Sykehusstyring i vanry

Nå må Anne-Grete Strøm-Erichsen skjerpe seg. Det er politisk styring på lavmål å true kriserammede Ahus med dagbøter på grunn av korridorpasienter.

–        Det kan bli aktuelt med dagbøter, fordi vi ønsker ikke å ha korridorpasienter. Der er kapasitet på sengeavdelingene på Ahus og da må pasientene slippe å ligge på gangen, uttalte helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) til NTB onsdag.

Bakgrunnen for uttalelsen var at Akershus Universitetssykehus ved årsskifte overtok ansvaret for 160 000 pasienter fra Oslo. De mangler ansatte og kapasitet. Det endte med at 27 pasienter i forrige uke tilbrakte natt til tirsdag i korridoren. Strøm Erichsen sa for knapt en uke siden at det nå skulle ryddes opp. Fortsett å lese Sykehusstyring i vanry

Skjønn eller regler

 Maria Amelie-saken og diskusjonen om helseforetakene skal skrotes, handler om politisk styring ned i enkeltsaker. Når politikere faktisk blir holdt ansvarlig, hjelper det ikke stille opp regler og eksperter mellom seg og velgerne,  

Alt tyder på at Maria Amelie blir sendt ut av landet i dag eller i morgen. Jens Stoltenberg har kommentert utsendelsen flere ganger. Han tar avgjørelsene i Utlendingsnemda (UNE) til etterretning og henviser til reglene. Han vil ikke være med på å endre reglene for hvem som skal kunne få asyl i landet og er opptatt av at alle må gis en rettferdig behandling. Ingen skal ha fordeler av at det aksjoneres for at en skal få bli i landet. En lov er en lov. Et vedtak er et vedtak. Jens Stoltenberg later til å mene at det er umulig for regjeringen å gripe inn når UNE har fattet et vedtak. Slik sett har han bundet seg til masten. Han kan ikke annet enn forsvare vedtak fattet av UNE. Fortsett å lese Skjønn eller regler

Styringshysteriet

Det er slutt på den tiden da lærere kun hadde elever å slite med. Nå får de drukningsfornemmelser av troen på at kilovis med rundskriv og all hersens måling og rapportering skaper en bedre skole.  

Elever er lærere vant til å slite med. Når jobben er å banke kunnskaper inn i skolten på alle slag elever, kreves det energi og utholdenhet. Men det lærere, for ikke å snakke om skoleledere, i økende grad plages av, er alt mulig politikere og sentrale myndigheter finner på for å lage en bedre skole.

I en oversikt kunnskapsminister Kristin Halvorsen har sendt Stortinget, er det listet opp 148 rundskriv, forskrifter, lovendringer og læreplanendringer bare siden den rødgrønne regjeringen overtok høsten 2005. Det øker bare på. Et rundskriv om vurdering av elever er på 90 sider. Skrivelsen om at elevene skal ha et godt psykososialt arbeidsmiljø, er på 34 sider, for eksempel.

Det skal leses alt dette. Ikke nok med det. En skal som apostelen sier, ikke bare høre ordet, men gjøre etter det. Det tar tid.

Et utvalg ledet av Kirsti Kolle Grøndahl leverte for vel et år sidene en rapport der de konkluderte med at det er reformtretthet i skolen og at lærerne blir pålagt stadig flere oppgaver som stjeler tid fra undervisningen.

Tidstyven i skolen.

Trine Skei Grande (V) sa rett ut for snart to uker siden at kunnskapsminister Kristin Halvorsen er den største tidstyven i skolen. Frustrasjonen blant lærerne øker. De vil ikke bli mer og mer sekretærer og rapportører. De vil undervise.

Skei Grande har foreslått at det nedsettes et regelråd som får i oppgave å kutte 25 prosent av dagens nivå på forskrifter, rundskriv og lovendringer. Det er bare å komme i gang. Kutt i vei.

Skolen er et barn av sin tid. Den styringstenkningen som er i ferd med å gjennomsyre samfunnet slår nå for fullt inn over skolen. Mest mulig skal måles og veies. Rettigheter deles ut. Aktivitet skal dokumenteres. Diverse tilsyn og riksrevisjoner skal passe på at rundskriv er lest, regler forstått og bestemmelser er etterlevd. Avvik registreres. Pålegg noteres. Skjerpings før kontrollørene kommer neste gang.

Prøver og karakterer har det alltid vært i skolen. Noen nasjonale normerte prøver for at vi skal kunne sammenligne oss med andre land som deltar i Pisa-evalueringen, kan en alltids leve med. Men nå begynner også kommuner med egne prøver for liksom å gjøre enda mer for å skape en bedre skole. Det holder ikke at lærerne underviser til krampa tar dem. Det må måles.

