Kritikk og harde meningsytringer har sin plass både i samfunnet og på en arbeidsplass.  En leders oppgave er å holde i gang dialogen, sette sluttstrek når nok er nok, ikke primært å beskytte de nærtagende mot opplevelser av å bli såret og krenket.

 Politikere søker makt. Der hvor makt utøves, pågår det til tider beinharde maktkamper.  Alle sier de går for prinsippet om å skille sak og person. Det oppleves ikke alltid slik for den som står midt oppe i det. Harde personangrep hører også med i politikkens verden. Presset og angrepene mot Thorbjørn Jagland, for å få han til å trekke seg som leder i Ap og slippe Jens Stoltenberg til, var så harde at han endte på sykehus. Den uautoriserte biografien om Lars Sponheim, som ble gikk ut for to uker siden, er full av eksempler på harde maktkamper innad. Sponheim brukte storslegga oftere enn andre toppolitikere.  Flere i Venstre følte seg krenket og såret over det Sponheim kunne finne på å si. Det er grunn til å kritisere Sponheim for flere av hans uttalelser, men det var nå en gang han de valgte som leder i Venstre. Han ville være hardtslående og vant de fleste maktkampene innad i eget parti.  De som ville opp og fram i Venstre måtte ta med i beregningen at Sponheim satt på toppen. De  Sponheim ikke mente var dyktige nok, fikk høre det.  Enten måtte de ta opp kampen, eller trekke seg tilbake, skuffet og oppgitt. Nestleder  Olaf Thommessen våget å utfordre Sponheim, men tapte.

Frivillig

Politikken går en inn i frivillig. Motivet er å få gjennomslag for det en mener. Det betyr at politikere må trives med kamp og harde diskusjoner for å vinne fram.  Slik er det også i en del frivillige organisasjoner. Det pågår for eksempel harde maktkamper i idretten. Det kjempes også blodige slag i kirke og menigheter. Her er det ofte kampen om den rette tro som er drivkraften. Folk som har en sterk overbevisning og hva som er rett og galt, oppleves fort som fordømmende. Knapt noe oppleves  mer provoserende i dag enn de som har sterke meninger, og fremsetter dem offentlig, om hvordan folk bør leve, hva som er rett og galt.  I det frivillige organisasjonsliv har folk mulighet til å trekke seg unna dersom de ikke vil bli påført de negative opplevelser som til tider følger med at andre utbasunerer sine meninger og kjører hardt fram egne interesser.

Forholdet er noe annerledes på en arbeidsplass. Her gir arbeidsmiljøloven den ansatte rett til å  beskyttes mot mobbing og trakassering, for eksempel. Ledelsen har en omsorgsplikt i den forstand at en skal anstrenge seg for å sikre et godt psykososialt arbeidsmiljø.

En vinner

Einar Førde sa en gang, litt spøkefullt, at det ” bare var å la de to sloss ferdig. Ingen av de vil gi seg. Det blir til slutt en av de som vinner”. Det kan sies å være en noe kynisk holdning, men samtidig er det slik det til tider er. Noen er kamphaner som ikke gir seg. Da gjelder det å ikke å bry seg for mye. Det går i alle fall ikke an å bestille en løsning. Og det går ikke an å kjeppjage bråkebøttene ut av jobben. Det skal mye til før noen kan bli sagt opp på grunn av at de er en for stor belastning for arbeidsmiljøet.

Ved Høgskolen i Oslo har man havnet i en konflikt etter at professor Rune Slagstad og førsteamanuensis Pål Veiden har kritisert byråkratiseringen og den politiske styringskåtheten de mener preger akademia for tiden. De drar inn eksempler fra egen arbeidsplass. De som er ansatt i administrasjonen blir provosert, forståelig nok. Rektor Sissel Østberg sier at forskere og fagfolk selvsagt skal få si det de mener offentlig, men så legger hun til: Ledelsen er imidlertid også forpliktet til å ta arbeismiljøet på alvor. Dette innebærer at det må vises respekt både fra faglig tilsatte og administrasjonens side for hverandres oppgaver.

Krenkelsestyrraniet

Her ligger det implisitt at Veiden og Slagstad har gjort noe galt. Konflikten ruller videre. I går skrev Rune Slagstad en ny kronikk i Afteposten. Her lanserte han begrepet krenkelsestyranniet og knyttet det til universitetsdirektør  Gunn-Elin Aa Bjørneboes som har uttalt: Når noen opplever ytringer som krenkende, er det overtrådt en grense”.

Et slikt prinsipp er det ikke mulig å styre etter. Det er ganske normalt at noen kan oppleve seg såret og krenket av andres meninger. Det er for eksempel ikke noe morsomt  at en professor framstiller det administrasjonen holder på med som hår i suppa i forhold til den frie forskning. Dette er en systemkritikk, ikke en personkritikk.  Det må ansatte finne seg i. En kan ikke båndlegge akademikere med henvisning til at noen i administrasjonen som reagerer på det de skriver.   

De er normalt at akademikere stønner og sukker. En del av de betrakter ledere og systemer som en nødvendig onde og vil ha minst mulig av det. Vi må leve med at noen synger ut når de opplever at akademia blir styrt strammere på politiske og økonomiske preisser.

Det gjelder å være realistisk i forhold til hva vi kan forvente og kreve i et arbeidsmiljø. Vi kan ikke kreve at ingen skal oppleve seg krenket eller såret. Men ingen skal bli mobbet og plaget.  Når uenighet oppstår er ”herredømmefri dialog” , som Jûrgen Habermas snakker om, den beste  medisinen. Situasjoner låser seg fort dersom utgangspunktet blir at noen har brutt et regelverk og skal bli gjenstant for disipilinærforføyning i form av møteinnkallinger, samtaler med tillitsvalgte og protokoller. Desto mer formalia det skape rundt slike episoder og konflikter, desto vanskeligere blir de som regel å løse.