Maria Amelie-saken og diskusjonen om helseforetakene skal skrotes, handler om politisk styring ned i enkeltsaker. Når politikere faktisk blir holdt ansvarlig, hjelper det ikke stille opp regler og eksperter mellom seg og velgerne,  

Alt tyder på at Maria Amelie blir sendt ut av landet i dag eller i morgen. Jens Stoltenberg har kommentert utsendelsen flere ganger. Han tar avgjørelsene i Utlendingsnemda (UNE) til etterretning og henviser til reglene. Han vil ikke være med på å endre reglene for hvem som skal kunne få asyl i landet og er opptatt av at alle må gis en rettferdig behandling. Ingen skal ha fordeler av at det aksjoneres for at en skal få bli i landet. En lov er en lov. Et vedtak er et vedtak. Jens Stoltenberg later til å mene at det er umulig for regjeringen å gripe inn når UNE har fattet et vedtak. Slik sett har han bundet seg til masten. Han kan ikke annet enn forsvare vedtak fattet av UNE.

Tidligere var det slik at politikerne hadde en mulighet for å intervenere i enkeltsaker. Slik er det ikke lenger. Det er tvilsomt om Maria Amelie-saken vil føre til endringer av denne praksisen. Jens Stoltenberg vil ikke at politikerne skal ha mulighet for å gå inn i enkeltsaker.   

«Norske barn»

Det kan hende Jens Stoltenberg et politisk press vil føre til en lovendring som gjør at vedtak kan overprøves av politikere eller at reglene for hvem som skal få innvandring må endres. Det ser ut til å stride mot mange velgeres rettfølelse av «barn som er blitt norske» skal sendes ut av landet. En sak er nå under behandling i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Her dreier det seg om en ung kvinne som kom her som fireåring. Foreldrene er døde. Hun har ikke beskyttelsesbehov. Altså skal hun sendes ut. Det virker umenneskelig. Men reglene tillater ikke at hun blir i landet. Også i denne saken sitter regjeringen på gjerdet.

Jens Stoltenberg ønsker nok at Maria Amelie blir nordmann etter hvert. Det må i tilfelle skje ved at hun søker om arbeidsinnvandring. Ifølge reglene må hun vente med det i to år, siden hun har «stått i asylkøen». Her argumentere Stoltenberg på samme måte. Maria Amelie kan ikke få noen særbehandling. Først må reglene for arbeidsinnvandring endres. Så må Amelie gjennom den byråkratisk mølla på lik linje med andre.

Regelrytterne

En kunne tenke seg at Jens Stoltenberg hadde skåret igjennom og sagt at alle impliserte parter må gjøre sitt for at Maria Amelie kan få seg jobb i Norge så snart som mulig. Ikke engang det vil han eller kan han si. Han vil bare henvise til regler og de organer som er satt til å forvalte reglene. I «Reglenes verden» taler det imot Amelia at hun har oppholdt seg i Norge ulovlig i lang tid. Landets regelryttere tenker slik at hun på eget initiativ burde meldt seg for myndighetene da hun var 18 år og slik sett brutt med foreldrene som valgte å forbli i landet ulovlig. Maria Amelie hører slik sett med til den gruppen arbeidsinnvandrere som det skal ses strengt på, fordi hun har vært her ulovlig.

Jens Stoltenberg forsvarer at han har gitt avkall på innflytelse over hvem som skal få opphold i Norge utover det å kunne endre regler. Det er et prinsipielt ryddig standpunkt, men det spørs om velgerne faktisk ønsker at det skal være slik.

Jonas Gahr Støre tok en gang ei jente som var blitt alvorlig skadet til Norge for behandling. Regelrytterne kom ikke til orde i den saken. De kunne sagt at vi ikke kan ha det slik at statsråder på sine reiser rundt om tar med seg hjem barn som trenger behandling. Støre rørte folks hjerter med sin symbolhandling. Den slags symbolhandlinger er det ikke rom for i asylpolitikken, i alle fall ikke når det er det at vi er blitt strengere som skal markeres.  

Fingrene fra fatet

Tanken bak opprettelsen av helseforetakene var at politikerne skulle holde fingrene fra fatet i enkeltsaker. Ved å gi makt og myndighet til profesjonelle helseforetak, ville det bli tatt bedre beslutninger basert på faglig grunnlag og ikke på grunnlag av politiske interesser. Slik er det ikke blitt i praksis. Stadig flere saker skyves oppover i systemet og havner på helseministerens bord. I striden om et nytt sykehus skal bygges i Molde eller midt mellom Kristiansund og Molde, har denne styringsmodellen gitt de merkeligste utslag. På papiret er det Helseforetaket Midt-Norge, som skal fatte denne beslutningen. I praksis er det slik at det blir slik helseministeren vil. Helse Midt-Norge må enten få signaler på forhånd og fatte et vedtak de vet vil bli akseptert. Ellers så må de vedta det de mener er riktig og risikere å bli overprøvd.

Nå er det kun Ap som forsvarer dagens system med helseforetak. Også innad i Ap er man i ferd med å miste troen på denne styringsmodellen. Buskerud Ap kommer til å foreslå på landsmøtet at foretakene legges ned. Jan Bøhler, Oslos Aps leder, har sans for forslaget og ha en styringsmodell det er bred enighet om. Kravet er at den politiske styringen skal gjøres tydeligere. Politikerne skal ikke gå omveien om et foretak for å oppnå den styring de ønsker.

Det kommer nok til å ende med at politikerne kommer tettere på styringen av helsevesenet. Om det blir bedre beslutninger av det, er ikke godt å si. Men det blir i alle fall klarere hvem som har ansvar for hva.