Jesus – lederen som sprengte grensene

* Et risikovillig styre i det private ville kanskje tatt sjansen på å gi en som Jesus en lederjobb. I det offentlige vil de aldri våget å satse på en så uregjerlig og grenseoverskridende leder.

* Jesus drev endringsledelse så det halve kunne være nok. «Management by walking around» var den metoden han var mest fortrolig med.

Hvis noen skulle gi seg i kast med å kåre verdens mest betydningsfulle leder, ville Jesus gått av med seieren. Han var ikke i full aktivitet i mer enn tre år og døde som 33-åring. Men ideene hans endret en hel verden. Den organisasjonen han skapte, kirken, er 2000 år etter enn av verdens største organisasjoner. Hver dag er fortsatt millioner av mennesker opptatt av det Jesus sa og gjorde. Fortsett å lese Jesus – lederen som sprengte grensene

Leger til besvær

Leger er lut lei papirer og møter de mener har null helseeffekt. Nå vil flere heise opprørsfanen mot det norske sykemeldingsbyråkratiet og nye statlige systempåfunn

Knut A. Selnes er ansatt i sitt eget selskap. Da kan ble syk, ble han i alvorlig tvil om hvordan de nye reglene for sykemelding var å forstå. Han ringte Nav, og så viste seg at det ikke var noe problem likevel. Han fikk beskjed om å holde en oppfølgingssamtale med seg selv. Det var bare å dele sine tanker om når han som ansatt regnet med å  kunne bli frisk til seg selv som arbeidsgiver. Så måtte det lages en sneiden plan med noen passende tiltak som kunne få ham i aktivitet igjen, krysse av på skjema og sende det inn. Dermed slapp han som arbeidsgiver å få en bot på 5 610 kroner for ikke å ha gjort som arbeidsgivere skal gjøre. Ingen bønn, her er det bare å gjøre som en får beskjed om. «The system must go on». Fortsett å lese Leger til besvær

Støre-kollisjon med Navarsete

Navarsete bedriver diktning når hun forsøker å framstille EØS-avtalen som et elitistisk påfunn. Når Støre er krystallklar på at hun bare kan glemme å rokke ved EØS, er det utrykk for en politisk realitet, ikke forsøk på hersketeknikk.

I høst har vi sett flere akter i rollespillet «Solheim mot Borten Moe». Jens Stoltenberg har latt de to holde på med å markere ulikt syn på CO2-utslipp og hvor ekspansiv olje-og gassaktiviteten skal være. Alle vet at uenigheten må finne sin løsning i den klimameldingen regjeringen skal legge fram i vår. Dette har fram til dag blir regnet som den vanskeligste saken for regjeringen å finne en løsning på. En del SVere har tatt til orde for at SV ikke kan sitte i regjering dersom ikke klimaforliket ligger fast og regjeringen kommer opp med en plan for hvordan vi skal kutte to tredjedeler av CO2-stslippene her hjemme. Fortsett å lese Støre-kollisjon med Navarsete

Tillitskrise i politiet

Fungerende politidirektør Vidar Refvik er ikke på høyde med situasjonen og oppnår det motsatte av hva han ønsker. Politiet bør gå grundigere til verks og stille spørsmål om god farlig ledelse fortrenges til fordel for administrativ styring.   

Ledelsen i politiet feilberegnet da de fredag innkalte til pressekonferanse for å fortelle at de stort sett ikke gjorde andre feil 22.juli enn å ta for mange om bord i gummibåten som skulle frakte terrortroppen over til Utøya. Politidirektør Vidar Refvik og lederen for politiets evalueringsutvalg, Olav Sønderland, forsto ikke at når tilliten er tynnslitt nytter det ikke å møte situasjonen med «ingen grunn til kritikk» når en ikke har noe annet å vise til enn sine egne meninger. Hvis politiet hadde valgt å være åpne, lagt fram sine interne evalueringer, kunne de ha oppnådd mer. Istedenfor å invitere omverdenen inn i de dilemma de ble stående overfor, framstilte de eget valg som «opplagt det beste». Forsøkte på å skape et inntrykk av at de hadde levert som forventet, ble i alle fall mislykket. Fortsett å lese Tillitskrise i politiet

Ap-bom om klimakutt

Hva slags planet befinner Aps fylkesordførere seg på? Selvsagt vil kutt i klimautslippene her hjemme føre til tap av arbeidsplasser. Det gir ingen grunn for å bryte klimaforliket.

