La ekspastor Pollestad være i fred. Dette er ikke en sak for dere, politimester Kaasa. Pastor  Reidar Voith får finne ut av om han vil gå lenger inn i eller ut av konfliktene.

Det begynte med en biskops seksuelle overgrep mot et barn. Flere slike saker dukker opp og forsterker krisen i Den katolske kirke. Biskop Bernt Eidsvig sier han vil rydde opp og er klar for å ta i mot mennesker som er blitt utsatt for overgrep i tilknytning til Den katolske kirke. Til VG sier Eidsvig i dag at han er blitt kjent med tre nye saker som har med barn å gjøre, og at de ligger godt tilbake i tid. Hvis disse sakene ikke ender opp med anmeldelse, er det ikke mye mediene vil kunne skrive om, med mindre noen står fram og forteller sin historie.

Pater Kjell Arild Pollestad kan det bli atskillige spaltemillimeter av. Denne saken handler om minst tre ting: En påstand fra Pater Reidar Voith om at han er blitt forsøkt voldtatt av Pollestad, Den katolske kirkes syn på homofili og en vond maktkamp innad i Den katolske kirke.

Langslet støtter

Tidligere Høyre-statsråd og katolikk, Lars Roar Langslet, sier til VG i dag om at denne saken handler om onde krefter som vil Pollestad til livs. Han sier enkelt og greit at han tror på det Pollestad sier. Og Pollestad skrev i går følgende i Aftenposten om det som hadde skjedd i forhold til Voith:

–          Jeg var meget glad i ham, og han i meg, så jeg følte nesten at jeg hadde en sønn; han var 22 år yngre enn meg – og et hode høyere. Vår fysiske kontakt besto i at jeg sto på nederste loftstrinn i gangen for å rekke opp til ham for å gi ham en klem når han kom og gikk. Han fikk aldri en berøring som ikke en far kunne ha gitt en sønn, eller en onkel sin nevø, skriver Pollestad.

Voith har brukt uttrykk som ”forsøk på voldtekt” og ”forsøk på å tvinge seg til seksuell kontakt”. Dagsrevyen kunne fortelle i går pater Pollestad kunne bli etterforsket. Voith har ikke anmeldt ham og vil ikke kommentere Pollestads redegjørelse. Men visepolitimesteren i Vestfold, Steinar Kaasa, sier til Dagbladet at alle seksuelle overgrep er alvorlige og at ”vi for egen del kan velge å gå til anmeldelse hvis det er nødvendig”.

Selvsagt kan de det. Men et påstått overgrep på 90-tallet mot en som i dag er voksen er da ikke noe politiet på egen hånd skal etterforske? Voith må da selv kunne bestemme seg for om han vil anmelde et forhold. Vil politiet overprøve hans avgjørelse? Neppe. Det ser ut til at de selv har funnet ut at dette ikke er en sak der de må gripe inn på eget initiativ. De har kontaktet Voith og gitt ham en kontaktperson i hvis Voith ”eventuelt ønsker å forklare seg”. Dermed ligger den saken på det nivået den bør ligge.

Hvem tror en på?

Noen tror på Voith, andre på Pollestad. Voith må velge om han vil gå videre med saken eller la den ligge. Biskop Bernt Eidsvig sier til VG at han tror på Voiths ”subjektive fremstilling”, som han sier. Det må antakelig være godt nok for Voith. En objektiv sannhet som ligger ca. 15 år tilbake i tid om hva som skjedde mellom to katolske prester, er ikke lett å få rekonstruert.

Pater Pollestad skriver i Aftenposten at han nå har trukket seg som prest. På den måten hindrer han at noen i Den katolske kirke vil kjøre saken videre. Han har tatt sin straff ved å staffe seg selv, selv om han er uskyldig. Det er slik han argumenterer. Dette ble en trist skjebne for en høyt respektert katolikk og forfatter. De siste årene har han bodd i Paris, ensom uten helt å vite hva han skal ta seg til. Nå har han gjemt seg unna mediestormen i et kloster et sted i Frankrike.

Pater Pollestad har vært uglesett i deler av det katolske miljøet i Norge fordi han ikke har tatt avstand for homofili slik katolikker har for vane å gjøre. En av de som har kritisert Pollestads delvis aksepterende uttalelse om homofil, er professor Bernt Torvild Oftestad ved Menighetsfakultetet. Pollestad er ikke den eneste katolikk som tenderer mot å akseptere homofil praksis. Det finnes nok av rykter om homofil praksis mellom prester og munker i strid med det katolikkene lærer. Norge lever som homofile. Oftestad skriver i Aftenposten i dag at Pollestad levere et virvar av ukontrollert informasjon fra det lukkede rom for å forsvare seg.

Det er ikke godt å si hvordan den maktkampen som foregår innad i Den katolske kirke, vil utvikle seg. Selv om biskop Bernt Eidsvig fremstår som en representant fra en ”annen verden”, så uttaler hans seg også på en måte som vitner om at han forstår at tiden er kommet for Den katolske kirke til i større grad å tilpasse seg den tiden vi lever i. Alle idealistiske, verdibaserte organisasjoner må finne veien mellom forskansning og tilpasning. Overgrepssaken viser at Den katolske kirke har forskanset seg og forsøker å løse egne problemer uten å tilpasse seg den virkeligheten som omgir en. Kirken må på en helt annen måte forholde seg til åpenhet, for eksempel.

Med museskritt

Selv ikke Den katolske kirke blir helt den samme etter den krisen de nå er kastet inn i. En krise innebærer muligheter for fornyelse. En del katolske lekfolk har sagt og skrevet en og del fornuftig om behovet for reformer og fornyelse.

De går med museskritt i Den katolske kirke, men vi skal ikke utelukke at de kan bevege seg så pass i riktig retning at det kan bidra til sterkere oppslutning om den katolske tro. Det katolske kirke representerer noe annerledes. Selv om de nå blir kjent for sin vrangside, kan det være flere som får sans for den motstreberske annerledesheten som katolikker representerer.

Munken Anfinn Haram er spaltist i Klassekampen og ble portrettert i Dagens Næringslivs påskenummer. Hvorfor i alle dager vil sosialistene og kapitalistene lytte til en sær munk? Nettopp fordi han representerer noe annerledes enn en glattslikket politisk korrekthet, et innstudert budskap fra godt betalte medierådgivere eller tale om tro tilpasset seg folkemeningen og tiden trend.