De sitter litt betuttet og småfrustrert på møtene sine og lurer på hva det skal bli til med dem når statskirken skal begraves.

Hvis ikke den nye bispepresesen innkaller til bispemøter i Trondheim til støtt og stadighet, vil ikke de elleve andre biskopene merke så mye til om den nye presesen slår seg ned i Trondheim. Det er i Oslo det skjer. Men det blir viktig å finne ut av hva den nye presesen skal holde på med. Han skal ikke være sjef for biskopene, bare en ”primus inter pares” , en førstemann blant likemenn. Han skal uttale seg på vegne av Den norske kirke, men de andre biskopene skal kunne si hva de vil om aktuelle saker. Den nye presesen skal først og fremst være en møteløve, en som er nesten like sugen på å lese saksdokumenter som å lese Bibelen, og så man han like å fly.

Ambulerende preses.

Jobben som preses går for tiden på omgang mellom biskopene. En fast ansatt preses vil etter hvert tilta seg mer makt og bli en langt mer sentral lederfigur enn dagens ambulerende preses. Biskopene liker å tenke om seg selv at de egentlig ikke har noen sjef. De bare rapporterer til kirkeavdelingen i departementet. Hit kommer de også til styringssamtaler med jevne mellomrom og hever sin resultatlønn i statens lederlønnssystem. Og får de trøbbel, slik som Ernst Baasland fikk, er det departementet som finner en løsning. Men når Den norske kirke selv skal ansette biskoper, hvem skal de da rapportere til? Direktøren i Kirkerådet? Eller et nytt bispestyre? Eller den nye presesen? Eller vil de at det skal sitte igjen en ekspedisjonssjef i staten som sørger for at de får lønn og kan se til dem om det trengs?

Balansefaktoren. Biskopene er på leit for å finne seg selv i alt som er på gang i Den norske kirke. Eksbiskop Per Lønning skrev for om lag et år siden en artikkel i Luthersk Kirketidende der han konkluderte med at den tolvte biskopen burde bli plassert i Trondheim som en ”balansefaktor” i forhold til kirkens byråkratiske hus i Oslo. Lønning er betuttet over at han har vært med å legge til rette for et kirkelige byråkrati som stadig eter om seg. Han er særlig misfornøyd med at biskopen ikke lenger får innstille  ved presteansettelser. På den måten kunne de drive aktiv personalpolitikk og være tydelige som arbeidsgivere.  Nå sitter biskopene som en ”syvende far i huset”, skriver Lønning, og har bare innflytelse på lik linje med de andre medlemmene i Bispedømmerådet, som har ”stiftsdirektør” som daglig leder.

Rådsstrukturen tar seg av det meste. Meningen er at biskopene skal drive med forkynnelse, ha tilsyn med presten uten å være arbeidsgiver, gi teologisk veiledning, holde visitaser og annet som kan virke til inspirasjon og oppbyggelse. Hvis det skulle bli et felles arbeidsgiveransvar for alle ansatte i Den norske kirke, er det fare for at biskopene kan komme til å føle seg enda mer på sidelinjen.

Syvende far i huset.

Det er aldri noe godt tegn at enkelte yrkesgrupper blir for oppatt av og frustrert over sin egen rolle.  Enten må biskopene forbli ordets menn og kvinner uten beslutningsmyndighet, hektet av den formelle styringstrukturen de tidligere var en del av. Mer syvende far huset, for å bruke Lønnings uttrykk. Eller så må kjempe for å få tilbake noe av den makten de har mistet. Det er ingen ting i veien for at en biskop kan være daglig leder i bispedømmet slik rektor er det på en høgskole. En rektor har topp faglige kvalifikasjoner, men det er en administasjonssjef som tar seg av det daglige og det meste av det styret steller med.

Hvis biskopene vil være ledere med tungt ansvar og stor beslutningsmyndighet, må det vektlegges ved utnevnelse av biskoper. Da kan det blir åremålsstillinger på 10-15 år. De kan til og med bli inngående intervjuet og personlighetstestet før de får ta på seg ei bispekåpe. Men biskopene får nok ikke bestemme hva de vil være. De kan ønske seg en rolle. De er noen i rådsstrukturen som bestemmer.