Som reformator er Jens Stoltenberg er blek skygge av seg selv. Slik måtte det gå da han bandt seg opp til SV og Sp. Det meste blir som før- så lenge det varer.
I partilederdebatten på NRK i går pekte Dagfinn Høybråten (KrF) på at de rødgrønnes svakhet er at de ikke makter å gjennomføre nødvendige reformer. Han brukte Nav-reformen og den såkalte samhandlingsreformen som eksempler. Da Jens Stoltenberg dannet sin første regjering, var reform av offentlig sektor en hovedsak. Jens Stoltenberg frontet privatisering av Statoil og flytte sykehusene fra fylkeskommunen til statlige helseforetak. Det var betydelig motstand mot disse ”moderniseringene” i eget parti, særlig fra venstrefløyen i partiet. Da det ble kjent før valget i 2001 at Stoltenberg også hadde vært inne på tanken om å stramme inn på sykelønnsordningen, fikk velgerne nok. Valget i 2001 ble en katastrofe for Ap. De fikk under 25 prosent av stemmene. Entusiasmen for å gjennomføre omstridte, men nødvendige reformer falt dødt til jorden.
1 2005 var Jens Stoltenberg tilbake i regjeringskontorene. Den første store reformen de rødgrønne måtte legge på hylla, var regionreformen. Det har vært jobbet i årevis med å slå sammen fylker til større regioner. Sp hadde ikke sittet på regjeringstaburettene lenge før de gjorde det klart at en forutsetning var at fylkene ble enige om å slå seg sammen. Det ble de selvsagt ikke. Det endte med at de rødgrønne la hele reformen på hylla. Fortsett å lese Stoltenbergs reformsfamling