Sentrum ved stupet

Vi er i en unntakstilstand ved at Frp har sopt i hop misfornøyde velgere fra alle leirer. Det politiske bildet vil se radikalt annerledes ut etter at Frp blir sluppet innenfor i maktens sirker. Sentrum er henvist til å holde ut, 

Igjen har vi fått en ny meningsmåling som bekrefter den tendensen vi har sett i lengre tid: Høyre, FrP og Ap styrker sin stilling, men de øvrige partiene ligger ned mot sperregrensen. Målingen fra Nordfakta som offentliggjøres i Nationen og Klassekampen gir 26,9 prosents oppslutning til Ap, 26,6 til Frp, 25,5 til Høyre, 4,5 til KrF, 4,2 til Sp, 3,9 til Venstre og 4,9 til SV.   

To av de fire småpartiene er i regjering. Deres tilbakegang kan forklares med at de ikke får tilstrekkelig gjennomslag for sin egen politikk. Det er Ap som dominerer. Over tid er det alltid slik at velgere er misfornøyde med at partiene ikke makter å leve opp til det de lover velgerne. Ved meningsmålinger gir velgerne uttrykk for sin misnøye. Når det er valg, finner en del tilbake til det partiet de ikke er helt fornøyd med, tross alt. Med de meningsmålingene vi har i dag, ligger det an til at alle de fire småpartiene ville kommet over sperregrensen ved et valg. Det får være en trøst.

Det som er mer bemerkelsesverdig enn SV og Sps tilbakegang mens de beveger seg i maktens sirkler, er at de Venstre og KrF ikke makter å komme mer på offensiven. De har i opposisjon alle muligheter til å profilere sin egenart og slippe belastningene med å ta ansvar i en regjering. Men KrF og Venstre finner ingen saker som de kan kjøre fram som sine egne og som mobiliserer nye velgere. Ved å understreke til det kjedsommelige at de er et sentrumsparti, står de i fare for å gjøre posisjonen, ikke de politiske sakene til hovedsak.

Når Venstre og sliter, skyldes det at Høyre på mange måter har lagt kursen inn mot sentrum. «Kalkulator-Høyre» er lagt bort, «Velferds-Høyre» løftes fram. Høyre irriterer Ap grenseløst ved å fremstille seg selv som garantister for at det norske velferdssamfunnet kan videreføres. Erna Solberg er opptatt av å fremstå som konstruktiv og samlende. Hun er i et slags «statsminister neste»-modus. Høyre er inspirert av det Fredrik Reinfeldt har fått til i Sverige. Han har maktet å holde på velgerne selv om regjeringen har gjennomført tøffe velferdskutt.

Etter alle solemerker å dømme, vil Frp og Høyre danne regjering etter valget i 2013. I løpet av et år eller to vil Frp miste minst 10 prosent av sine velgere. Høyre vil også gå tilbake. Noen få av disse velgerne vil havne hos Ap, noen blir hjemmesittere, men de fleste vil ende opp hos Sp, Venstre eller KrF. Venstre og KrF har det beste utgangspunktet for å vokse seg betydelig større enn de er i dag.

Det er ikke naturlig at et lands som Norge skal deles i to blokker. Norge er et land hvor sentrum burde stå sterkt. Når det ikke er tilfelle for tiden, skyldes det at vi er i en unormal situasjon ved at Frp har sopt sammen misfornøyde velgere fra alle leire.

Hvis valget i 2013 er i nærheten av dagens meningsmålinger, kan ikke Jens Stoltenberg beholde statsministerkontoret. Da blir Erna Solberg statsminister. Og Venstre og KrF har neppe noen annet valg enn å opptre som lunkne støttespillere fra sak til sak så lenge det går.     

Venstre og KrF bør ikke være redde for at Frp får politisk makt. De vil selv tjene på at Frp sprekker. Men man kan selvsagt ikke kalkulere politikk på denne måten. De avgjørende må være politikkens innhold samholdt med en vilje til å søke makt for å få gjennomslag for egen politikk.

Derfor kan Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide la det politiske spillet ligger nå. Det er langt fra til 2013. De må jobbe med politiske saker. Det er sakene, ikke det politiske spillet man vinner velgere på, tross alt.  De kan tillate seg å tenke at tiden arbeider for dem.