Kontroversiell ledelse

Når Ap går sterkt fram på meningsmålingene, skyldes det at Jens Stoltenberg våget å stå fram som en modig, konsekvent og tydelig leder selv om han ble pepret med kritikk i Amelie-saken. Det er denne typen ledelse BI-rektor Tom Colbjørnsen etterlyser,

Jens Stoltenberg er blitt kritisert for å være en svak, utydelig, konfliktsky og konsensusøkende leder som kommer for seint på banen i kontroversielle saker. I striden rundt Maria Amelie viste han en annen side. Han var raskt på banen, forsvarte beslutningen om å sende Amelie ut av landet og støttet Utlendingsnemdas konklusjon om at hun ikke har behov for beskyttelse. Han fremholdt nødvendigheten av konsekvens i den politikken som blir ført, at det må være likhet for loven og at det ikke er politikerne oppgave å gripe inn i saker som har fått en forsvarlig behandling selv om folk protesterer.

Jens Stoltenberg har aldri møtt så hard og uforsonlig kritikk som i denne saken. Han ble kritisert sønder og sammen for den lederstil han viste. Det er ikke uvanlig at folk hamrer løs på lederstilen når de er uenige i sak. Politiske kommentatorer hevder at velgerne kom til å straffe Ap hardt for den umenneskelige politikken de fører.

Fram 4,8 prosent

Så skjer det motsatte. Arbeiderpartiet går fram 4,8 prosentpoeng til 30,8 prosent på en måling som Synovate har laget for Dagbladet. Fremgangen skyldes blant annet måten Maria Amelie-saken ble håndtert på. På en annen måling fra Norstat i Vårt Land fredag gikk Ap fram 3,3 prosentpoeng til 28,9 prosent. .

Sannsynligvis er folks syn på innvandring en viktigere årsak til fremgangen enn den lederstil Jens Stoltenberg viste. Denne saken illustrerer samtidig at en leder ikke kan bruke den antatte folkemening som kompass i kontroversielle saker. En må våge å stå for det en selv mener er rett og som samlet sett gir de resultater en vil oppnå. Ledere må lytte. Det betyr ikke at de nødvendigvis må bøye seg for det de hører.

I forrige uke kritiserte BI-rektor Tom Colbjørnsen norske ledere for å være for lite opptatt av å styre. Han angrep kreative ledere som elsker å kjøre prosesser fremfor å konkludere og vise vei. Han mener ledere må slutte å oppføre seg som tjener for de ansatte, bli tøffere, tåle mer kritikk og være forberedt på å bli hengt ut i avisene etter kontroversielle avgjørelser. Det kan bli for mye prat og medbestemmelse. Vekst og fornyelse krever tydelig ledelse, mener Colbjørnsen.

I Dagens Næringsliv korrigerer Øyvind L. Martinsen, førsteamanuensis ved BI, ledelsessynet til sin egen rektor. Han avviser styrende ledelse og hevder at forskningen er ganske entydige på at det er en relasjonsorientert, støttende og utviklende ledelse som fungerer.  

–        Om man ser på nyere internasjonal forskning, er det mye som tyder på at problemet når de kommer til ledelse er at mange ledere rett og slett styrer for hardt og tar for lite hensyn, sier Martinsen, som sier at han ikke nødvendigvis er uenig i det Colbjørnsen sier.

«Kondomledelse»

Choice-sjef Petter Stordalen tar avstand fra den «kondomledelse» han mener Colbjørnsen forfekter. Han tror ikke på ledere som trer sine oppfatninger ned over medarbeiderne, understreker behovet for lagspill og mener det er et bomskudd å kritisere ledere for å være for opptatt av det medarbeiderne mener.

Det er ikke godt å vite om Colbjørnsen, Martinsen og Stordalen er nevneverdig uenige når det kommer til stykket. Colbjørnsen etterlyser en debatt. Det virker som om han er lei en form for politisk korrekthet som er i ferd med å bre seg. Det snakkes nesten bare om ledere som lytter, støtter, motiverer og samarbeider. I praksis er det ofte beinharde maktkamper som skjer, slik vi ser det i politikken. Da kan ikke ledere skygge unna og søke konsensus hele tiden. De må våge, bestemme og ta kritikken som kommer.

