Politisk formalisme

Jonas Gahr Støres småprat med Thorbjørn Jagland på gata i New York om de kinesiske myndighetenes advarsel om å gi Nobelprisen til en de selv har buret inne, er nærmest et ikke- problem. Politikerne er i ferd med å ikle hverandre formalistiske tvangstrøyer.

I løpet av helgen er det skapt at bilde av utenriksminister Jonas Gahr Støre som en mellommann mellom de kinesiske myndighetene og Nobelkomiteen. Det har vært like før han er blitt fremstilt som en løpegutt. Han skal ha advart komiteen mot å gi prisen til kinesiske opposisjonelle fordi det ville føre til straffetiltak overfor Norge fra de kinesiske myndighetenes side. Ved å legge press på komiteen skal han i praksis demonstrert at for ham der norske interesser viktigere enn hensynet til fred og menneskerettigheter. Bare hør her.

–        Jeg er sjokkert over at Norge har en utenriksminister som prioriterer menneskerettigheten så lavt at han forsøkte å stoppe fredsprisen til Liu Xiaobo. Dette setter regjeringen på linje med Fidel Castro, sier Venstres leder, Trine Skei Grande til Aftenposten.

Høyres nestleder, Jan Tore Sanner synes Støres opptreden er pinlig, et alvorlig overgrep og et uttrykk for dobbeltmoral.

Støre og Castro

Det var da voldsomt. Her har de to opposisjonspolitikerne skapt et fantasibilde av hva som faktisk har skjedd, for så gyve løs. Bruk av stråmenn, kalles slikt i retorikken.

Støre møtte Thorbjørn Jagland på gata i New York rett etter at han hadde hatt samtalen der kineserne advarte mot å gi fredsprisen til en av deres opposisjonelle. Samtalen varte et par minutter. Støre refererte hva kineserne sa, men sluttet seg ikke til advarselen. Han sa at han overfor kineserne hadde gjort det klart at Nobelkomiteen fatter sin avgjørelse på selvstendig grunnlag og at norske myndigheter hverken kan eller vil blande seg inn i komiteens avgjørelse.

Thorbjørn Jagland og Jonas Gahr Støre var en uke I FN og snakket sammen flere ganger om en rekke aktuelle saker. Skulle han holde hemmelig for Jagland at de kinesiske myndighetene hadde bedt om et møte der de advarte mot å gi fredsprisen til en kinesisk opposisjonell?

Politikerne snakker om alt mulig. Jonas Gahr Støre er en politiker av internasjonalt format. Skal vi tro at han løper rundt som slags Fidel Castro i New Yorks gater? Det blir for dumt. Thorbjørn Jagland bekrefter Støres versjon av det som har skjedd.

Unntak på regel

Det er ikke vanlig at komiteens leder har slike samtaler med utenriksministeren. Selvsagt ikke. Det er ikke vanlig at et lands myndigheter opptrer slik kineseren gjør før og etter utdelingen av Nobels fredspris. Det er unntaket på regelen.

Årets tildeling viser med all tydelighet at komiteen ikke lar seg presse. De hadde via andre kanaler fått formidlet de Støre sa. Ingen skade har skjedd.

Nobelkomiteen består ikke av en samling skjøre planter som må beskyttes mot all mulig slags ytre påvirkning. Dette hadde vært en sak dersom Støre hadde bedt om et møte eller sendt et brev der han gjorde rede for sine samtale med de kinesiske myndighetene. Det ville vært et overgrep dersom han hadde bedt komiteen også ta med de kinesiske synspunktene i sitt arbeidet, men riktignok understreket at han ville respektere og støtte deres avgjørelse. Men et slikt press har Støre ikke utøvd. Han er oppegående nok til ikke å forsøke på det. Vi har ikke en novise som utenriksminister.

Formalismen

Politikerne må ikke innføre seg selv tvangstrøyer når det gjelder samtaler. Denne saken er et nytt eksempel på hvordan formalismen sniker seg inn over den politiske hverdag. Politikerne bruker stadig med tid og tankekraft på regeltolkninger og habilitetsdiskusjoner. De opptrer som detektiver for å finne ut hvem som snakker med hvem og hvem som visste hva til ulik tid. Vi skal bare se Støre blir innkalt til kontroll – og konstitusjonskomiteen for å gjøre rede for hva han sa til Jagland.

Vi hadde en debatt som lignet noe på denne i forbindelse med karikaturstriden. Da uttalte Jonas Gahr Støre seg på en annen måte enn Per Edgar Kokkvold. Støre ble kritisert for at han bidro til å svekke ytringsfriheten. Han understreket gang på gang at ytringsfriheten lå fast, men at det må være tillatt også for politikere og statsråder på ha meninger om hva som settes på trykk.

Støre har ikke kritisert tildelingen av fredsprisen til Liu Xiaobo. En del mener han burde ropt høyere hurra. La han få rope så høyt han vil.