De rødgrønne har god trening i å ombestemme seg. Hvis de ikke snur i kraftlinjesaken, må de være dypt overbevist om at de har gjort det rette. De står respekt av folk de som orker å stå for det de mener er beste for nasjonen, selv om flertallet av folket er imot.
Regjeringen er vårt fremste beslutningsorgan. Når regjeringen har fattet et vedtak skal de ha gjort leksen på forhånd og tatt hensyn både til fagfolk og folkemening. Det skal bli som en regjering har bestemt. Beslutningen om å bygge kraftledningen i Hardanger er grundig forankret. Den er jobbet med i årevis. Alle faginstanser har uttalt seg. Saken har stått på den politiske dagsorden i lang tid. I sommer satte regjeringen sluttstrek for debatten, fattet et vedtak som var krystallklart og ga beskjed om at arbeidet med å bygge kraftledningen kommer til å starte allerede i høst. Både Kristin Halvorsen, Liv Signe Navarsete og Jens Stoltenberg sa at beslutningen var endelig. Diskusjonen er avsluttet. Nå skal det bygges. Det haster.
Alta-aksjon
De siste fire ukene har regjeringen møtt motbør fra fagfolk, diverse medier og ikke minst folk i Hardanger. Folk melder seg ut av de rødgrønne partiene, lokallag legges ned og det mobiliseres for sivil ulydighet etter modell av Alta-aksjonen. I går viste en meningsmåling i VG at et klart flertall av folket er imot kraftlinjene. Og Ap velgeroppslutningen på Vestlandet har sunket med over 10 prosent den siste måneden.
Den rødgrønne regjeringen har en viss tradisjon for å snu i saker hvor de møter massiv motstand. Den største snuoperasjonen var det i sin tid Gerd-Liv Valla som regisserte. Da gjaldt det innstramninger i sykelønnen. I høst ble Jens Stoltenberg utsatt for et massivt press for å snu når det gjaldt avgifter på biodiesel. Det ble nærmest ”Jens mot røkkla”, men han sto fast som en påle. Når Jens Stoltenberg ikke ville fire, hadde nok det sammenheng med at regjeringen hadde fattet en beslutning i og med fremleggelsen av budsjettet. Han aksepterte ikke at SV og Sp lusket unna et omstridt standpunkt etter at en var blitt enige på kammerset.
Pinlig påpasselige
Kristin Halvorsen og Liv Signe Navarsete er nå pinlig påpasselige med å si nøyaktig det samme som Jens Stoltenberg. ”Det er vårt ansvar å ta beslutningen vi mener er riktige, selv om vi vet den vil være upopulær”, sier Liv Signe Navarsete til Dagsavisen i dag.
Saklig sett er det ingen grunn til å gå tilbake på den beslutningen som er fattet. Både Statnett, Norges Vassdrags og Energidirektorat (NVE) og Olje- og energidepartementet har vurdert saken opp og ned. Det er ikke slik at regjeringen må koble ikke uavhengige eksperter til å vurdere en sak før beslutning fattes. Det er ekspertene i NVE og departementets jobb. Det spiller da ingen rolle for Statnett om de legger en sjøkabel istedenfor master. De har nøkternt utredet det som taler for og imot. Resten er politikk. Det er ikke mer å utrede, sier regjeringen. Det gjenstår nå bare å bestemme seg. Og det har de nå gjort.
Men vil de rødgrønne orke den høsten de nå går i møte? Det kan være Kåre Willoch får rett. Han spår i Klassekampen i dag om regjeringen kommer til å ombestemme seg. For mange politiske kommentatorer fortoner vedtaket om å bygge kraftlinjer i Hardanger seg som et politisk selvmord.
Kaster kortene
Slik sett kan de rødgrønne regne med en viss forståelse om de kaster kortene og sier de vil begynne på nytt. Da vil de selvsagt få bøttevis av kritikk for en elendig saksbehandling og at de vingler fram og tilbake.
Politikk handler om å tekkes velgere. Slik sett har de rødgrønne alle de argumenter de kan tenke seg for å snu. Hvis de ikke snur, kan det ikke være noen annen grunn enn at de er overbevist om at det ikke er forsvarlig å legge en sjøkabel. De fortjener honnør for å orke å stå i stormen rundt et upopulært vedtak.
Vi har ingen tro å på at det turistene vil slutte å komme til Hardanger om det går en kraftlinje oppi fjellene i noen fjordarmer. ”Monsterbroen” som nå bygges over fjorden med tårn som er fire ganger så høye som ”monstermastene”, mer skjemmende. Den har lokalbefolkningen ivret for å få.