Det er snart et halvt år siden LO første gang sa at det kan ramme industrien for hardt om to tredjedeler av klimakuttene skal tas her hjemme. Seinere uttalte Finansdepartementet at det kan bli for kostbart å ta så store kutt innen for våre grenser. Etter det gikk de to ministrene Erik Solheim og Ola Borten Moe en runde i ringen om klima og olje. Det ble etter hvert skapt et inntrykk av at Ap var i ferd med å skrote klimaforliket som Stortinget har vedtatt. Så grep statsminister Jens Stoltenberg inn og sa at det ikke var grunn til noen bekymring for noe som helst, det meste «lå fast». Han ville ha debatten mellom de rødgrønne inn på kammerset. Fortsett å lese Ap-bom om klimakutt

Kampen mot vikarene

Det er forståelig at LO er i ferd med å sette EUs vikarbyrådirektiv i vrangstrupen. Men Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre vet at her nytter det ikke med veto. EU vil aldri godta at Norge sniker seg unna et så pass sentralt direktiv.

Det var en arbeidsulykke at Aps landsmøte påla regjeringen å nedlegge veto mot innføring av EUs postdirektiv. Dette er en liten sak, og den blir mindre for hver dag som går. For det blir mindre post og færre som er ansatt i posten. Den omstillingen som må skje, vil komme uavhengig av EU-direktivet. Jonas Gahr Støre har vært i Brussel og argumentert for noe som han er i mot. Det er mulig han fikk litt medfølelse hos EU-byråkratene. At det kan skje arbeidsulykker, har man forståelse for i EU. Derfor har de ikke noe hast med starte prosessen som i verste fall kan føre til at EU dropper hele EØS-avtalen. Fortsett å lese Kampen mot vikarene

Sortering etter ultralyd

Tidlig ultralyd har minimale helseeffekter. Det er først om fremst et tiltak for å ta abort når prøvene viser Down syndrom eller kromosomfeil. Samfunnet bør ikke bruke penger på å legge bedre til rette for det sorteringssamfunnet vi er på vei inn i.

Det er politisk enighet om at vi ikke ønsker et såkalt «sorteringssamfunn» forstått som er samfunn der staten legger til rette for at kvinner kan fjerne fostre dersom det har en sykdom, et kjønn eller arveegenskaper de ikke ønsker. Utviklingen går imidlertid i denne retningen. Grensene for hva man kan fortelle om et foster, forskyves stadig. Etter at kvinnen (og mannen) har fått den tilgjengelige kunnskap, står det kvinnen fritt til å ta abort dersom det skjer før 12 svangerskapsuke. Etter den tid er det en nemd som tar den endelige avgjørelsen om abort. Her er imidlertid «stor fare for sykdom hos barnet» et av kriteriene.

I dag tilbys gravide under 38 år ultralyd i uke 17-19. Det er stadig flere kvinner som på egenhånd tar ultralyd ved private klinikker tidligere enn dette. Det koster om lag 1000 kroner. Det er flest kvinner i byene som benytter seg av dette tilbudet. Det skjer altså en forskjellsbehandling ved at noen velger å betale for en helsetjeneste som ikke alle får tilbud om.

