Det kan være taktisk lurt å legge seg flat for kritikk, men det er mer realt å stå for de valg en har tatt hvis man mener det er rett, selv om en i ettertid om det stilles spørsmål ved ens integritet

Da det viste seg at det ikke var hold i TV2s påstander om doping i den norske leiren under OL på Lillehammer, kunne ikke Gerhard Helskog og Kåre Valebrokk gjøre noe annet enn å innkalle til pressekonferanse og legge seg padde flate. De ga en uforbeholden unnskyldning for at det hadde tatt feil. Det ble spøkt med at de også ville be om å få ordet ved åpningen av FNs hovedforsamling.

I forrige uke overtok Liv Signe Navarsete Norgesrekorden i å legge seg flat. Hun måtte beklage i flere omganger, flere dager at hun hadde tatt mot et armbånd til en verdi av 26 500 kroner uten å ha rapportert andre enn ligningsmyndighetene om det.   

Som troll av eske

Da ligningsmyndighetene bekreftet at Navarsete hadde sitt på det tørre, dukket Magnhild Meltveit Kleppe opp som troll av eske og fortalte at hun hadde mottatt et armbånd til 15 000 kroner som ingen, og i alle fall ikke ligningsmyndighetene hadde fått vite om. Hun beklaget og beklaget og beklaget. Den ene Senterpartistatsråden blir tatt med buksene lenger nede enn den andre. Litt av en forestilling.  

Da det stormet som verst rundt Gerd –Liv Valla, ringte av alle Kjell Inge Røkke og rådet henne til å legge seg flat. Men det var ikke store flatleggingsøvelsen Valla presterte. Hun ville ikke innrømme at hun hadde handlet galt og be Ingunn Yssen om unnskyldning. Valla ville forsvare seg. Det er en risikabel strategi når mediepresset er stort.

Er det riktig å beklage hvis man ikke mener det, bare for å komme seg unna kritikk eller redde sitt eget skinn? En skal jo stå ved sine handlinger hvis man mener de var riktige eller forsvarlige.

Rituell pisking

Beklagelser skal svi. Det er en form for rituell pisking vi er vitne til når folk legger seg flate og tar ydmykelsen inn over seg. Ved å innrømme offentlig og angre, får man mulighet til å skaffe seg en slags offentlig tilgivelse. For ingen er jo feilfrie.  

Det avgjørende er at man legger alle kort på bordet med en gang. Da kan man få saken ut av verden. Skjer det stykkevis og delt, vikler man seg som regel inn i en floke av misforståelser og halvkvedede viser. I et mediekjør over lang tid er det lett å si noe som ikke oppfattes som helt sant. Så baller det på seg. Kritikken forsterker seg. Til slutt går det på tilliten løs.

Åslaug Haga rotet det til med ei brygge og et stabbur. Hun la seg aldri flat. Hun ga derimot pressen det glatte lag for at de tillot seg å stille spørsmål med hennes hederlighet.

Manuela Ramin Osmundsen ga flere surrete uttalelser til mediene. Det som felte henne var at hun ikke la alle kortene på bordet til Jens Stoltenberg. Da han mistet tilliten til henne, var det slutt.

Bondeviks gaver

Kjell Magne Bondevik har i eie 54 gaver som han mottok den tiden han var statsminister. Bondevik sier han har fulgt reglene og at det ikke er aktuelt å levere gavene tilbake. Skulle han levere inn gavene slik Stoltenberg har bedt sine ministre gjøre, ville det være å innrømme at han har gjort noe som ikke er riktig. Han velger og står for sine handlinger og vurderinger.

Jonas Gahr Støre har nektet å beklage at han tok hjem fem tepper fra Afghanistan. Han sier som Bondevik at han har fulgt reglene. Støre har flere ganger vist at han kan stå rakrygget for det han mener selv om folk reagerer.

Jonas Gahr Støre og Kjell Magne Bondevik er opptatt av og har ord på seg for å være etisk bevisst. De reagerer når noen antyder at de har forsøket å skaffe seg goder de ikke har rett på. Bondevik reagerte voldsomt da Riksrevisjonen konkluderte med at han hadde mottatt pensjon han ikke hadde rett på. Han beklaget ikke noe som helst. I ettertid viset det seg at Riksrevisjonen tok feil.

Tore Tønne ble også regnet for en hedersmann. Han klarte ikke å forholde seg til beskyldningene om at han var korrupt og i lommen på Kjell Inge Røkke. Da Økokrim konkluderte med at han hadde brutt reglene orket han ikke forsvare eller unnskylde seg. Han tok sitt eget liv.

Det bryter på dypt vann når mennesker er betrodd et stort ansvar og som vi regner som moralsk høyverdige plutselig opplever at det stilles spørsmål ved deres moral og dømmekraft.       

Kommentar i Vårt Land mandag 13 sept