Å være toppsjef i det offentlige betyr i økende grad å få offentlig juling. Den som slår hardest er Jørgen Kosmo. Ingelin Killegreen kan ikke annet enn å legge seg flat.

Riksrevisor Jørgen Kosmo svinger pisken igjen. Denne gang er det politidirektør Ingelin Killengreen som rammes av piskeslagene. Burde det vært justisminister Knut Storberget?

I går brettet VG ut riksrevisjonens nådeløse kritikk i siste rapport. Jørgen Kosmo mener det er grunn til å stille spørsmål om hva man får igjen for alle midlene som er tilført politi- og lensmannsetaten. Selv om etaten får flere stillinger, går oppklaringsprosenten nedover. Kosmo kritiserer særlig at etaten ikke har prioritert å få på plass tidsriktige og gode IT-løsninger.  Det er ikke første gangen Riksrevisjonen har hatt kritiske merknader til politi- og lensmannsetaten. Kosmo reagerer på at han ikke ser noe bedring, snarere tvert i mot, sier han.

Når Kosmo stiller spørsmål om hva man får igjen for bevilgningene til politiet, glemmer han at han ikke er politiker lenger. Det er ikke første gangen Kosmo har surret med hattene sine.  De kreves noe helt annet enn en revisjon dersom man skal vurdere om alle de nye oppgavene politiet har fått, står i forhold til bevilgningene.

Arroganse

I går ville ikke Ingelin Killengeen kommentere saken. VG skrev at en ”monumental arroganse er det heldigvis uhyre sjelden vi får demonstrert fra norske embetsfolk”.  I dag måtte Killengreen pent inn på teppet til VG. Hun legger seg flat for kritikken.

–          Vi tar rapporten veldig alvorlig, sier hun. Hva annet skal hun si? Men det må selvsagt sies noe mer.

–          Våre distrikter og særorganer har ikke gjort jobben sin, fortsetter hun. Det kan tolkes som om det er andre enn henne selv som har sviktet. Hun sier seg enig i kritikken om manglende IKT-satsing, men fremholder at politimestrene og fagforeningene har vært enige om ikke å prioritere dette. De har prioritert bemanning ute i distriktene istedenfor.

–          Jeg kan i dag ikke se at vi kunne gjort noe annerledes, sier hun. Budsjettene de fikk strakk ikke til. I år er imidlertid bevilgningene økt og de er i gang med et løft på IKT-siden.

–          Jeg må holde meg til de rammene jeg får. Kan jeg ikke leve med det, må jeg slutte.

–          Tenker du på det?, spør VG

–          I alle fall ikke i dag, sier Killengreen.

Opposisjonen på Stortinget retter kritikken mot Knut Storberget. Det kan bli åpen høring om Riksrevisjonens rapport. Det kan bli interessant, for det kan kaste lys over forholdet mellom statsråd og etatssjef.

I klisteret

Situasjonen i Nav er den samme. Nav-direktør Tor Saglie må tåle kraftig kritikk fra mange hold for at Nav ikke fungerer tilfredsstillende. Grunnen er at reformen er kjørt igjennom i et for raskt tempo, og bevilgningen står ikke i forhold til de oppgavene Nav  forventes å skulle løse. Tor Sageli kunne trukket seg med den begrunnelse at reformen kjøres igjennom for raskt og at bevilgningene ikke strekker ikke til. Det gjorde han ikke. Han aksepterte det budsjettet han fikk. Da sitter man i klisteret. Et budsjett er til for å holdes. En må heller ta kritikken for ikke å levere opp til forventningene.

Det er det Ingelin Killengeen gjør. Hun har akseptert de bevilgninger hun har fått og har forsøkt å få mest mulig ut av de midlene som er stilt til rådighet.  De siste årene har lederen av Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, titt og ofte gått høyt på banen med påstander om at politi – og lensmannsetaten er underfinansiert og at de ansatte er underbetalt.  En liten hærskare av hans medlemmer har nektet å jobbe overtid. Det har vært særdeles vanskelig å være leder i politiet de siste årene.

La seg flat

Killengeen må legge seg flat. Situasjonen krever en slik øvelse. Det er lite sannsynlig at hun kommer til å gå av. Hun har to og et halvt år igjen av sin åremålsperiode. Det var strid om den skulle forlenges, men Storberget ville ha Killengreen. Slik ble det. Han er fornøyd med måten hun gjør jobben sin på. Hun gjør det ikke surt for ham internt med å true seg til økte bevilgninger. Hun er lojalt utad. De opererer som et tospann. Slik må det være i åremålsstillinger, i alle fall hvis åremålet skal fornyes av sittende statsråd.

Det er lett å si at Saglie og Killengreen burde vært tøffere. De trives sannsynligvis i jobben og vil ikke sette sin egen jobb på spill. De velger å gjøre det beste ut av de midlene de får til disposisjon og ikke bråke internt eller eksternt. De må imidlertid sikre seg mot at de ikke får for mye av skylden for at alt ikke er som det burde være.

Ingelin Killengreen og Arne Johannessen har i alle fall funnet en sak de kan være enige om. De mangler penger til å slippe unna refsen fra Jørgen Kosmo.