Det er et problem. Det mener i alle fall Rådet for kvalitet og prioritering i helsesektoren. De vil gi alle tilbud om en ekstra ultralydundersøkelse i  11.-12. svangerskapsuke. De forutsetter at samfunnet vil betale det det koster. De sier ikke noe om hvilke tilbud som skal nedprioriteres når en nå skal bruke noen hundre millioner på dette nye tiltaket. Flere fagfolk reagerer. De hevder at det ikke har noen helsegevinster å ta ultralyd på alle så tidlig. Dessuten er det lite en kan gjøre med sykdom som en oppdager så tidlig i svangerskapet. Det man med stor sikkerhet kan oppdage, er om fosteret har Down syndrom eller en annen alvorlig kromosomfeil.

De som er imot å tilby alle ultralyd så tidlig, mener det kan gi kvinner en falsk trygghet. Det er mye som kan gå galt etter tre måneders graviditet.

Flere aborter

Den praktiske konsekvens av å gi alle et tilbud om ultralyd i 11.-12.-uke, er at antallet aborter vil øke. Vi vil bevege oss et nytt skritt inn i sorteringssamfunnet.  Når samfunnet på denne måten legger til rette for at man skal sjekke fosterets tilstand, oppleves det som et press til å ta abort dersom prøven viser at fosteret ikke er normalt. Politikere står fram og sier dette ikke er meningen. Blant dem er helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen som går inn for å gi dette tilbudet. Om det ikke er meningen, er det praktiske resultat at det færre «unormale barn» vil bli født. Det vil samfunnet spare penger på. Slik sett kan man over tid få dekket kostnadene ved å spandere en ekstra ultralyd på alle.

Det er en avgjørende prinsipiell forskjell på at kvinner skaffer seg kunnskap og velger å ta abort og at samfunnet i praksis oppfordrer til at det skal skje og betaler for det. Samfunnet må gi individene muligheten til å treffe sine moralske valg. Noe helt annet er det at samfunnet i praksis bruker store ressurser på å legge til rette for et sorteringssamfunn.

Kromosomfeil

Debatten er i ferd med å sentimentaliseres. I går lot Anne-Grete Strøm-Erichsen seg avbilde i VG sammen med sin datter Cathrine (39 år) som har en sjelden kromosomfeil. Hun snakker varmt om sitt forhold til sin datter og sier at hun «håper vi ikke får det sånn av vi velger vekk alle barn mede Down syndrom».

          Det skal ikke være slik at å få vite at et barn har Downs syndrom er ensbetydende med abort. Det å ha et annerledes barn, er en gave som ikke er alle forunt. For samfunnet har dette stor verdi, sier Strøm-Erichsen.

I Danmark har en sett en dramatisk reduksjon i barn med Downs syndrom etter at de innførte tidlig ultralyd. Men Danmark er ikke Norge, i følge helseministeren. Eller rettere sagt: Hun håper nordmenn ikke er som danskene.

Strøm-Erichsen velger å bruke seg selv som «bevis» på at de som er tilhengere av tidlig ultralyd ikke står for en frynsete etikk eller at de ønsker seg et sorteringssamfunn. KrFs Laila Dåvøy nekter å la Strøm-Erichsens emosjonelle premisser danne grunnlag for debatten. Til VG og Vårt Land i dag sier hun at hun føler seg lurt og overkjørt av helseministeren.

           Jeg er rasende, opprørt og føler meg helt matt, sier hun til VG. Hun ser ikke noe poeng med å invitere til en videre faglig debatt når hun alt har bestemt seg.

Også familiepolitisk talskvinne i Sp, Christina Ramsøy mener det er dumt av helseministeren å gå så høyt på banen før den faglige debatten er avsluttet.

Når Anne-Grete Strøm-Erichsen har gått ut som hun har gjort, vil dette polarisere debatten. Sp liker tydeligvis ikke det som skjer. De rødgrønne har fått en ny sak som vil tære på det interne samarbeidslimet.  

Optimisme-produsentene

Noe er som regel bedre enn ingenting. Det virker som om de både i Durban og Brussel overselger den enigheten som er oppnådd, forståelig nok. Der det er mangel på enighet og handlekraft, skyves alltid kriser lenger fram i tid.