«Grisen blir ikke feitere av at den veies», sier Grethe Hovde Parr i Utdanningsforbundet til Vårt Land. Det er nettopp det myndighetene tror. Desto flere målinger, desto bedre. For da kan vi raskt ta grep dersom det ikke er bra nok. Og når alle blir målt, blir det konkurranse. Og når det er konkurranse, skjerper alle seg.

30 prosent slutter.

Slik er det når det gjelder salg. I salg er det også slik at de dårligste slutter, for de tjener til slutt så pass lite at det blir vanskelig å leve av det. Det er rundt 30 prosent som ikke fullfører den norske «måleskolen». De slutter fordi de opplever at de ikke holder mål.

Lærerne må bruke tid på dokumentere at eleven har fått den undervisning de har krav på. En og annen lærer kan sukke oppgitt at det hadde vært bedre å få nøyaktig beskjed om hva det skulle undervises i. Så kunne en gjort unna hele rapporteringen med en setning: Gjort alt som er bestemt. Slik er det ikke lenger. Det er mål, rammeplaner, dokumentasjon og tilsyn som gjelder.

Det er ikke bare i skolen det stønnes over det sentrale styringsåket. «De statlige krav har blitt så omfattende at det går ut over tjenestene i kommunen», sa kommunalminister Liv Signe Navarsete (Sp) i et nyttårintervju med NTB. Hun vil ha mindre statlig kontroll. Det er lov å håpe.

Sentrale myndigheter bør i større grad holde fingrene fra skolefatet. Det er i skolen de vet best hva som skal til for at elever lærer. Mindre styring fra toppen, gir mer motiverte lærere og en bedre skole.

Drømmeinnvandreren Amelie

Selvsagt hører Maria Amelieh hjemme i Norge, men det er neppe tvil om at UNE gjør som Høyre, Ap og Frp har bestemt når de sender henne ut av landet. Reglene bør endres slik at barn og unge lettere får bli i landet, 

For Terje Skjeggestad, direktør i Utlendingsnemda (UNE) er saken krystallklar: Maria Amelia skal ut av landet. Så enkel er denne saken at det holder med at en saksbehandler tar avgjørelsen. Hun har ikke noe beskyttelsesbehov. I tillegg har hun oppholdt seg ulovlig i landet i ni år. Skjeggestad sørger for at det politikerne har bestemt skjer i praksis.

 Skjeggestad eller representanter sier selvsagt ikke offentlig at de ikke finner seg i at Maria Amelia peker nese til dem. De nøyer seg med å si at det er viktig å gjøre det klart at det ikke skal lønne seg å oppholde seg ulovlig i Norge.

– Det vil være urettferdig overfor dem som følger loven og reiser hjem dersom det å oppholde seg i Norge ulovlig skulle belønnes med oppholdstillatelse. Det vil også kunne tiltrekke mange tusen grunnløse asylsøkere til Norge og undergrave utlendingsforvaltningens vedtak og returarbeid, og i ytterste konsekvens selve asylinstituttet, skriver statssekretær Pål Lønseth (Ap) i Justisdepartementet i et innlegg på Arbeiderpartiets nettside.

 3000 papirløse

 Det er minst 3000 som lever papirløst her i landet. I fjor sto Maria Amelia fram- sterk, modig og dyktig- i boken «Ulovlig norsk» hvor hun forteller hvordan det er mulig å overleve som papirløs, endatil å få tatt en mastergrad.

 Det er ingen grunn til å anta at UNE ikke tolker regelverket riktig. Slik sett er det påfallende at Maria Amelie vil gå til sak mot UNE. Det er uklart hvilket rettsgrunnlag hun vil basere seg på.

 Det er ikke noen grunn for representanter fra Ap, Høyre og Frp å kritisere pågripelsen og utsendelsen av Maria Amelie. De støtter den innvandringspolitikken som føres. Det er nesten ikke til å tro at populistene i Frp er imot utvisningen, fordi de mener det er andre som burde vært sendt ut før henne, forbrytere for eksempel, hevder Frp.

De politikere som er imot dagens asylpolitikken, kan selvsagt bruke Maria Amelie som et eksempel på hva slags politikk de ikke ønsker.

