Udramatiske Wikileaks

Det er ikke grunn for oss her hjemme til å falle av stolen etter Wikileaks avsløringer. I det store og hele får vi bekreftet at politikken fungerer slik vi regner med. 

I dag kan Aftenposten fortelle at norsk toppbyråkrater skal ha gitt USA intern informasjon om sine egne ledere. I flere tilfeller har disse diplomatene bedt om amerikansk hjelp til å påvirke norsk politikk i USA-vennlig retning. Her gjelder det å henge med i svingene. Det skal altså være norske tjenestemenn som ikke når fram med sitt syn internt. Derfor går de til ansatte ved den amerikanske ambassaden og ber de gi beskjed til Washington om at de må påvirke deres sjef. De må tydeligvis ha stor tro på USAs påvirkningsmakt. Men Wikileaks-avsløringene de siste ukene har vist at vi er ganske gode til å stå i mot påvirkning fra USA. Jonas Gahr Støre har amerikanerne i alle fall ikke i lommen. Han blir betegnet som en «løs kanon». 

Det skal være særdeles USA-vennlige statsansatte som kan fortelle at Espen Bart Eide ikke er til å stole på, hevdes det. For noen uker siden fikk vi høre at han var en mektig mann som nærmeste ga klarsignal til amerikanerne om at vi ville kjøpe nye jagerfly fra dem og ikke fra Sverige lenge før beslutningen var fattet.

Støre overtales

Andre diplomater skal ha gitt USA beskjed om at Jonas Gahr Støre må overtales i Iran-politikken og det ble gitt beskjed om at daværende forsvarsminister måtte overtales til å sende spesialstyrker til Afghanistan

Forskningsleder Iver Neumann peker på at slike betroelser kan være illojale og et uttrykk for tjenesteforsømmelse. Det er det ingen som kan være uenig med ham i. En ansatt i staten eller i diplomatiet skal være et redskap for den politiske ledelse. De skal ikke fremme egne synspunkter, men til enhver tid støtte den rådende politikk.

Det lukter litt Treholt av at norske tjenestemenn går til fremmede makter bak ryggen på sin statsråd med viktig informasjon. Han snakket riktignok åpenhjertig med «fienden». Det er noe annet å snakke litt fritt med våre allierte.

Enkildejournalistikk

 Vi snakker her om møtereferater skrevet av ansatte i den amerikanske ambassade. Det er deres inntrykk fra samtaler med norske tjenestemenn som refereres. Slik sett er dette enkildejournalistikk.

 Det bør ikke forundre noen at det et i UD er mange som er opptatt av at Norge må samspille så sterk som mulig med USA. Det er ikke særlig dramatisk om diplomater lar USAs ambassade få et inntrykk av at det er tvil knyttet til beslutningen om å sende spesialstyrker til USA. Det er ikke uten videre tjenesteforsømmelse at en diplomat sier noe som får USAs ambassadører til å få det inntrykket.

Jan Egeland sier til Aftenposten at han ikke vil like at en diplomat løper rundt og forteller at han ikke er til å stole på. Selvsagt vil han ikke det. Men er det i det hele tatt noen USA kan stole helt og fullt på? I alle fall ikke Jonas Gahr Støre, fikk vi høre tidligere denne uken.

PST kan USA ikke stole på. De er alt for slappe med å fotfølge mulige terrorister til alle døgnets tider. De vil ikke engang ha hjelp fra 24 engelskmenn til å overvåke tre mistenkte terrorister.

Ikke tidligere PST-sjef Jørn Holme heller. De fikk da bestemt det inntrykket at han ønsker seg jo enda mer ressurser slik at en kunne sette enda flere folk til å overvåke og grave fram enda mer om mistenkelige miljøer.

Slik er spillet

Når det blir en stor mediesak av at Jonas Gahr Støre treffer Thorbjørn Jagland på gaten og sier at han har hatt møte med Kina som ber om at han griper inn for å sikre at fredsprisen ikke tildeles Liu Xiaobo, så må det selvsagt bli mye oppstyr rundt at Wikileaks har gitt oss innblikk i hva USAs ambassade skriver om norsk politikk og norske politikere.

Men i det store og hele bekrefter Wikileaks det vi vet, hvordan det politiske spillet foregår og diplomatiet arbeider. Og så minner Jonas Gahr Støre oss om at dette er amerikanske diplomaters syn. Det er ikke uten videre uttrykk for amerikansk politikk.

Hvis Jonas Gahr Støre blir spurt i dag om hva han synes om at norske diplomater går bak han rygg og snakker med amerikanerne, vil ha si følgende: Det er jeg sterkt kritisk til. Jeg forventer at alle som arbeider i UD er opptatt av å fremme mitt og regjerings syn. Ingen skal bruke sin posisjon til å fremme egne synspunkter på norsk utenrikspolitikk eller gi karakteristikker av vi som utøver denne. Når det er sagt, må det også sier at det ikke er dokumentert noe særlig omfang av dette. At det kan forekomme at diplomater, som oss andre, kan komme til å bruke formuleringer og uttale seg på en måte som en i ettertid, når man blir kjent med hvordan det blir oppfattet, ser er uheldig, kan vi ikke utelukke.(Støre klarer å holde orden på så mange bisetninger) Da skal dette påtales og i alvorlige tilfeller kan det få konsekvenser for den tjenestemannen som ikke opptrer i forhold til den lojalitet som vi forventer. Ellers er det mitt inntrykk at det norske diplomatiet er lojale og gjør sitt ytterste for å fremme og ivareta norske interesser i tråd med vedtak og føringer gitt fra den politiske ledelse.

Dermed blir det ikke noe mer av den saken. Det blir ikke noe utvalg som skal vurdere noe. Heller ikke blir det offentliggjort at noen skal innkalles på teppe. Og selvsagt vil ikke Støre ha politifolk i gangene som skal undersøke om det er noen som bryter taushetsplikten eller står i ledtog med «fremmed makt» som amerikanerne kalles i Aftenposten i dag.