Colbjørnsen tar ikke til orde for et gammeldags autoritært lederskap. Han sier ikke at ledere ikke skal være opptatt av å bygge relasjoner, involvere og støtte. En leder som skal oppnå resultater kan ikke fremstå som en dominerende, ensom ulv. En må forankre, motivere og samle støtte for det en vil oppnå. Hvis ikke blir beslutninger som slag i løse luften. Man styrer ikke kompetente arbeidstakere med en «Jeg har bestemt, ferdig med det»- holdning.

Den konsensussøkende leder

Solfrid Flateby, direktør i Reitan-gruppen har ikke tro på Colbjørnsens medisin for godt lederskap.

–        Når vi ser at kun 20 prosent av norske studenter vil bli ledere i dag mot 40 prosent for bare noen år tilbake, så sier det noe om at arbeidstakere i dag er mer opptatt av å dyrke sitt fag og sørge for tid til familie og fritid. Da er det bare til å forstå at denne endringen også endrer måten å lede på, sier Flateby.

Nettopp, og det er dette som bekymrer Colbjørnsen. Vi er i ferd med å skape et ideal om en harmoniserende, konsensussøkende leder som må ha alle med. En slik idealisert virkelighet finnes de færreste steder.

Virksomheter trenger ledere som viser vei, som våger å treffe kontroversielle avgjørelser og bli møtt med sterk kritikk. Ledere må noen ganger tåle å høre at de ikke lytter, ikke støtter, ikke tar hensyn, bare kjører sin egen vilje igjennom. I slike situasjoner er det tungt å være leder. Det tar mye tid og en klarer ikke legge jobben fra seg selv når en har fri.

Jens Stoltenberg er en leder med mye emosjonell intelligens, som forstår deg meget godt på folk, er forankret i verdier, hensynsfull og med evner til å lytte. De siste ukene har han stort sett bare fått høre det motsatte.

Politisk uregjerlige biskoper

Biskopene har vært smarte og kun nominert Helge Byfuglien som preses. Et snedig spark til de rødgrønnes styringsiver og en kirkelig symbolpolitikk som ikke henger på greip.

Politikere og statsråder er vant med at underordnede embetsmenn gjør som de får beskjed om. Nå trosser biskopene i Den norske kirke de rødgrønne ved selv å bestemme at Helge Byfuglien skal bli ny preses.

Biskopene i Den norske kirke har tradisjon for selv å bestemme hvem som skal være deres koordinator og talsmann, eller «preses» som det heter i det kirkelige vokabular. De ba om en tolvte biskop, en «preses» plassert i Kirkens Hus i Oslo der de andre som har makt og myndighet i Den norske kirke holder til.   Fortsett å lese Politisk uregjerlige biskoper

Den tredje Orkla-krigen

Istedenfor å stupe inn i offerrollen og fortelle om anonyme oppringninger fra skumle menn med forvridd stemme, får Stein Erik Hagen forklare og forsvare seg mot kanonaden fra sin tidligere sjef, Finn Jebsen.

For seks år siden gikk Finn Jebsen av som konsernsjef i Orkla. Han har i samsvar med god takt og tone når en sjef forlater et selskap med en solid sluttpakke, ikke uttalt seg offentlig om den nye ledelsen i selskapet. Jebsen har imidlertid sittet på tribunen og fulgt godt med. I dag reiser han seg og synger ut en drepende kritikk mot styreleder Stein Erik Hagen som han hevder har hatt sin besøkelsestid i selskapet.

Stein Erik Hagen begynte å kjøpe seg opp i selskapet i 2000 sammen med Christen Sveaas og Johan H. Andresen. De toget inn med krav om en sterkere eierstyring og gjorde det klart at de ikke var særlig begeistret for at Orkla skulle fortsatte som det konglomeratet Jens P. Heyerdahl hadde bygget opp gjennom 20 år. Vel var Orkla en pengemaskin og landet største privateide selskap. Men de nye eierne hevdet at aksjekursen ikke avspeilte de faktiske verdier. Ved salg og oppsplitting skulle aksjekursen nå nye høyder. Børsfolket jublet. Fortsett å lese Den tredje Orkla-krigen

Eneveldig sjef

Når det er krise og behov for å ta nye strategisk grep, er det viktig med en sterk og tydelig ledelse. Derfor får Torry Pedersen all makt i VG når Bernt Olufsen trekker seg som sjefredaktør.

