Fredsprisforvirrede kapitalister

Stein Erik Hagen og Morits Skaugen er ikke bare i mot at Liu Xiaobo får fredsprisen. De ville ha gitt den til Kina istedenfor. Et nytt eksempel på hvordan næringslivsledere er opptatt av profitt fremfor menneskerettigheter

Det er temmelig normalt at noen er uenige om hvem som fortjener Nobels fredspris. Det er imidlertid ikke vanlig at næringslivsledere kommenterer fredspristildelingen ut fra om den er i samsvar med egne økonomiske interesser eller ikke.

I går skrev skipsreder Morits Skaugen et innlegg i Aftenposten der han konkluderer med at Kina, ikke Liu Xiaobo, burde fått fredsprisen. Han peker på at dagens lederskap i Kina har lykkes i å gi landet et enormt økonomisk løft og at de fortjener støtte fremfor kritikk. De må få den tiden de trenger for å integrere vestlige verdier om demokrati og menneskerettigheter. Han mener Kina utvikler seg raskere i riktig retning enn det vestlige land har gjort gjennom det siste århundre. Skaugen har i flere tiår vært engasjert i business i Kina og mener det ikke er knyttet problemer til dette engasjementet.

Orkla satser tungt på jernbane i Kina. De har også en større eierandel i Jotun som også har et økende engasjement i landet. Styreleder i Orkla, Stein Erik Hagen, er på jakt og vil først ikke kommentere fredsprisen da Dagbladet ringer. Det var en klok beslutning. Men den varer ikke lenge. Det ender med at Hagen sier seg enig med Morits Skaugen. Dermed har altså styrelederen i landets største private selskap, kritisert Nobelkomiteen.

Fiskerieksportører mot

Også andre næringslivsledere som er engasjert i Kina, har kritisert tildelingen. Det samme har representanter for norsk fiskerinæring gjort.

Det er godt vi har en Nobelkomite som overhodet ikke bryr seg om hva norske næringslivsledere og norske fiskeeksportører mener. Komiteens leder, Thorbjørn Jagland, gjør det klart i en samtale med NRK i dag at komiteen hadde regnet med omtrent de reaksjonene som nå kommer. Men det er altså ikke Nobelkomiteens oppgave å veie interesser opp mot hverandre. Komiteens oppgave er ensidighet. Denne ensidigheten utøver de i en politisk setting. På kort sikt vet alle et man ikke oppnår noe som helst med å provosere det kinesiske lederskapet slik de har gjort med årets tildeling. På sikt kan man oppnå noe. For årets pristildeling er et håndslag til de kreftene i Kina som ivrer for at prosessen mot demokrati og respekt for menneskerettigheter skal gå betydelig raskere.

I siste nummer av Economist sammenlignes Kina og India. Indias spås en raskere vekst enn Kina fordi man har lykkes i å finne en balanse mellom sentral styring, demokrati og stor grad av frihet for sterke og veksthungrige bedrifter. I India skapes bedrifter og arbeidsplasser nedenfra og man samler seg om et demokratisk valgt nasjonal ledelse som sørger for at landet henger sammen. Problemet i Kina er at økonomien styres ovenfra. De som sitter med makten på toppen våger ikke åpne for den kraften til fornyelse og noe mer kaos som kommer nedenfra. Kineserne vil neppe lykkes med å fremstå som en antidemokratis øy samtidig som de styrker sin posisjon som en global aktør i verdensøkonomien. De fleste eksperter synes å være enige om at Kina før eller seinere må endre kurs. Demokratiet i India og Kina vil ikke kunne være en blåkopi av Vestens. Det er ikke det det handler om.

Et enkelt menneske

For Nobelkomiteen handler det denne gangen om å se et enkelt menneske som våger å stå opp for fred, demokrati og menneskerettigheter mot en gigantisk maktelite. Han betaler prisen ved å bli berøvet sin frihet.

Dette burde Morits Skaugen og Stein Erik Hagen klart å se. De burde tatt av seg kapitalisthatten sin, stått fram som samfunnsborgere og gitt støtte til en prisutdeling selv om den kan true deres egne økonomiske interesser. Det hadde inngitt respekt.

Det er bra at Hagen og Skaugen vil drive næringsvirksomhet i Kina. De må operere på kinesernes premisser og tilpasse seg. Det er bare når storsamfunnet har vedtatt internasjonal boikott eller når bedrifter direkte involveres i brudd på menneskerettigheter, bedriftsledere skal holde seg unna. I en globalisert verden bidrar næringslivet til større åpenhet og forståelse landene imellom. Slik sett kan det å drive næringsvirksomhet være en fredsstyrkende aktivitet. Slik sett er det bare å ønske Hagen og Skaugen lykke til med å drive business blant kineserne.