte med at retten slo fast at han hadde vært ”bevisst uaktsom”. Men ikke engang biskop Baasland, som burde vite bedre enn noen at vi mennesker gjør feil, er i stand til å innrømme sin egen feil. Det er sønnen og kona som har gjort feilene. Han sier til Dagsavisen at han kan stå for det han har gjort, men at han gjerne på familiens vegne kan be om unnskyldning.

De som har makt har gjerne oppnådd sin posisjon ved vise at de kan gjøre det som er riktig. Det blir etter hvert en del av ens selvbilde. Troen på egne evner til å treffe riktige beslutninger gjør at en beholder makten – og forsterker selvbildet. Derfor er innrømmelse av feil så truende.

Åslaug Haga har lagt sitt fall som statsråd bak seg og er i gang med ny glød. Manuela Ramin Osmundsen er ute av tunnelene og klar for nye utfordringer. Det blir vel en ny trenerjobb på Åge Hareide snart. Den avgåtte OL-sjefen, Bjørge Stensbøl, har nok andre oppdrag. Og noen tusener som har tapt stygt mye penger på børsen, kommer seg i gang i det nye året også.

Mulighetene for å gjøre feil blir særdeles gode i 2009. Det er lurt å være seg bevisst egne motiver og drivkrefter, tenke seg godt om, være åpen og snakke med andre. Det pleier å hjelpe – på antallet feil og spare oss for de groveste.

At Stortinget i løpet av et år har brutt loven om offentlige
anskaffelser hele 179 ganger, er pinlig og ille. Dette må få
konsekvenser for dem som har ansvaret, skriver redaktør Magne Lerø.

I dag avslører VG et internt notat som viser at Stortinget brøt loven om offentlige anskaffelser hele 179 ganger i fjor.

– Stortinget har ikke hatt kontroll over sine anskaffelser, sier riksrevisor Jørgen Kosmo. Det er en særdeles mild uttalelse til ham å være. Det er skandaløst at Stortinget selv gir blaffen i det de vedtar. De lager lover for andre, men gidder selv ikke bry seg. Politikere hyler opp når andre blir knepet i lovbrudd. En bedrift eller næringslivsleder kunne blitt kjeppjaget i mediene i lang tid for en slik grov forsømmelse som Stortinget har gjort seg skyld i. Men i politikken er det ikke snakk om å feie for egen dør.

Mange bedriftsledere landet over er sinte i dag. Politikerne dynger over dem regler og skjemaer som de må fylle ut til punkt og prikke. Og staten er ikke nådig om noen lurer seg unna. Slik må det være. Lover skal følges.

Med denne saken bør få Stortinget til å revurdere sin loviver. Når de glatt selv lar være å følge det de selv vedtar fordi det er for tungvint eller de ikke anser det for viktig nok, kan det umulig være så viktig å innføre den typen lover. Og andre lovbestemmelser. Vi har nådd grensen for lovregulering av normal virksomhet.

Hadde det nå bare vært Stortinget som ikke fulgte opp. De fleste av departementene har store svin på skogen. Noen er på nivå med Stortinget. Men det får ingen konsekvenser for noen.

I dag skal det innhentes offentlige anbud hvis et oppdrag er på over en halv million. Beløpet er tydeligvis for lavt. Det er bedre å øke det til en million. Og så gi den som bryter loven sparken.

Lover er til for å følges. Det skal ikke være slik at politikere og byråkrater får opptre som glatte åler i møte med landets lover.

Medlemmene av Stortingets presidentskap sier de ikke har kjent til saken. Det er de som har ansvaret. Men de oppfatter seg tydeligvis ikke som et styre som skal påse at Stortinget følger landets lover. Denne saken viser at det trengs klarere regler for hvilket ansvar Stortingets presidentskap faktisk har. Hvis dette er klart nok, er det stortingsdirektør Hans Brattestå som ikke gjør jobben sin.

Stortingets presidentskap bør stå fram i dag, alle som en, legge seg flate, en etter en, og beklage overfor det norske folk at de har sviktet å gjøre det de forventer at alle gode borgere gjør, å følge landets lover.

Israels invasjon i Gaza har ført til at Midt-Østen står øverst på prioriteringslisten til Barack Obama når han om under to uker tiltrer som president. Det kan det knyttes et ørlite håp til, skriver redaktør Magne Lerø.

Det nye året kunne ikke ha startet mer elendig enn det har gjort i Midt-Østen. Det går imidlertid an å nære et tynt håp til det faktum at det noen ganger åpnes for løsninger når det ser som mørkest ut.