Avisene er ute av den akutte krisen som finanskrisen første dem inn i. I 2008 og 2009 sviktet annonseinntektene katastrofalt. De tok seg opp i 2010. I 2011 er vi nesten tilbake på samme nivå. Men flere annonsekroner finner veien til nettet, færre til papiret.

Avisene kan samtidig feire omtrent et tiårs jubileum for krisen som er knyttet til at flere leser det avishusene har å tilby på nett, og færre kjøper eller abonnerer på papiraviser. Det er nesten bare VG Nett som tjener penger på nettutgaven sin. Om andre går med pluss, er det snakk om småpenger. Allikevel pøser papiravishusene ut saker på nett og bidrar slik sett til å utkonkurrere sin egen papirutgave. Fortsett å lese Eneveldig sjef

Professorbråket i retten

Spørsmålet er om ledelsen ved Universitetet i Oslo har drevet et hardkjør mot Arnved Nedkvitne og fratatt han ytringsfrihet med henvisning til at han lager bråk og skaper mistrivsel på arbeidsplassen,

Professor Arnved Nedkvitne er den første professoren i historien som har fått sparken på grunn av samarbeidsproblemer og fordi han ikke vil innordne seg pålegg fra ledelsen ved Humanistisk Fakultet ved Universitetet i Oslo. Han gikk til sak for å få kjent oppsigelsen ugyldig, men tapte i Oslo tingrett. I disse dager behandles saken i Borgarting lagmannsrett.

I Tingretten handlet det primært om arbeidsgivers styringsrett og ansattes plikt til å opptre konstruktivt av hensyn til arbeidsmiljøet. Etter at Nedkvitne ble dømt, sto flere professorer fram og hevdet dommen var en angrep på ytringsfriheten innen akademia. Det kunne de ikke leve med. Nedkvitne skaffet seg ny advokat. Nå handler saken om ytringsfrihet og individets rett til ikke å underlegge seg «systemet» når ens grunnleggende rettigheter krenkes. Nedkvitne fremstår som varsler på egne vegne ved å sette saken på spissen slik at den uvegerlig måtte ende stadig lenger oppe i systemet.

Kranglefant

Ledelsen ved UIO mener Nedkvitne er en kranglefant som ødelegger arbeidsmiljøet, gjør livet surt for både kollegaer og ledelse og at det er umulig å få en konstruktiv dialog med ham. Nedkvitne på sin side hevder at han er blitt systematisk motarbeidet, tilsidesatt, overkjørt, gjort til et problem og fratatt alle muligheter til å komme ut av den situasjonen han har havnet i. Han mener folk får tåle at han mener ledelsen ved instituttet ikke holder mål og at andre forskere rotter seg sammen mot ham. Nedkvitne er hektet på middelalderhistorie og finner seg ikke i at han på fagets vegne ikke blir hørt og verdsatt på lik linje som andre.

Nedkvitne er en rolig og tilbakeholden mann. Han er definitivt ikke typen som skriker i gangene eller tar tak i jakkekragen på folk og ber de skjerpe seg. Men når det gjelder e-post, er Nedkvitne saftig og frekk. Her er et utvalg om navngitte kolleger:

«Han har ikke doktorgrad, bare et havarert doktorgradsprosjekt for 10 år tilbake».

«Det var tydelig at de to hadde snakket sammen og avtalt karakteren på forhånd».

«Hun foreslo en karakter som viste fullstendig mangel på dømmekraft».

«Bjørgum har kalt sine forsøk på å få meg avsatt for Nedkvitne-saken. Jeg vil gjengjelde elskverdigheten ved å døpe denne saken for ‘søsteren til Carl I. Hagen-saken’. Hun har nemlig mer enn slektskap felles med sin bror».

