Avgått partiledere holder gjerne fingrene fra fatet etter de har gått av. For Valgerd Svarstad ble det for ille bare å se på at hennes og Kjell Magne Bondeviks utvalgte blir båret ut av KrF-ledelsen mot sin egen vilje.
Ifølge Dagbladet er Inger Lise Hansen for ”vill og sexy” til at de vil ha henne som nestleder i KrF. Det er bare sprøyt. Riktignok fikk noen i KrF fikk hakeslepp da de så henne lettkledd på forsiden i VG, med et blikk som ikke akkurat hører bedehusmiljøet til og med beskjed til at verden at hun liker å kle seg sexy for å provosere. Det er nok av de i KrF som synes det er storveis at de har en nestleder som tar seg bedre ut en de fleste og som er vågal nok til å si det som det er. Det er heller ikke den politiske linje hun står for som gjør at hun ryker ut. Fylkesledere i KrF sier det rett ut: De vil ikke ha Inger Lise Hansen som nestleder fordi hun kjører et sololøp. Hun har flere ganger uttalt seg i strid med KrFs program uten å klarere det med eller informere de andre i partiledelsen. Hun har sagt at de mest konservative i partier gjerne må finne seg et annet part. Man kan tenke det og ønske det. En nestleder kan ikke si det. Inger Lise Hansen har ikke vist den lojalitet som politiske partier kan forvente av en nestleder. Derfor vil 15 av 19 fylkesledere skifte henne ut. Det er så normalt som det kan få blitt.
Skulle vært Sponheim.
Dagfinn Høybråten er blitt anklaget for en kontrollerende og dominerende lederstil. Samarbeidet mellom ham og Inger Lise Hansen har vært anstrengt, men offentlig har tatt på Inger Lise Hansen med silkehansker. Det skulle vært Lars Sponheim, Siv Jensen, Gro Harlem Brundtland, Carl I. Hagen eller Liv Signe Navarsete som hadde hatt en nestleder som gjentatte ganger hadde kommet med overraskende utspill som fikk store deler av partiet til å sette kaffen i halsen. En partiledelse tillater ganske enkelt ikke at nestledere kjører solo.
Inger Lise Hansen har skaffet KrF et problem som Knut Arild Hareide plages med. Han liker ikke at KrF skal bære ut en ung, dyktig politiker som bidrar til å få satt KrF på dagsorden. Det er forståelig. Men som påtroppende leder styrer ikke han KrF slik Lars Sponheim og Carl I. Hagen i sin tid styrte sine partier. Det er mikroskopiske sjanser for at valgkomiteen innstiller en nestleder som fylkeslagene ikke vil ha. Da blåser det opp til strid på landsmøtet.
Takt og tone.
Det er god takt og tone at avgåtte partiledere ikke blander seg inn i hvem som skal lede partiet etter de har gått av. Valgerd Svarstad Haugland klarer ikke sitte stille å se på at hennes og Kjell Magne Bondeviks utvalgte blir båret ut av partiledelsen mot sin egen vilje. Det er et nederlag også for dem.
Valgerd Svarstad opplevde å få så mye kritikk og så liten støtte etter valgnederlaget i 2003 at hun ikke kunne annet enn å trekke seg. Hun ble syndebukken, enda det var den politikken regjeringen Bondevik førte, velgerne tok avstand fra. Valgerd Svarstad Haugland vet hvor bittert det er å få skylden. Hun vil ikke at Inger Lise Hansen skal oppleve det hun opplevde og er overbevist om at KrF vil tape på å ofre Hansen. Om intensjonen er den beste, kan virkningen bli den motsatte, altså mer strid.
Strid og splid.
”Det har vært for mye strid og splid i KrF i det siste. Det skader partiet”, sa Kjell Magne Bondevik til VG i forrige uke. Det finnes ikke er skapning som går i to sko som er uenig med ham i det. Det er ikke godt å forstå hvorfor han sa det. Er det Høybråten eller Hansen han kritiserer eller femti prosent på hver av dem? Uten at det fra hans side var tilsiktet, kan denne uttalelsen fungere som begrunnelse for hvorfor Hansen ikke får fornyet tillit. Hun må ta sin del av ansvaret for striden og spliden.
Om Knut Arild Hareide skal lykkes, er det avgjørende at partiet nå unngår mer spetakkel. Politikk handler om kamp. Det handler også om å kunne gi seg. I KrF må de nå gi seg og snakke seg sammen på kammerset. Når valgkomiteen legger fram sin innstilling vil partiet ha inderlig godt av å høre et samstemmig halleluja. Hvis ikke kan det bære rett utfor stupet.
Kommentar i Vårt Land 6 des