Smått er godt nok-bevegelsen

”Small is beautiful” – det er stort sett bare Senterpartiet som alltid ser det slik. Overtroen på at alt blir bedre om det blir større, er nok mer utbredt enn godt er.

 I 1973 ga den britiske økonomen E.F. Schumacher ut artikkelsamlingen ”Small Is Beautiful. Economics As if People Mattered”. Boken vakte oppsikt. Schumacher advarte mot store oppkonstruerte enheter som den teknologiske utviklingen hadde gjort mulig. Han tok til orde for desentralisering og at samfunn og næringsliv måtte få utvikle seg slik det var best for mennesker og natur. Alt må ikke bli stort og effektivt. Det som er lite kan også fungere utmerket, mente han.

Det er mulig de leser høyt fra Schumachers bok fortsatt i Senterpartiet i håp om å finne noe som kan ha relevans for våre dagers diskusjoner om små og store enheter. Senterpartiet er pragmatikere og først og fremst et interesseparti. Deres oppgave er å sørge for best mulige vilkår for dem som bor i distriktene. Der er det mye smått. Folk vil beholde det de er vant med. De er skeptiske til det store og nye. Derfor har Senterpartiet endt opp som en ”smått er godt nok”-parti.

Det er ikke noe som i seg selv er for stort i Norge. I andre land har en større sykehus, større universiteter, større skoler og større bedrifter enn vi har. Det mest spesielle med Norge er at vi har en særdeles finmasket kommunestruktur. I andre land har en slått sammen kommuner i stor skala. I Danmark hadde de i 1958 1386 kommuner. I 2007 var de nede i 98. Vi ligger fortsatt på 430. I Senterpartiet setter de seg fullstendig på bakbeina dersom det blir snakk om å slå samme kommuner uten at kommunene har funnet på det selv. Istedenfor lar de rødgrønne være å gjennomføre reformer som det blir for mye plunder å få til med mange små kommuner. Nå de rødgrønne forrige uke i praksis la Bjarne Håkon Hanssen store helsereform på hylla, har det sammenheng med at de sliter med å få det til å fungere med 430 kommuner.

I forrige periode droppet regjeringen planene om slå sammen fylkene til større regioner. Det var Senterpartiet som holdt igjen med begge armene der også.

I forrige uke gikk politidirektør Ingelin Killengreen inn for å slå sammen flere politidistrikt og redusere antallet lensmannskontor. Slik vil hun spare penger og øke effektiviteten. Hun må nok regne med at Liv Signe Navarsete vil spenne beina under henne.

Utviklingen innen offentlig sektor har utvilsomt gått i retning av større enheter. Vi har fått storsykehuset Oslo Universitetssykehus, Innovasjon Norge, Nav og det nye Nasjonalmuseet, for eksempel. Få steder har ansatte og fagfolk kjempet så innbitt mot en fusjon som ved Nasjonalmuseet. Motstanden tok knekken på to direktører. Ved tredje direktørforsøk ser en ut til å lykkes.

Nav er blitt et skrekkens eksempel på hvordan det ikke skal gjøres. Her har man puttet en kommunal etat sammen med to statlige, og alt skulle skje raskt og effektivt. Det har endt opp med kaoslignende tilstander ved flere kontorer. Det blir nok bedre etter hvert. Om det er blitt rimeligere, bedre eller mer effektivt enn det var, er ikke godt å si.

På papiret er det slik at sammenslåinger blir mer effektive fordi en kan ta ut synergier. Men regelen er den at en oppnår bare deler av de synergigevinstene en planlegger. Det mest effektive er at en stor overtar en liten og bestemmer hvordan det skal være. Om to jevnbyrdige slår seg sammen, blir det fort kamper og omkamper som forstyrrer fokus.

Grunnen til at større enheter ikke lykkes som forutsatt på papiret, er den motvilje og frustrasjon som kan oppstå hos ansatte og støttespillere. Det store organisasjoner sparer penger på lokaler, kan de tape i manglende motivasjon hos ansatte. Det man vinner i færre sjefer på et nivå, kan bli spist opp av flere koordinatorer på nivået under. Store enheter er mer komplisert å lede. Svikter ledelsen, får det større konsekvenser i store enn i små enheter.

Det er utvilsomt mye å spare på å samordne den høyspesialiserte sykehusdriften, men her er underlig nok motstanden sterkes. Derfor har det blitt usedvanlig mye spetakkel av å flytte funksjoner fra Aker til Ullevål eller Ahus, for eksempel, enda det bare er ti minutter unna med taxi. Sykehus har med følelser og identitet å gjøre, fint lite med om det er stort eller lite å gjøre.