«En miljøundersøkelse må ta stilling til om Bjørgum bruker tildeling av penger til å skape et maktnettverk. Hun kommer fra et kapitalistmiljø på Oslo vest der slik bruk av penger er vanlig».

«Han er mislykket både som forsker og veileder. Det eneste han kan er personangrep».

Føler seg krenket

Den slags ytringer vekker selvsagt sterke reaksjoner og bidrar til spenninger og sur stemning på arbeidsplassen. Nedkvitne argumenterer med at det er hans rett til å ytre seg på denne måten. Det får så være at noen føler seg krenket. Slik fungerer ytringsfriheten. Den er en rett til å provosere. Det kreves ikke at ytringer skal være saklige og balanserte. Det er helt opp til den som ytrer seg, å bestemme hva en vil si. De som rammes, må tåle det. De kan selvsagt svare med samme mynt.

Ytringsfriheten gjelder imidlertid ikke uinnskrenket. Den skal for eksempel på det samfunnsmessige plan avveies i forhold til «rikets sikkerhet» og på det individuelle plan i forhold til «privatlivets fred» og ærekrenkelser. Ytringene som Nedkvitne har fremsatt vil sannsynligvis passere om de blir fremsatt offentlig. Spørsmålet er om man må tåle den slags provokasjoner som Nedkvitne leverer på en arbeidsplass. Er det tillatt med den slags utskjelling av kolleger på e-post?

Ingen dialog

For ledelsen ved Humanistisk Institutt startet ikke dette som en ytringsfrihetssak. Ledelsen ville ha sviktet om de ikke forsøkte å ta gå i dialog med Nedkvitne. Det er når saken tas opp, det skjærer seg. Arnved Nedkvitne nekter etter hvert innkalling til diverse møter både med instituttledelsen, dekanus og rektor. Han forsvarer seg med at det ikke er noe poeng å møte. Han vet hva de vil si og hva de er ute etter. Til slutt blir det tydelig for alle og enhver at ledelsen ønsker å bli kvitt ham.

Det at han nekter så mange ganger å stille opp på møter, svekker hans sak. Spørsmålet er om ledelsen har bidratt konstruktivt til å løse problemene eller om de for raskt har villet begrense hans rett til å si sin mening. Diverse møteinnkallinger er ikke tilstrekkelig for å dokumentere at en har gjort det som kunne gjøres for å løse konflikten. Har en forsøkt å bringe inn en rådgiver eller koblet inn fagforeningen tidlig nok?

Det er en rekke spørsmål som vil bli belyst og som kan ha relevans for kompetansebedrifter. Flinke fagfolk legger ikke alltid fingrene imellom. I akademiske kretser er det tradisjon for at det kan gå hardt for seg. Nå skal retten ta stilling til om det også er grenser for hva en professor kan si offentlig om sine kolleger.

Nakketak på finansfolket

Nicolas Sakrozy vil ha G20-landene med på skatt på finansielle transaksjoner og finanskriseutvalget lanserer en ny finansskatt som gir dempende effekt og ti milliarder til staten. Det går fremover i arbeidet med å styre finansfolket bedre.

Finanskriseutvalget, som i går la fram sin innstilling, går inn for en «aktivitetsskatt» på overskudd og lønnsutbetalinger som kompensasjon for at finanssektoren i praksis er fritatt for moms. Videre vil en innføre en stabilitetsavgift basert på gjeld og verdiene av statsgarantien banker kan nyte godt av, innføre boligskatt, strengere regler for bonusutbetalinger og styrket vern for forbrukerne.

Utvalget under ledelse av FAFO-leder Jon Hippe, overrasker med å komme med så mange forslag de som vil gi en sterkere styring og begrenset handlefrihet for banker og finansinstitusjoner. De tar virkelig hardt i.

Forslaget om å innføre boligskatt, skjøt finansminister Sigbjørn Johnsen ned med en gang. Han vil ikke ha en debatt om alt mulig. Nå skal det handle om finansnæringen som er kommet seg på fote igjen etter finanskrisen. Fortsett å lese Nakketak på finansfolket

Helseshopping med Høyre

 Vi tåler mer privatisering innen helsesektoren enn det de røgrønne legger opp til, men vi tviler på om velgerne vil hoppe på Høyres eksperiment om behandling basert på stykkprisfiansiert rettighet.