I Midt-Østen er dette håpet knyttet til Barack Omaba. Obama har ikke sagt noe som tyder på at han ser for seg en radikal omlegging av amerikansk Midt Østen-politikk. Det ville skaffet han massiv motstand fra sterke krefter i valgkampen. Det ligger samtidig i kortene at Obama ikke kan fortsette i det sporet som George W. Bush har tråkket opp.

Hvis Obama 20. januar ikke svarer noe annet enn «Hamas har først og fremst ansvaret for det som skjer fordi de over lang tid har skutt raketter inn over Israel», vil det bre seg en bølge av skuffelse over hele verden. Hvis Obama sier at den forandring han kommer med også skal gjelde israelere og palestinere, at han vil kreve at både Israel og palestinerne revurderer sine posisjoner og at han vil samarbeide bredt med alle land som har interesser i Midt-Østen om en varig fredsløsning, vil han kunne bidra til å spre optimisme.

Det er Obama som sitter med nøkkelen til at den vanvittige krigen som nå utspiller seg, kan bli erstattet med forhandlinger om fred, der palestinerne får egen stat og det internasjonale samfunn bidrar til å gjenreise det som krig og okkupasjon har ødelagt. Sannsynlig trengs det FN-styrker i områdene for å sikre fred og stabilitet.

Israel sier de går inn i Gaza for å ta knekken på den militære delen av Hamas. Om de lykkes, er et åpent spørsmål. Det kan komme til å avhenge av om de er villig til å betale det koster av tap av egne liv og en massiv fordømmelse av verdenssamfunnet. Det er grenser for hvor mange sivile Israel kan meie ned.

At de har rett til gjengjeldelse, kan det ikke herske tvil om. Men de som nå skjer, er en «uproporsjonal gjengjeldelse», som Jonas Gahr Støre sier. Derfor krever den norske regjeringen at Israel må trekke bakkestyrkene ut av Gaza. De får leve med at Hamas sender raketter mot dem. Ingen regjering i et land med betydelig militær overmakt, ville latt være å gjengjelde slik Israel nå gjør. Vi kan selvsagt mene at vi ville ha «gjengjeldt proporsjonalt».

«Proporsjonal gjengjeldelse» har ikke akkurat preget de militære konflikter USA har vært involvert i de siste tiårene.

Når Israel går til storoffensiv nå, har det sammenheng med at det skal være valg om vel en måned. Regjeringen vil vise at de er i stand til å ta alle midler i bruk for beskytte landets innbyggere. Vi skal imidlertid ikke se bort fra at den voldsomme maktbruken de nå setter inn, har sammenheng med at de er langt tryggere på George W. Bush enn Barack Obama.

Er langt stykke på vei må Israel sikre seg amerikansk aksept for det de vil foreta seg. Hvis Obama stiller seg bak invasjonen i Gaza på samme måte som George W. Bush har gjort, vil Obama spolere en stor del av sine muligheter for å gi amerikansk utenrikspolitikk en annen retning.

Det kan være Israel er såpass usikre på Obama at de vet at det er nå eller aldri de kan få brukt sin militære styrke for å nedkjempe palestinerne militært. Det kan være de innstiller seg på at blir fire år langs den tunge forhandlingsveien de vil måtte gå med Barack Obama i kulissene.

Situasjonen i Midt-Østen virker håpløs. Det er ikke sikkert Barack Obama klarer å ta grep i situasjonene. Men politikk er å ville – og forsøke. Historien byr faktisk på en del eksempler på at konflikter som framsto som uløselige, fikk sin løsning. I slike situasjoner spiller alltid enkeltpersoner en avgjørende rolle. Det er modige menn og kvinner som går i krig – og som stifter fred.

Å stifte fred kan være det tyngste. For når konflikter har vart lenge, hatet har slått rot, bitterheten har satt seg fast og ekstremistene har tatt styringen, kan det å våge å begi seg inn på fredsveien være det samme som å måtte gå i krig med sine egne. Det er situasjonen for palestinerne. Hamas og Al Fatha, representert ved president Mahmoud Abbas, er faktisk i krig med hverandre. Og skulle Israel bestemme seg for å trekke sine styrker tilbake fra okkuperte områder, unngår de neppe krigshandlinger fra egne ekstremister og nybyggere på de etablerte områdene.

2009 kan bli året da alt ble verre i Midt-Østen. Det kan også bli året da mange nok innså at slik som dette kan det ikke fortsette og at man startet prosessen som kan lede til fred.