Hvis politikken hives på dør, kan biologien smette inn. Da blir det flere permisjonsuker på mor og færre på far. De rødgrønne er rystet – det kan bli enda mindre likelønn.

Det siste barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken gjorde før han dro hjem til tre måneder bleieskift og barnepass, var å legge fram den lenge bebudede likelønnsmeldingen. Når han vender tilbake etter permisjonen, kan har være ganske sikker på at fint lite har skjedd på dette området. ”Likelønn” har vært en politisk snakkis de siste årene, og knapt mer enn det.  

Da prinsesse Märtha Louise for tre år siden sa til svenske Aftonbladet at det er lik lønn for kvinner og menn i Norge, ble det et spetakkel uten like. Hun fikk pepper fra alle kanter. Til og med statsminister Jens Stoltenberg meldte seg på i konkurransen om å ta avstand.

–        Det er ikke likelønn i Norge. Derfor nedsatte vi likelønnskommisjonen. Jeg er for likelønn, sa statsministeren. Selvsagt er han det. Det finnes ikke en oppegående politiker som ikke på stående fot kan hold en to minutters festetale om likelønn.

Det Märtha Louise skulle ha sagt, var at riktignok har vi en lov som gir menn og kvinner rett til lik lønn for likt arbeid, men fortsatt er det slik at kvinner i gjennomsnitt ikke tjener mer enn ca. 85 prosent av det mennene tjener. Så kampen må fortsette.

Likelønnspotten

I 2008 la Anne Enger fram Likelønnskommisjonens rapport. Det viktigste kommisjonen foreslo var at regjeringen skulle sette av tre milliarder kroner til et lønnsløft for kvinner. Likelønnsforkjempere i diverse leirer og partier jublet. SV snakket seg varm om likelønnspott i valgkampen i fjor. Og fagorganisasjonene med UNIO i spissen så for seg et lønnsoppgjør der en først fikk en pott på tre milliarder til kvinner, deretter det vanlige tillegget. Jens Stoltenberg hadde jo sagt han var for likelønn. Stoltenberg og LO-ledelsen lot folk prate. De visste det aldri ville bli slik.

Da Fellesforbundet (LO) og Norsk Industri (NHO) la malen for fjorårets lønnsoppgjør, fikk de folk til å tro at de hadde forhandlet fram et likelønnsoppgjør. For det skulle settes av kr 0,50 i likelønnstillegg på den enkelte bedrift. For noen uker siden kom meldingen om at denne femtiøringen var fordelt omtrent likt mellom kvinner og menn, for det var ikke noen forskjell i lønn. 

De som ble mest skuffet etter fjorårets streik og lønnsoppgjør var UNIO som organiserer mange kvinner med høyere utdanning i offentlig sektor. Det er jo her de virkelige lønnsforskjellene kan påvises. Lærer og sykepleiere i offentlig sektor, hvor kvinnene er i solid flertall, tjener betydelig mindre enn de mannlige ingeniørene i det private næringsliv.

Den meldingen Audun Lysbakken serverte fredag, er puslerier i likelønnsretorikkens navn. Alle arbeidsgivere må føre lønnsstatistikk og gir opplysningsplikt om lønnsforhold. Sukk og stønn over enda mer offentlig skjemavelde. En times fri med lønn for å amme det første året og på sikt skal fedrekvoten utvides med to uker. Likelønnspotten er død og begravet. Det blir heller ikke noe av retten til å kreve ansettelse i hel stilling.

Kvinners valg

Audun Lysbakken kan ikke tvinge eller lokke flere kvinner til å påta seg krevende lederoppgaver med høy lønn, jobbe mer overtid eller bli ingeniører fremfor sykepleiere. Det ville det blitt mer likelønn av.

En regner med at 40 prosent av lønnsforskjellene mellom kvinner og menn skyldes at kvinner velger å være mer sammen med barn enn å jobbe. Menn velger ikke slik. Hadde det vært opp til politikerne, ville de genmanipulert hver bidige mann slik at de synes det er mer stas å være sammen med barn enn å være på jobben. Istedenfor må de satse på at menn forandrer seg ved stadig å utvide den delen av fødselspermisjonen som er forbeholdt menn. Men om en har 6, 12 eller 14 ukers fedrekvote gjør neppe susen på likelønnens område.

Nytt av året er at Høyres nye stjerneskudd på den likestillingspolitiske himmel, Julie Voldberg, er i ferd med å lage krøll i likestillingssystemet. Hun har fått med seg partiet på at familiene selv skal bestemme hvordan de vil fordele fødselspermisjonen. Voldberg seiler i medvind. Hvis politikken hives på dør, er det fort gjort for biologien å smette inn. En risikerer at kvinner begynner å si at det tross alt er de som har født barnet, at de ammer, ikke føler seg helt klar til å begynne å jobbe igjen og at de rett og slett har lyst til å være hjemme med barnet så lenge som mulig. OK da, sier kanskje mannen, bli hjemme du.

Det må ikke skje, sier de rødgrønne. Da blir det enda mindre likelønn.

Kommentar i Vårt Land 30.nov.