Norge vil gjerne være verdensmester i samfunnsansvar. Det er de som mener vi har så pass mange svin på skogen, at vi bør gå stillere i dørene.

Blant verdens Onkel Skruer og børsenes pengeflyttere er Yngve Slyngstad Norges største kjendis. Han er sjefen for Statens pensjonsfond utland, det såkalte oljefondet. 1 2000 var fondet på 386 milliarder kroner. I dag eier fondet aksjer og verdipapirer til en verdi av over ca. 2 600 milliarder. Fondet har eierandeler i over 4000 selskaper og er et av verdens største investeringsfond.

Investorer er gjerne særdeles enkle i sin tankegang. Det gjelder å plassere pengene der avkastningen blir størst mulig. Yngve Slyngstad deltar i verdensmesterskapet om størst mulig avkastning, men den norske stat har i tillegg gitt ham oppgaven som emissær for pengefolket. Han skal forkynne omvendelse fra uhemmet profitt til globalt samfunnsansvar.  Manuset for hva han skal si, får han fra fondets eget etikkråd som ledes av Gro Nystuen.   

I 2007 fikk fondet anledning til å plassere en større andel av gigantkapitalen i aksjer. Samtidig gjorde finansminister Kristin Halvorsen det klart at fondet i enda større grad skulle være et redskap for å få verdens kapitalister til å skjerpe seg. Selskaper som ikke holder etiske mål, skal Yngve Slyngstad selge seg ut av, fortrinnsvis ledsaget av offentlig støy. Store selskaper liker dårlig å bli hengt ut som uetiske. Slikt ødelegger omdømmet. Slyngstads jobb er å advare selskaper: Skjep dere, ellers selger vi oss ut.

Den amerikanske ambassadøren Benson K. Witney satte kaffen i halsen da han fikk vite at fondet ville selge seg ut av den store amerikanske handelskjeden Wal-Mart med den begrunnelse at de bryter menneskerettigheten. Han anklaget den norske stat for etisk hovmod og mente det ville skade forholdet til USA om vi skulle ture fram som verdens selvbestaltede etiske overdommer.

Det dukker til stadig opp selskaper noen mener oljefondet bør trekke seg ut av. I forrige uke protesterte Dyrevernalliansen heftig mot at fondet eier aksjer i det amerikanske selskapet Smithfield, en svineprodusent som anklages for grov dyremishandling.

I USA er det vanlig at selskaper ikke har et eget styre. Ledergruppen er styre, og administrerende direktør styreleder. For få dager siden ble det kjent at Yngve Slyngstad akter å oppsøke ledelsen i en rekke store amerikanske selskaper med beskjed om å skjerpe seg når gjelder selskapsstyringen. Slyngstad vil ha et uavhengig styre som kan kontrollere de som arbeider i det daglige. Slik har vi det i Norge, kan han si. Det skal ikke skorte på frimodighet.

Men ikke alle liker den norske, selvbevisste holdningen om hva som er rett og galt. Vi fikk vårt pass påskrevet i The Guardian i fjor høst. Statoils oljesandprosjektet i Canada og selskapets påståtte ressursplyndring i Angola, det statlige Cermaqs omstridt fiskeoppdrettsprosjekter i Chile og Canada, våre gigantiske CO2-utslipp og omfattende våpeneksport trekker gjerne kritikerne fram, og med en oppfordring om å feie for egen dør. Oljefondet vil ikke ha noe med den amerikanske våpenprodusenten Lockheed Martin å gjøre. Men det er de vi skal kjøpe 48 nye svindyre jagerfly fra. 

Fredag kunne ukemagasinet Ny Tid fortelle at fredslandet Norge har 21-doblet inntektene fra våpensalg til USA siden 2001. Changemaker dundret løs og forlagte at det minste vi kan gjøre, er å kreve garantier for at de ikke selges videre til suspekte land, selv om det vil gi lavere salg.

Både livet og politikken er fulle av dilemma, for alt lar seg ikke sette på en formel. Den som stikker hodet fram i etikkens navn, må regne med anklager om dobbeltmoral og at ikke alle synes vi lever som vi snakker. Eller som han skriver Jacob: Gjør etter ordet, ikke bare hør det, ellers vil dere narre dere selv.

Publisert i Vårt Land 8. februar