Barn til høystbydende

Skal det være et barn før vi stenger? Men det koster selvsagt en del. Jan Thomas er klar for å bla opp en million.

Kjendisstylisten Jan Thomas (43) og ektemannen Christopher Mørch Husby (20) har droppet planene om adopsjon. De vil heller oppsøke en klinikk hvor man kan velge egg fra modeller og ta den de synes ser aller best ut, sier de til VG.

Klinikker i USA gir full oversikt over ”de vakre eggivernes” genetiske bakgrunn og familiehistorie. De disponerer også en rekke surrogatmødre av beste sort som påtar seg å bære fram barnet. Det koster rundt en million kroner. Det har vi råd til, sier Jan Thomas. Ingen avskrekkende pengesum når man har penger nok og kan få velge barn fra øverste hylle.

Protestene lot ikke vente på seg. Dette er rasehygiene, mener professor Willy-Tore Mørch og fordømmer holdningene deres nor og ned. Han vil ha både tykke, tynne, stygge, og funksjonshemmede barn.

Den slags barn tilbyr nok ikke den omtalte klinikken. Det er vakre, smarte og vellykkede barn folk vil ha. Klinikken kan selvsagt ikke gi garantier. De selger sannsynlighet. Og her er det nok som i markeder ellers, man må betale for kvalitet. Hvis både mor og bestemor var modell og far og farfar professor, blir nok prisen på egget dyrere enn om bakgrunnen ikke var like eksklusiv.

KrFs nestleder, Inger Lise Hansen sier til VG at hun har full forståelse for at de to ønsker seg barn, men å få barn ikke er det samme som å gå på shopping. Men det er jo slik det er i ferd med å bli. Dette er konsekvensen av at barn løsrives fra relasjonen mann-kvinne i et forpliktende samliv. Vi har fått en ny ekteskapslov som endrer relasjonene mellom barn og foreldre. Spørsmål knyttet til identitet og rett til å kjenne sitt opphav er ikke avklart tilstrekkelig.

Aktørene i det voksende barnemarkedet er homofile, sterile heterofile og single som vil ha barn. Hvis man ikke vil adoptere, må man kjøpe seg et barn. Da vil en gjerne vite hva en betaler for. Det blir ikke standardpris for standardvare.   

Når vi forlater biologien, ender vi i markedet. Grunnen er at det alltid koster noe å skaffe seg et barn på annen måte enn det som er naturlig. Det er relativt rimelig å adoptere et barn, men også her ser vi tendenser til at markedskreftene gjør sitt inntog. Stadig flere ønsker imidlertid at det barnet en skal skaffe seg, i det minste skal være femti prosent av den ene i parforholdet. To kvinner kan kjøpe sæd og ordne resten selv.  For to homofile er det mer komplisert. Hvis de ikke vil adoptere, må de skaffe seg en kvinne som vil bære fram barnet for dem.   

Jan Thomas og Christoffer har tatt seg nær av all kritikken de har fått, forståelig nok. De er neppe spesielt hensynløse eller rabiate i sine ønsker om hva slags barn de vil ha. Det mest påfallende er at de har fortalt om sine planer. De fleste vil ordne slikt i stillhet, og i alle fall snakker en ikke høyt om hva de betaler og hvilke kriterier de har valgt sitt barn ut fra. 

Jan Thomas er et barn av sin tid. Han er en vinner i estetikkens tidsalder. Han lever av blanke fasader og av å regissere det ytre. Det bør ikke overraske noen at han vil være særdeles opptatt av å skaffe seg et vakkert barn. Han vil ha sin like.

Vi aner ikke konsekvensen av å frikoble barna fra biologien og overlate produksjon av barn til markedet. De etiske betenkeligheter står i kø. Det gjelder å holde fast på barns rett til full innsikt i sin historie fra unnfangelsen av når de selv vil vite det. Vi kan ikke tillate oss eksperimentering med barns identitet i stor målestokk. De problemene vi står overfor må løses internasjonalt med basis i FNs barnekonvensjon. Skal barnas rettigheter kunne sikres og balanseres i forhold til voksnes rett og valg, kreves det internasjonale regler.

Vårt Land 8. mars.