Den nye tynne og bleke IA-avtalen er en dokumentasjon på Jens Stoltenbergs avmakt på arbeidslivspolitikkens område. Men noe mer tante Sofie i forhold til leger, arbeidsgivere og ansatte skader selvsagt ikke.

10 av landets mektigste innen arbeidslivet innkalte i går til pressekonferanse for å skryte av den nye IA-avtalen de er blitt enige om. Alle parter er selvsagt strålende fornøyd. Det er ikke måte på hvor mye det nå skal satses på å få ned sykefraværet.

Det lyder hult. For Jens Stoltenberg grenser det man så langt har oppnådd til det pinlige. Han startet debatten før nyttår med å lansere de svenske tiltakene for å få ned sykefraværet. De sa enkelt og greit LO nei til. Jens Stoltenberg orket ikke ta en kamp med LO på dette området. Han ville ikke fått støtte fra SV og deler av sitt eget parti. Det ble for risikabelt.  

Det store grepet i den nye IA-avtalen er at ”gradert sykemelding” skal være det normale. Det er ikke  mye nytt. Det er ikke slik i dag at alle arbeidstakere er 100 prosent sykemeldt når de er syke. De fleste er gradert sykemeldt gjennom en lang sykemeldingsperiode.

Det skal utarbeides ny veiledning for leger, og arbeidsgiver skal følge opp arbeidstakere som er syke tettere. Dette er jo kjernen i dagens IA-avtale, men den gir ikke lavere sykefravær.

Tettere oppfølging av den sykemeldte fra lege, Nav og arbeidsgiver funger i de tilfelle den ansatte er motivert for det. Det skjer i dag. Nå vil en ha sterkere dose a denne medisinen som man mener virker. Det er utmerket.

Sykdom hører til det private. En arbeidsgiver kan ikke stige inn på privatområdet til en ansatt uten at den ansatte ønsker det. Arbeidsgiver har heller ikke en egen kanal inn til den ansattes lege. Det sitter heller ingen i Nav som kan overprøve legens oppfatning. Det er forskjellen på den svenske og den norske modellen. I Sverige ligger det en norm i bunnen. Legen må få godkjent å avvike fra denne.

IA-avtalen inneholder ingen pisk. En har heller ikke fått fatt på noen nye gulrøtter. De var det som var tanken med den nye finansieringsordningen. Ekspertgruppen foreslo at arbeidsgiverperioden for korttidsfravær blir redusert fra 16 til ti dager mot at arbeidsgiver gis et medfinansieringsansvar på 20 prosent av langtidsfraværet etter åtter uker.  Dette skal partene vurdere fram til nyttår. Alle tre parter har vetorett når de gjelder endringer i finansieringen.

Hadde man fulgt ekspertgruppens anbefaling, ville bedrifter hatt et insitament til få folk i arbeid, i det minste i 20 prosents stilling. Alle parter er skeptiske til dette. Finansdepartementet er redd for at de skal sitte igjen med en større regning. Arbeidsgiverne frykter de vil kunne komme dårligere ut. Og fagbevegelsen frykter at dette kan føre til at mennesker med svak i helse i større grad blir utelukket fra arbeidslivet. Ingen vet hvordan sykefraværet vil utvikle seg. Det vil nærmest være fri gjetning.

NHO vil ha store problemer med å få med seg medlemmene på at de skal forplikte seg til å dekke 20 prosent av langtidsfradraget. Man vet man har (16 dager)og vet ikke hva man får. Hvorfor ta sjansen på noe som neppe blir god butikk for arbeidsgiverne? Og hvorfor skal man gjøre det nå etter at en ny IA-avtale er vedtatt. Den nye IA-avtalen vil rusle videre med dagens finansieringsorden. Noe av kraften er tatt ut av prosessen når avtalen først er vedtatt. Nå har ikke partene noe press på seg for å bli enige om en ny finansieringsordning.

Dette er siste sjanse for IA-avtalen. Arbeidsgiverne har neppe noe i mot en ny ordning der de som er syke må betale en egenandel ve sykdom og det innføres såkalte karensdager. Ekspertutvalget slår ettertrykkelig fast at dette tiltaket vil virke. Det vet Jens Stoltenberg også, men de rødgrønne er blitt enige om at dette tiltaket ikke skal tas bruk. Alle skal ha full lønn under sykdom. Det er bare dersom man har vært syk et helt år, man skal få mindre å leve for uten å jobbe. De uføre får klare seg med mindre, ikke de som jobber. Makta rår. Det er de som har arbeid som bestemmer.

Hvis arbeidsgiverne mener at vi på sikt bør gå bort fra ordningen med full lønn under sykdom, taler det for at de benytter vetoretten mot endringer i finansiering. Det vil svekke den nye IA-avtalen. Det kan være Jens Stoltenberg vil ha forståelse for det ettersom det som det nå er blitt enighet om er noen puslete greier i forhold til det han tenkte seg.

Hvis dagens IA-ordning ryker, må arbeidsgiverne regne med å bli pålagt å dekke 20 prosent av langtidsfraværet. Det er ikke sikkert det regnestykket blir så galt når ansatte har all mulig interesse av å holde seg på jobb, fordi det rammer egen lommebok.

Vår spådom er at de kommer til å ende slik, fordi den nye IA-avtalen er for tynn og blek. Noe mindre kraftfullt enn det man sa seg fornøyd med i går, var det ikke mulig å legge fram. Når alle parter jubler, er det gjerne minimumsløsninger der partene ikke risikerer noe, vi har med å gjøre.