 I Debatten på NRK i går, opptrådte Trine Skei Grande med klokskap og klarsyn. Hun nekter å være med på at barn skal lide under de valg deres foreldre tar. Det var foreldrene som gjorde Amelie til en ulovlig innvandrer. Hun var 16 år da hun kom til Norge og har vært på flukt siden hun var 11 år. I tillegg vil Venstre ha regler som sikrer at barn og unge som blir fullstendig integrert i Norge og mister kontakten med sitt hjemland, skal få bli.

Det virker som om det er dette SV og KrF også mener. Når Høyre henger seg på kritikken mot utsendelsen, er det saklig sett ikke noen grunn til det, ut over det at Høyre for tiden ønsker å fremstå som, et mest mulig mykt og forståelsesfullt parti. Høyre forsvarer seg imidlertid med at det må være mulig for regjeringen å vurdere enkeltsaker, nettopp fordi noen saker er helt spesielle og ikke lar seg fange opp av et regelverk.

 Opplagt sak

Det virker som om Høyre ikke har fått med seg at ifølge UNE er ikke Maria Amelie en spesiell sak i det hele tatt. Den er ikke vanskelig i forhold til regelverket.

« Loven er lik for alle – selv om det kan skjære i hjertet. Politikerne må ta ansvar for politikken de fører også når det er vanskelig», skriver Thorbjørn Røe Isachsen (H) i en kommentar på minerva.no i dag. Det gjør Jens Stoltenberg. Han var orientert om pågripelsen og sier han ikke vil foreta seg noe for å hindre at Maria Amelie blir sendt ut av landet.

 Heikki Holmås (SV) sa på NRK i går at SV sitter i regjering for å sørge for at Maria Amelie ikke skal sendes ut av landet. 

–        Jens kan fikse dette hvis han vil, sier Holmås til VG i dag. Får Holmås det som han vil, blir det «monstermastene» på ny. Nå skal det aksjoneres. Folket mot Jens. Han har fått med seg VG og protestene innad i Ap øker i styrke.

Dette kan bli en ny sak hvor SV får demonstrert sin politiske maktesløshet

 Under normale omstendigheter vil ikke en statsminister snu i en slik sak. Men den rødgrønne regjeringen fungerer ikke som normalt. Ingen statsministre har snudd så mye som Jens Stoltenberg.

 Arbeidsinnvandrer

 Det mest sannsynlige er at Maria Amelie sendes ut av landet i løpet av januar, men at Jens Stoltenberg sier at hun er velkommen til å søke om å få arbeide og oppholde seg i landet. Hun vil nok ikke ha problemer med å skaffe seg jobb.

 Maria Amelie kan bli en vinner til slutt. Det er nok et stort flertall i folket for at «Årets nordmann» skal få bli det hun aller helst vil være, – en nordmann. Hun er en drøm av en innvandrer.

 Men først må juristene og byråkratene få statuere sitt eksempel: Ingen utfordrer myndighetene slik Maria Amelie har gjort uten at det får konsekvenser. Når det gjelder asylsøknader er det firkanten som teller. Her skal det ikke være plass for politisk rundhåndhet og snillisme. De ansvarlige frykter konsekvensene.

Rødgrønne mot «den gule industrifare»

SV og Sp støtter LOs krav om et gigantisk statlig eierskapsfond som skal hindre at kinesere og andre utlendinger får kloa i norsk industri. Det kan bli riktig ille når politikere vil ta sterkere grep om næringslivet.

For ti år siden foreslo et utvalg nedsatt av Arbeiderpartiet at det burde opprettes et statlig næringsfond på 100 milliarder kroner som skulle investere i norsk industri. Jens Stoltenberg var blant dem som sørget for at forslaget ble parkert. De siste 10 årene har Ap stått for en status quo-tenkning når det gjelder statlig eierskap. Unntaket fra regelen skjedde da de i 2007 inngikk kompaniskap med Kjell Inge Røkke og kjøpte 30 prosent av Aker Kværner. Grunnen var at de var overbevist om at Røkke ville selge store deler av den stolte og ærerike verftsindustrien til utlendinger. Få år tidligere var det en hårsbredd fra at russere fikk slått kloa i Kværner. Men Røkke vant krigen. Gjelden var en periode så stor at den truet med å senke den risikovillige moldenseren. Han måtte ha penger. Staten skaffet ham 4,8 milliarder. Om aksjene skulle vært solgt i dag, ville staten ha tapt en milliard eller to.

Slikt vil deler i den rødgrønne leir ha mer av. Selv næringsminister Trond Giske (Ap) kaller forslaget om et statlig investeringsfond for «spennende og høyaktuelt».

Bakgrunnen er at Orkla har solgt Elkem til China National Bluestar hvor den kinesiske stat eier 80 prosent. Vi har denne uken kunnet lese mye om «den gule fare» som vil legge det som er å spare på av fremtidsrettet privateid norsk industri under seg.

