Retten har alltid rett, men uttaler ikke nødvendigvis sannheten om et menneske. Til tross for dommernes skråsikkerhet, bør det gås en ny runde med spørsmål om Talleraas og Stangeland er bedragere av det grove slaget.

Magnus Stangeland og Anders Tallerras ble slått fullstendig knock out i Oslo tingsrett fredag. Dommen sendte også en sjokkbølge som traff nåværende og tidligere stortingspolitikere med voldsom kraft. Det er nå opplest og vedtatt at det ikke er formildende, men en skjerpende omstendighet å være politiker. Det holder ikke å si » at vi trodde». Politikere skal «vite» at de er godt innenfor loven. De skal aktivt forvisse seg om at de ikke handler i strid med lover de selv har vedtatt. Det var dette som reddet Kjell Magne Bondevik og Gro Harlem Brundtland. De tolket også loven feil og mottok for mye i pensjon. Men de ante ugler i mosen, ga seg ikke før de fikk klare svar og fikk ryddet opp. Stangeland og Talleraas lot humla suse.

Det er et makkverk av en lov de er dømt for å ha brutt. Til og med Riksrevisjonen bommet på lovtolkningen. Det måtte et helt ekspertutvalg til for finne ut av hvem som hadde fått pensjon de ikke hadde rett til. Men av de seks som ble etterforsket av Økokrim, ble det bare to trukket for retten.

Syndebukker

Professor i skatterett ved Handelshøgskolen BI, Erik Gjems Onstad, hevder de Stangeland og Talleraas er hengt ut som syndebukker for å statuere et eksempel. Økokrim tenker ikke slik. Ikke retten heller. Det er systemet som virker slik. Økokrim legger bort gråsonetilfellene. De konsentrerer seg om tiltaler de er ganske sikre på vil føre til dom. I en sak hvor loven vitterlig er uklar, hvor det ikke føres nevneverdi kontroll, det ikke finnes skriftlig veiledning og der informasjon en får er tvetydig, skulle en tro at det kunne reises tvil. Dommen i Tingsretten etterlater ikke fnugg av tvil. Den er krystallklar. Det Gro Harlem Brundtland, Kjell Magne Bondevik, Kåre Willoch og Carl I. Hagen har uttalt i sakens anledning, ble tolket som klar støtte til Stangeland og Talleraas. Tingsretten feier de fullstendig av banen.

Vi fornemmer ikke en gang et svalt vinddrag av en formildende omstendighet. Derfor er dommen så knusende. Ved sine sterke ord og uttrykk og påpekningen av hva de to burde ha gjort, preges dommen av en belærende <>- tone.

Arbeidsgivers plikt

 Alt tyder på dommen blir anket. Det har skjedd før at krystallklare dommer er blitt satt til side i en overordnet rett. Lagmannsretten bør interessere seg for arbeidsgivers plikt til å sørge for lover og regler som ikke er så rørete at selv statsministere går i grøfta. I det miste må rotet rundt stortingspensjonene være en formildende omstendighet som gir redusert straff. Nå er det ryddet opp med ny lov og ny praksis. Det er blitt likhet for loven i den forstand at politikerne får like klare svar på sine spørsmål som folk flest. Magnus Stangeland har størst grunn til å være misfornøyd med dommen. Han er en slags «MiniRøkke», en kremmer og en gladgutt, en handlingens mann, en som tar sjanser, uforsiktig, som næringslivsleder flest opptatt av å utnytte muligheter for tjene penger, lite opptatt av formaliteter, tar ikke ting så nøye, har skapt en rekke arbeidsplasser, nyter stor respekt, tidligere president i Redningsselskapet og ellers en lokal støttespiller for mange slags aktiviteter. Han er god for mange titalls millioner. Nå har systemet gjort en gammel mann til skurk for noen hundre tusen. Stangeland er en trygdemisbruker av det grove slaget, sier retten.

Vi må alle bøye oss for retten. Retten har rett. Men retten forteller ikke nødvendigvis sannheten om et menneske. «Trygdemisbruker» er en merkelapp som passer dårlig på Stangeland.