Pinlig om månelanding

Pinlig for de rødgrønne å måtte utsette Mongstad-rensing. Men hverken politikere eller miljøentusiaster kan vedta teknologiske gjennombrudd.

CO2-rensing er tydeligvis mer kostbart og komplisert enn antatt. Morten Lind, en ekspert på området tilknyttet Tekniska Høgskolan i Stockholm, opplyser til Dagsavisen at også Svenska Vattenfall vil utsette sitt renseprosjekt på Jylland til 2020. Når en hører på Marius Holm og Frederic Hauge i Bellona, virker det som om CO2-rensing ikke er noe problem. Teknologien er der. Det er bare å gå i gang, slik de gjør i andre land. Holm nevner Polen og USA. Når regjeringen utsetter rensing på Mongstad til 2018, skyldes det udugelighet, ifølge Bellona. De vil gi olje- og energiminister Terje Riis-Johansen (Sp) får sparken sammen med de som har hatt ansvaret for prosjektet så langt.

Bellona forenkler. Forklaringen regjeringen gir på utsettelsen virker troverdig. Det er snakk om å investere 30 milliarder kroner. Det vil være meningsløst å gå i gang med et halvgodt prosjekt med den begrunnelse av regjeringen har bestemt at det skal stå ferdig i 2014. Forutsetningen for Mongstadprosjektet er at det skal bli så bra at andre land kan ta den samme teknologien i bruk. På sett og vis er CO2-rensingen også en forretningsidé.

Det er fristende å dra en parallell til Jernbaneverket. Det virker nesten som om enkelte mener at man allerede neste år kan ordne opp i alle problemene. Så raskt går det ikke om det skal gjøres skikkelig og holdbart i mange år fremover. Det tar 10 år å få gjort alt som bør gjøres, minst.

 

Opposisjonen og miljøbevegelsen er alt annet enn imponert over at regjeringen forskyver igangsetting til 2018. Det er forståelig. Dette er blitt en pinlig sak for de rødgrønne. Når Jens Stoltenberg lanserte CO2-rensing som sitt månelandingsprosjekt, ga han nærmest en garanti for at det skal gjennomføres, koste hva det koste vil. Da man bestemt seg for å lande på månen, hadde man ikke vedtatt budsjettene for det. Man bare antok at det ville bli lønnsomt fordi et dristig mål   utløser  innovasjon og teknologiske nyvinninger.

 

Sosialøkonomen Jens Stoltenberg er egentlig ikke en månelandingsmann. Han vurderer kost-nytte av det meste. Han vil kjøpe klimakvoter istedenfor å kutte oljeproduksjon her hjemme, for eksempel. Fordi det er mest effektivt og best for miljøet. Slik argumenterer han nå også. Han hevder miljøet er tjent med en utsettelse av CO2-fangstanlegget på Mongstad.

– Det vil være å gjøre miljøet en bjørnetjeneste å presse på tidsfrister våre beste og nærmeste fagfolk sier er gale å holde, sier statsminister Jens Stoltenberg (Ap) til NRK søndag.

Utsettelsen gjør vondt i sjelen for SVs medlemmer i regjeringen. Men de bøyer seg for de faglige argumentene. I denne saken er det ikke Jens Stoltenberg som overkjører SV. Jens Stoltenberg må betale en pris for utsettelsen. Dette var Jens Stoltenbergs store sak.

Det virker som om miljøbevegelsen helt lukker ørene for de argumenter som bringes til torgs for å utsette prosjektet. Grunnen er sannsynligvis frykt for at hele prosjektet kan bli skrinlagt. Det er ikke noe tyder på det. Det er bred enighet om å satse på CO2-rensing.

Vi risikerer selvsagt at andre lander med gode renseløsninger før oss. Det får så være. Hvis andre finner fram til en bedre teknologi enn vi klarer, bør vi selvsagt gå for den. Det kan ikke være slik at norsk C02 skal renses på ”norskemåten”.

Det mest alvorlige ved denne saken er at regjeringen mangler en klar plan for hvordan vi skal få ned klimautslippene. Hvordan skal vi klare å kompensere for at Mongstad vil spy ut store mengder CO2 kanskje helt fram til 2020?

Når CO2-rensing skyves ut i tid, blir ny aktivitet i Lofoten enda mer kontroversielt. Det satt langt inne å få SV til å akseptere Mongstadutbyggingen. Det var rensing i 2014 som gjorde at kamelen ikke ble større enn at e klarte å svelge den. Når rensingen nå utsettes, må SV notere seg for et nytt nederlag. SVs ungdom mener SV nå må vurdere om en er bedre tjent med å gå ut av regjeringen.

For Jens Stoltenberg er også dette blitt er tapersak. Hans sterke vilje til å satse å CO2-reising har gitt han troverdighet i klimapolitikken, både nasjonalt og internasjonalt. Den utsettelsen det nå legges opp til, vil svekke Stoltenbergs klimaprofil. Han vil gjerne være blant de beste i klassen når det gjelder klimapolitikk, men den posisjonen vil han ikke klare å holde.