Noen sjefer og trenere kritiserer andre når resultatene uteblir. Mika Kojonkoski deler smerten ved å tape og stiller spørsmål med om han selv gjør det bra nok. Slik opptrer de beste lederne, skriver redaktør Magne Lerø.

Avisene skriver i dag om to profilerte sportssjefer, sjefen for det norske hopplandslaget, Mika Kojonkoski, og fotballtreneren i Fredrikstad, Tom Nordlie. De to har en fundamentalt forskjellig lederstil og måten de møter tap og nederlag på er som natt og dag.

Tom Nordli har vært trener for seks lag i elitedivisjonen. Flere har blitt lut lei lederstilen hans. Han ga Kongsvinger den sjokkbehandling de trengte i siste sesong, og som Nordli flere ganger han lykkes med. Sist sommer ble han hentet inn for å løfte Fredrikstad til gamle høyder. Etter tre måneder begynte spillerne å få nok av ham. Nå virker det nærmest som om spilleren har fremsatt et unisont krav om at Tom Nordlie må bærs ut. Ifølge VG og Dagbladet kan de skje i løpet av få dager.

Tom Nordli kan fotball bedre enn de fleste. Han kan omsett god fotballteori i praksis og har blikk for sterke og svake sider hos spillerne. Nordli ser raskt hvordan han må disponere det spillermaterialet han har. Og de første ”dosene Nordlie” har gjerne en oppkvikkende og skjerpende effekt på en gjeng spillere som ikke helt får det til og som er begynt å tvile på egen fortreffelighet. Men det varer ikke lenge før en får nok av Nordlis lederstil. Det blir for mye kjefting og smelling, mas og påpakning. Når laget gjør det bra, er Nordlie hoppende glad. Det er morsomt å ha en småfeit trener i joggedress som slår hjul på gressmatta i ren begeistring. Det er annerledes enn en tilknappet, dresskledd herre som ikke lar jubelen ta overhånd. Det finnes slike trenere også.

Men det er når de går dårlig, Tom Nordli går på trynet. Da oppstår det et skille mellom ham og spillerne. De blir de som ikke gjør det bra nok. De leverer ikke. De skjerper seg ikke. Jeg er like god. Jeg gjør det rette. Problemet er dem, ikke meg. Når slike holdninger formidles offentlig, er det fare på ferde. Det provoserer spillerne. Det motiverer dem ikke til å skjerpe seg. Til slutt blir ikke maset, påpekningene fra Nordlie til å holde ut. Reaksjonene mot ham blir sterke. De orker ikke dyktigheten hans, verdensmestertaktene, hans manglende evne til å korrigere sin egen lederstil.

Nordlie har sagt offentlig at han vil og gjør ting annerledes, at han har lært av kritikk osv. Men ikke nok tydeligvis. Det kan virke mot sin hensikt at ledere sier en ting, men oppfattes helt annerledes av de man er leder for.

Mika Kojonkoski møter dårlige resultater på en helt annen måte. Det går ikke bra med de norske hopperne for tiden. Kojonkoski sier til Aftenposten i dag at det har fått han til å stille spørsmålet om han bør trekke seg. Han var vært landslagssjef i 13 år. Men han vil ikke og seg som en taper. Han vil gjerne lykkes og gi seg på topp. Ingen kritikk mot hopperne. Ingen store ord til NRK om at han har bedt de om å skjerpe seg.

Det har gått opp og ned med det norske hopplandslaget. For noen år siden sto Kojonkoski fram og sa at om noen skal kritiseres for dårlige resultater, så var det han. Han ville se om han kunne gjøre ting bedre. Han ville skjerpe seg. Det var det bildet han tegnet.

Kojonkoski slenger ikke med leppa mot de han har ansvar for å gjøre gode. Han er opptatt av å bygge tette relasjoner mellom trenere og utøvere. Han forsøker å opptre vennlig, selv om han til tider må ta tøffe avgjørelser som vekker reaksjoner. Han tenker team.

–          Foran denne sesongen bestemte vi at de som omgir hopperne skal utgjøre et management. Det gir bedre følelse for alle i arbeidet, bedre motivasjon og klarere ansvar, sier han.

For en sjef er ikke jobben hele livet. Under hoppuka døde svigerfaren. Det gikk mye tid med å holde kontakt med familien via telefon, forteller han. De seks hopperne krevde hans tilstedeværelse og fulle oppmerksomhet. Han måtte finne balansen. Tankene kretser også en del rundt faren som har fått alzheimer.

Hvorfor forteller han dette? Fordi det hører med til hans virkelighet. Han er sjef og trener som sliter med sitt. Han deler noe av sin smerte, ikke bare med å ikke nå de profesjonelle mål han har satt seg og som ”alle” forventer, men også ved å rammes av den sorg og bekymring livet byr på. Slik bygger også Kojonkoski bånd, skaper ekthet og nærhet.

Han vet at han må kunne gi alt, være topp motivert, stå på til det ytterste om han skal lykkes som sjef for de norske hopperne. Han tror han klarer det.

Kojonkoski er tett på eget og andres liv og kjenner prestasjonskulturen krav. Han vet nok også når tiden er inne for å slippe taket.