I helgen lanserte Erna Solberg en modell for finansiering av helsetjenester som snur opp ned på dagens system der mest mulig skjer i de offentlige sykehusene. I dag trekkes private tilbydere inn der det offentlige ikke har kapasitet eller de kan gjøre jobben rimeligere. Da skjer det etter anbud.

Høyre ser nå for seg at det er den enkelte som skal bestemme hvor en vil behandles, enten i det offentlige eller på private klinikker. Erna Solberg sier hun vil ha mer mangfold og valgfrihet. På denne måten vil hun sikre ideelle institusjoners rolle. I dag er de i ferd med å bli rasert ut fordi de ikke når fram i de offentlige anbudskonkurransene.

Erna Solberg sier det skal opprettes kvalitetsportaler på nett hvor brukerne kan undersøke ventetider, kvalitet og annet hos de forskjellige godkjente institusjonene for fritt behandlingsvalg.

Tanken om å gi den enkelte rett til å disponere en pengesum ut fra hvilken diagnose eller rett til behandling en har fått, var det i sin til Frp som sto bak. De siste årene har dette vært mest framme i debatten om finansiering av sykehjem.

Tømmes for pasienter

Nå løper altså Høyre linen ut. I prinsippet skal de offentlige sykehusene kunne tømmes for pasienter fordi folk velger private tilbud. Dette vil selvsagt ikke skje. Men meningen er at det offentlige skal møte konkurranse om å levere best og billigst tjeneste.

 Hvordan frivillige organisasjoner skal komme bedre ut at slikt system, er ikke lett å se. De må da konkurrere på et åpent helsemarked der det ikke er garanti for hvor mange pasienter en får. Disse institusjonene har smått med egenkapital og eiere som ikke ønsker å investere i et marked og jage fortjeneste slik andre private, kommersielle tilbydere vil gjøre. Det blir neppe færre ideelle tilbydere som vil overleve i et slikt system.

 For profesjonelle helseaktører blir dette en drøm. Om det blir mer helse for pengene, er det ingen som vet. Det kan ikke dokumenteres at privatisering i seg selv skaper effektivitet i sektorer preges av at det er en som betaler for alt, nemlig staten. I USA klarer de over de høye kostnadene knyttet til helse. Og her er helsevesenet privatisert.

 Den rødgrønne regjeringen har kokketro på at det er best at mest mulig skjer direkte i offentlig regi. Særlig SV er hektet opp i at vi må ha minst mulig private aktører fordi de vil kunne tjene penger på å få utføre oppdrag som kunne vært utført av de offentlige. Vi så den samme aversjonen mot private eiere av barnehager. Her innså Kristin Halvorsen etter at Bjarne Håkon Hanssen hadde laget mye oppstyr om saken, at hun måtte ta to skritt tilbake. Driver private godt med konkurransedyktige priser, kan en ikke forby utbytte.

 Det finnes en rekke tjenester og behandlingsmetoder som private tilbydere står bak. Vi kan ikke ha som prinsipp at den slags skal vi helst ikke benytte oss av, fordi det er drevet av private. Det er viktig å opprettholde et miljø av private aktører innen helse. De representerer innovasjon og et sunt korrektiv til det offentlige. Men vi må  for eksempel regulere strengt leger muligheter for å arbeide deltid i private klinikker dersom der er ansatt i det offentlige helsevesen.

 Oppmykning

 Det er dog et langt skritt å gå fra en oppmykning av dagens system og til en finansieringsordning  basert på den enkelte shopper behandling der det er best og billigst.

 De rødgrønne gnir seg nok i hendene over Høyres utspill. De har ingen ting i mot en ideologisk helsedebatt der de rødgrønne vil spille maksimalt på usikkerhet og frykt for at et rimelig godt helsevesen blir betydelig dårligere. Dette vil neppe bli en vinnersak for Høyre, fordi folk som er syke ikke er så opptatt av muligheten for å sjekke på nettet og selv bestemme hvor en skal behandles.