Det hadde vært ille om tusenvis av klimaaktivister, statsledere og diplomater hadde forlatt Durban uten en avtale. Det ville bragt klimaengasjementet i verden ned mot frysepunktet. Man lykkes med å føre videre Kyoto-avtalen, og alle land er med på at det skal inngås en ny klimaavtale innen 2015 som skal gjelde fra 2020. Det betyr at verken USA, Kina, India eller andre store utslippsland  vil melde seg ut av prosessen. Det mest sannsynlige er at det blir en avtale om fire år, men ingen aner hvordan en slik avtale til slutt vil bli seende ut. Den kan bli temmelig tannløs. Fortsett å lese Optimisme-produsentene

Faremo tar styringen

Grete Faremo avstår fra å ofre en av landets mest omstridte sjefer i et «politisk røvertokt». Den tillitserklæringen Janne Kristiansen fikk, gir den nødvendige avklaring i denne omgang.  Men hun overlever nok ikke som sjef om PST får slakt av 22.juli-kommisjonen.

 

Grete Faremo har bestått sin første prøve som justisminister. Politiske kommentatorer og opposisjonspolitikere krevde PST-sjef Janne Kristiansens hode på et fat. Hun hadde selv bidratt til å skape forvirring om hva PST foretok seg når de det gjaldt navnelisten de fikk fra det internasjonale tollsamarbeidet «Global Shields». På denne listen befant Anders Behring Breivik seg blant 40 andre. Han hadde kjøp kjemikalier fra Polen for 120 kroner. Det fikk ikke noen i PST til å sperre øynene opp. Han var ikke på listen over de PST overvåket. Det var kun et av de 41 navnene PST fattet interesse for.

Ulike versjoner

Det har versert ulike versjoner i mediene av hva PST faktisk foretok seg. Grunnen er at informasjonen fra PST ikke har vært presis nok.  Det er nå klart at PST saksbehandlet listen, men de foretok ikke et søk på den måten at de kunne sette «sjekket og ok» ved Breiviks navn. Det er heller ingen lovmessige hindringer for at PST kunne ha sjekket disse 41 navnene. PST mente dette ikke var nødvendig. De har ikke ressurser til å følge opp alle navn de kommer over.  I etterpåklokskapens navn er det ikke vanskelig å mene at de burde gjort det. Dette skal 22.juli-kommisjonen mene noe om. I PST synes oppfatningen å være den at om de hadde sjekket opp Breivik, funnet ut at han hadde våpenlisens, hadde skrevet innvandringskritiske artikler på nettet og kjøpt kjemikalier fra Polen, så kunne de ikke av den grunn anta at han var i gang med å lage en megabombe. Det ville neppe vært nok til at han ble satt under overvåkning heller.

I PST har det vært ulike vurderinger om hvordan de faktisk vurderte Global Shield, hvordan de skal prioritere ressursene og hvor aktive de skal være med å føre stadig nye personer på lister over hvem de skal overvåke. Det skulle bare mangle. Det spesielle med denne saken er at det har kommet offentligheten for øre. Journalister skriver og gir kommentarer stadig vekk om at de har anonyme kilder i PST som forteller både ditt og datt. Kjetil Stormark har skrevet bok om 22.juli og hevdet i en kronikk i Dagbladet at ansatte i PST gråt under Janne Kristiansens pressekonferanse forrige fredag der hun fortalte at hun ikke aktet å trekke seg. Slik formidler han inntrykket «stakkars de i PST som må ha en så dårlig sjef». Hvor mange og hvor mye de hulker, om de har klart å stagge gråten eller om de tårene triller i enda striere strømmer etter at Faremo sa sitt, har han ikke opplyst allmenheten om.

Janne Kristiansen har gjort flere tabber etter 22.juli. Når en sjef gjør tabber i krisetider, stilles det både internt og eksternt spørsmål ved om toppsjefen er dyktig nok. De ansatte i PST ønsker seg en sjef som bidrar til å få dem ut av krisen, ikke til å vikle seg mer inn i den.

