Høyrepolitikk i støtet

Erna Solberg seiler forbi Siv Jensen på meningsmålingene og høyrefolk klarer å tilrive seg initiativet i den politiske debatten, nå om fedrekvoten. Det snekres en prinsipiell front mot de rødgrønne styringsideologi og Frps populisme….

 Hvem skulle tro at et knapt flertall av velgerne støtter Høyre-kvinnenes forslag om at foreldrene skal få full frihet til å fordele fødselspermisjonen seg imellom? Det viser en fersk meningsmåling InFact har gjort for VG.

Ideologene i Høyre har vært kjappe med å utnytte den oppmerksomheten forslaget har fått. Torbjørn Røe Isaksen sier til Klassekampen at han tror denne saken er ”godt egnet til å profilere Høyre og sette partiet i motsetning til sosialdemokrater og sosialister”. Leder i Unge Høyre, Henrik Aasheim er av samme oppfatning.

Kristin Clemet ønsker Høyre-kvinnenes forslag om å droppe obligatorisk fedrekvote velkommen. Hun sier denne saken illustrerer hva borgerlig politikk går ut på. Hun etterlyser mer prinsipiell argumentasjon for de standpunkter som inntas.

Erna Solberg er skeptisk og minner om at Høyre tidligere har støttet innføring av fedrekvote selv om partiet prinsipielt er imot statlig detaljstyring.

– Om vi er kommet så langt i Norge at fedrekvoten kan oppheves, får vi diskutere på landsmøtet, sier Solberg til NTB.

 

Det har vært politisk korrekt å ta politiske grep som fedrekvoter for å få fedre til å ta en større del  av omsorgen av barn. Høyre har ment de ville tape på å gå i mot obligatoriske fedrekvote. Høyre har orientert seg etter folkemeningen.

 

Det samme skjedde når det gjaldt lovpålegget om at 40 prosent av styremedlemmene i allmenne aksjeselskaper skal være kvinner. Her var det Høyres egen næringsminister, Ansgar Gabrielsen, som satte seg i førersete, mens en annen av den daværende borgerlige regjeringens medlemmer, Kristin Clemet, protesterte fra baksetet på prinsipielt grunnlag.

 

Kristin Clemet mener Høyre tar skade på sin sjel hvis man til stadighet aksepterer at staten regulerer mer av menneskers privatliv eller innskrenker den private eiendomsrett med den begrunnelse av man har en god hensikt.

 

Vi ser en spore til nyorientering også i dagens utspill fra Michael Tetzschner (H). I Dagens Næringsliv i dag tar han til orde for at det må være slik at det alltid må lønne seg å jobbe. Derfor vil han at arbeidstakere som er syke som hovedregel kun får utbetalt 80 prosent lønn. Det mener han er det mest effektive tiltaket for å få ned sykefraværet.  

 

For tiden ser det ut til at han er den eneste stortingsrepresentanten som mener dette. Når kutt i sykelønnen som Sandmannutvalget foreslo 2001, er blitt et ikke-tema, skyldes det at politikerne ikke har sett seg tjent med å komme i unåde hos fagbevegelsen. Tetzschner har nok mer støtte i befolkningen enn det tausheten i Stortinget tyder på.

 

I sommer pågikk det en debatt i mediene som viste at det er delte meninger i Høyre om hvor veien går videre. Forholdet til Frp var særlig plagsomt. Nå har partiet begynt å strutte av selvtillit. På flere målinger får Høyre nå større oppslutning enn Frp. På siste måling for TV2 får Høyre 25 prosent.

–          Nu går alt så meget bedre, sa Kåre Willoch. Det samme kan Erna Solberg si og legge til: Og Frp er ikke lenger noe stort problem. Det er hun som er statsministerkandidat. Og selvsagt vil de ta Frp med regjering dersom valgresultater gir grunnlag for det.

 

Erna Solberg har sittet i årevis på oppsigelse som partileder. Nå sitter hun rimelig trygt. Solberg makter å holde partiet rimelig samlet og klart å kjøre på to spor med hensyn til regjeringsalternativer. Hun har hele tiden hevdet at hun ønsker en borgerlig regjering og at denne skal være så bred som mulig. Det profitterer hun på nå.

 

Sannsynligvis er det riktig strategi for Høyre å slippe ideologene til. De vil snekre en front mot de rødgrønne styringsvilje på alle områder og mot Frp som fortsatt har en hang til populistiske utspill. Populisme og prinsipielle tekning er to ulike tilnærminger til politikken. Skal man bygge troverdighet og et partis profil over tid, må en våge å stå for en prinsipiell argumentasjon i saker der populismens vind blåser i en annen retning.