 Vi tviler på om Høyre i et jafs vil våge en slik omkalfatring av finansiering av helsevesenet som de nå lanserer. De bør gå skrittvis fram.

 En gruppe som ikke får tilfredsstillende behandling i dag, er rusmisbrukere. Gi disse rett til behandling. Så kan private, ideelle og offentlige konkurrere om å gi hjelp til en utsatt gruppe. En kan gjerne henge på noen andre grupper også. Da kan vi se hvordan systemet slår ut.

 Vi er ikke tjent med radikale endringer basert på politiske markering i 2013 som vil bli like radikalt lagt opp om det blir regjeringsskifte igjen i 2017.

 Høyre og Frp tenker annerledes enn de rødgrønne om finansiering av norsk helsevesen. Det bør være grunnlag for forlik, slik det har skjedd når det gjelder klima og skattepolitikk. Det er viktig å bidra til å skape en viss forutsigbarhet for alle aktører, men samtidig må det være rom for å markere tydelige forskjeller.

Spark mot Stoltenberg

Før fikk Jens Stoltenberg så ørene flagret for at han var for unnvikende, svak, utydelig og konfliktsky. Nå blir han høvlet ned for at han er så ufølsom, sta og mektig at han ikke gidder høre på folket en gang.

Da Karita Bekkemellem for et og et halvt år siden ga ut sin biografi «Mitt røde hjerte», valset hun opp med usedvanlige friske spark mot Jens Stoltenberg. Jens fremsto som rene puddingen. Hun hevdet han var fraværende, feig og pinglete. Som eksempel på hvor tafatt og konfliktsky han kan være, skriver hun om en minister som stadig sovnet på møter i regjeringen. Jens lot henne sove. Bekkemellem skriver på grunnlag av et emosjonelt opprør. Hun fikk avskjed på grått papir som statsråd og følte seg naturlig nok sviktet, ofret og oversett. Når følelsene river i kroppen, er man som regel et stykke fra gi sanne karakteristikker av den som har satt følelsen i kok. Fortsett å lese Spark mot Stoltenberg

Eirik Mosveens bomskudd

Nedenfor finner dere først pressemeldingen fra politiet, deretter et utdrag fra Eirik Mosveens kommentar tirsdag 19 jan og oppslaget på Journalisten onsdag 20 jan.

Mosveen fyrte løs med påstanden om at drev med løgn da jeg på twitter i en melding skrev

@eirikmosveen baserte hele VG-kommentaren “Stoltenbergs glade vanvidd” på Agderposten-feil om #mariaamelie +en kriminell

Både VG og NTB brakte videre feilen fra Agderposten. Mandag-tirsdag var denne feilen etablert som sannhet i mediene, inntil den ble korrigert. Det er ut fra denne feilaktige settingen Mosveen mandag skrev sin kommentar. Feilen kan ikke Mosveen lastes for, men kommentarens hovedpoeng var basert på feilen fra Agderposten. Det er mitt poeng.

Mosveen svarer med massiv utskjelling. Det er bare å gå inn på twitterkontoen hans å se. Han om det.

Jeg hevder at hans artikkel er et bomskudd – et slag i luften. Fortsett å lese Eirik Mosveens bomskudd

Forskjellsbehandling som løsning

SV stanger hodet i veggen i Amelie-saken. Ap er ikke til å rikke i innvandringspolitikken. Men SV kan vinne fram med nye regler for arbeidsinnvandring basert på forskjellsbehandling. Det blir nok en miniseier med bismak.

Maria Amelie skal ut av landet. Sannsynligvis bekrefter Jens Stoltenberg dette i Stortingets spørretime i dag. Nå kan ikke regjeringen snu. Heikki Holmås (SV) har i en uke sagt at han har tro på at det vil være mulig å finne en god løsning for Maria Amelie. Først måtte SV oppgi kampen for at regjeringen skulle instruere Utlendingsnemnda til å behandle saken på nytt. Her satte Ap foten ned. Maria Amelie har ikke behov for beskyttelse. Derfor må hun ut av landet. Fortsett å lese Forskjellsbehandling som løsning