Behandling av sjefer

Grete Faremo startet avklaringsprosessen med å sette ord på det alle hadde fått med seg, at Kristiansen hadde bidratt til å spre forvirring. Da forsto alle at det var alvor. De kommentatorer og journalister som er raskets på avtrekkeren, slo fast at Kristiansens dager var talte. Etter Kristiansens pressekonferanse, så det ut til at hun hadde klart å ri stormen av. Da Faremo sa at hun ikke ville kommentere spørsmålet om hun hadde tillit til Kristiansen før hun hadde fått satt seg grundig inn i rapporten, ble det tolket som et enda tydeligere signal om at PST-sjefen ville få sparken. Men Faremo sa ikke noe annet at hun trengte litt mer tid for å forvisse seg om hadde forstått og fått svar på alle sine spørsmål.

Grete Faremo konkluderte ikke med å si hun hadde «full tillit til Kristiansen» Det er vanlig teknisk term for at en sjef blir sittende. Hun sa hun hadde tillit, men henledet samtidig oppmerksomheten mot 22.juli-kommisjonen. Regjeringen er blitt enige om å vente til etter 22.juli-kommisjonen har levert sin rapport 10. august neste år med spørsmålet om ansvar og konsekvenser. Faremos anliggende var å understreke at hun ikke hadde vurdert spørsmålet om PST kunne eller burde ha foretatt seg noe mer enn de gjorde med Global Shield-navnene.

Grete Faremo ble selv kastet som statsråd av daværende statsminister Thorbjørn Jagland i 1996 fordi hun måtte ta ansvaret for at PST (daværende POT) hadde sjekket Berge Fure, medlem av Lund-kommisjonen, mot Stasi-arkivene. Hun kalte det et «politisk røvertokt».  

Grete Faremo er en politiker som tåler en støyt. Hun bryr seg ikke med at opposisjonen ikke er fornøyd med den tillitserklæringen hun har gitt Kristiansen og at kommentatorer fortsatt vil hevde at hun burde vært sparket.  Hun vil ikke være med på et «politiske røvertokt» mot en av statens betrodde ledere. Hun vil ha saklighet og skikkelig saksbehandling.

Denne saken har også en prinsipiell side. Det er en uting at politikere krever at statsansatte sjefer skal sparkes. De skal forholde seg til den ansvarlige statsråd. Per Sandberg (Frp) får forholde seg til at Grete Faremo har tillit til PST-sjefen. Hverken Faremo eller Kristiansen er avhengig av at Sandberg har tillit til dem.

Det hadde vært enklere for Faremo og sparket Kristiansen nå. Folk og medier ville da fått en syndebukk. Det ser det ut til å være et visst behov for. Grete Faremo kunne da framstått som en handlekraftig minister. Men hun syntes ikke det var rett. Politiske nødvendig var det heller ikke.

Solheim som bremsekloss

De som vil bygge ut fornybar energi, hevder miljøvernminister Erik Solheim har endt opp i rollen som bremsekloss. Det er god grunn til å be Solheim skjære igjennom og prioritere klima framfor andre naturhensyn og folks vindmølleprotester.

Olje- og energiminister Ola Borten Moe har fått «bad guy»- stempelet i klimapolitikken. Det tar ikke han ikke særlig tungt. Det skal godt gjøres at en minister som er satt til å ivareta olje­- og gassnæringens interesser, unngår kritikk for å prioritere olje og gass framfor miljø. Da Åslaug Haga ble olje-og energiminister forsøkte hun å skape inntrykk av at landet hadde fått en ny miljøvernminister. Det var ikke måte på hvor mye hensyn det skulle tas til miljø, klimautslipp skulle reduseres og det skulle satses på fornybar energi. Det  ble mest prat. Ola Borten Moe har valgt stikk motsatt strategi. Han vil framstå som en realpolitiker og dropper miljøbevegelsens klimaretorikk. Fortsett å lese Solheim som bremsekloss