Jonas Gahr Støre nøyde seg med ikke å ville vite alt. Slik kunne Anne Cecilie Hopstock få barna sine ut fra Marokko. Men når saken blir offentlig, må Grete Faremo si at vi selvsagt ikke kan gjøre det slik det ble gjort. 

Khalid Skah mener norske myndigheter regelrette har bortført barna hans fra Marokko og ført dem hjem til barnas mor, Anne Cecilie Hopstock i Norge. Det er ikke rart han oppfatter det slik. Her har både ambassaden, norske diplomater og elitesoldater medvirket. Marokkanske myndighet har også protestert mot at Norge har tatt seg til rette.

På Dagsnytt 18 i går fikk Jonas Gahr Støre forklare seg. Han delte med lytterne noen av de dilemma han sto oppe i. Hva myndigheter kan tillate seg er avhengig av hva de vet og hva som kan komme til å bli kjent. Støre ante selvsagt at en utradisjonell redningsaksjon var på gang. Han kunne da forlangt via ambassaden at han ville ha alle kortene på bordet, ha full oversikt over hva som skulle skje, hvem som skulle medvirke og skriftlige garantier for at norske myndigheter ikke skulle holdes ansvarlig for det som kunne komme til å gå galt. Kunnskap forplikter imidlertid. For en statsråd, og til tider også for sjefer i sin alminnelighet, gjelder det å ikke få for mye informasjon i en del saker. Det begrenser ens handlingsfrihet. Noen ganger er ”det best sjefen ikke vet”. I ekstreme tilfeller etableres det såkalt ”benektbarhet”. Selv om sjefen vet, skal det ikke være noen spor som tyder på det. Han skal kunne benekte det han kjente til. Richard Nixon var i sin tid en som drev med slikt.

Når Støre forklarer seg, skaper han et inntrykk av at han var opptatt av å ikke vite mer enn nødvendig og godkjenne medvirkning ut fra det. Ingen ting tyder på at han visste at soldater skulle medvirke. Og om han så skulle få kritikk i ettertid, er det i en sak der han kan regne med å ha folket på sin side. Politisk sett er dette en vinnersak for Støre. Her gjaldt det en far som hadde bortført sine barn. Anne Cecilie Hopstock hadde rettens kjennelse for at det er hun som har rett til å ha barna hos seg.

Støre har vist handlekraft tidligere. I januar 2007 hentet han en brannskadd jente fra Afghanistan til Haukeland til behandling. En flott symbolhandling. Men det kan jo ikke være slik at alle statsråder som møter tenåringer som lider, kan ta de med hjem til Norge for behandling. Det forstår vi. Vi forstår også at ikke alle norske ambassader rundt om kan fungere som mellomstasjoner for bortførte barn før de bli hentet av norske marinejegere på ferie i nærheten.

Dette skjedde før Grete Faremo ble hentet inn som forsvarsminister. Hennes jobb var å få oversikt og trekke konkludere med at det ikke kan være slik at ansatte i Forsvaret kan påta seg mer eller mindre farefulle oppdrag på fritiden eller når de er på ferie. Forsvarssjef Harald Sunde er selvsagt enig i det. Grete Faremo uttrykte også en viss uro over at det finnes et uformelt kolleganettverk av folk med bakgrunn fra Forsvaret og politiet som kan mobiliseres til private oppdrag. Sunde sier han vil rydde opp.

Det var Sverre Diesen som var forsvarssjef da dette skjedde. Visste han noe? Visste generalinspektøren for Sjøforsvaret noe? Var det noen offiserer i Forsvaret som visste noe som helst eller har de to handlet på egen hånd i ferien sin?    

I alle fall har man i Forsvaret i flere måneder kjent til at to ansatte i Forsvaret deltok i redningsaksjonen. De er ikke blitt pålagt noen disiplinærstraff. Nå virker det som om det kan bli aktuelt. Hvorfor nå? Fordi saken er blitt offentlig. Da oppstår behovet for å markere at man tar saken på alvor. Hadde man gitt disiplinærstraff tidligere, ville det kunne ha ført til at saken hadde blitt kjent. Det så neppe ledelsen seg tjent med. Nå har det også gått noe tid, og de ansvarlige i Forsvaret kan si at de har skjerpet rutiner og regelverk. Sverre Diesen sendte i høst et skriv til de underliggende etater der han sier omtrent det samme som Faremo og Sunde sier.

De to spesialsoldatene kan nå få en mild reprimande eller så finner man et halmstrå i regelverket som kan tolkes slik at det de gjorde ikke uten videre kan sies å være i strid med reglene. De kan hevde de handlet i god tro. Hva kan vi ikke kjøre båt i ferien og sørge for å bringe barn og mor trygt dit de skal?

Det spørs hvilke briller vi vil se denne saken med. Tar man på ”ugler i mosen” brillene, kan man kreve gransking av hvem i Forsvaret som ha visst hva til hvilken tid. Tar man på ”heltebrillene” er det duket for et VG-oppslag med barna, mamma og de to supersoldatene.