«Spennende», sier Giske

Trond Giske understreker vi må tåle utenlandske oppkjøp i Norge på samme måte som Norge investerer i utlandet. Selvsagt må vi det. Gjennom oljefondet eier vi omtrent like mye i kinesiske selskaper som de nå eier av selskaper i Norge. Forskjellen er imidlertid den at vi strør investeringen ut over i en rekke selskaper og kun har god avkastning som mål. Kineserne satser strategisk. De vil bygge industri. De er vampyrer som suger til seg kompetanse, hevdes det. Elkem er gull verd for kineserne. For andre er det ikke mer enn sølv verd. Det er problemet.

Hvordan ser man for seg at staten skal sikre at selskaper ikke havner på utenlandske hender? Skulle Stein Erik Hagen gjort som Røkke, tatt kontakt med beskjed om at han ønsket staten inn på eiersiden i Elkem – hvis ikke, ville han selge til den som gir det høyeste budet. Eller ser en for seg at staten skal komme på banen etter at forhandlingene er avsluttet med et høyere bud? En budkrig mellom staten og kineserne ville Hagen neppe hatt noe imot. Det kunne drevet prisen enda høyere.

For få langsiktige

Gründer og Koenigsegg-eier Bård Eker som forsøkte å redde Saab, sier til Klassekampen at vi er i ferd med å grave vår egen grav. Han mener vi må legge bort mentaliteten om at vi ikke kan ha industri i Norge.

– Det finnes altfor få seriøse, langsiktige investorer i Norge. For de aller fleste er det den kortsiktige inntjeningen som teller, ikke den langsiktige utviklingen av landet vårt, sier Eker.

Dette er ikke et statlig investeringsfond han snakker om. Han er opptatt av gode rammevilkår for å drive industriproduksjon i Norge.

Tore Lindholt har bakgrunn i fagbevegelsen og Ap og var leder Folketrygdfondet fra 1990 til 2004. Det er det nærmeste vi kommer et statlig investeringsfond. Han sier til Klassekampen at det ikke er til gagn for industrien at staten er eier. Han tror ikke staten er i stand til å sikre en langsiktig industriutvikling ved å eie stadig mer. Det er viktig for bedrifter å ha kompetente eiere. Hovedregelen er at staten ikke er noen god eier, mener Lindholt.

Når Trond Giske skal legge fram sin eierskapsmelding om noen måneder, bør den ikke inneholde ideen om et statlig industrifond. Noe annet er det å ha klart for seg hvilke nøkkelbedrifter det er viktig at staten ha styringen over. På denne listen står selvsagt Statoil, Statnett og Statkraft. Statkraft fikk for få uker siden 14 milliarder til ekspansjon innen fornybar energi hovedsakelig i utlandet. Det er også mulig å blinke ut noen nøkkelbedrifter en gjerne vil kjøpe seg inn i for å sikre at de ikke havner på utenlandske hender? Men er det så mange en vil kunne plukke ut på forhånd?

Orkla sier de fortsatt vil eie Rec. Selskapet har stått på salgslisten og det har vært tatt til orde for at staten bør gå inn, siden dette er en fremtidsrettet industri. Staten kan selvsagt ikke påta seg ansvaret for å føre Rec videre. Staten har enda mindre forutsetninger for det enn industrimiljøet i Orkla. Man må gjerne vurdere om staten skal kjøpe 20 prosent av aksjene i Rec dersom Orkla er happy med det og vil satse videre på selskapet. Eierandelen bør ikke være høyere enn det. Orkla må styre. Da slipper vi en del utspill fra politikere som ikke har særlig greie på drift av bedrifter.

Oppgave nummer en for staten er å gi industrien gode rammebetingelse. Her hører også debatten om formuesskatten hjemme. Oppgave nummer to, kan være å kjøpe seg inn i nøkkelbedrifter, men da som en betydelig finansiell investor, ikke en dominerende eier. Det private investorer ikke tror det er mulig å drive godt og lønnsomt her i landet, bør ikke staten påta seg ansvaret for.

Trollet Schibsted

Når Schibsted nå tar kontroll over Media Norge med sine naive redaktører, vil dette kunne bli brukt som argument for at pålegge avisene åtte prosent moms. For Schibsted er det bunnlinjeprofitten, ikke mediemangfoldet som teller,  

Media Norge skal børsnoteres. Det har hovedeieren Schibsted sagt siden 2007 da selskapet ble etablert. Det hørtes fint og betryggende ut. Å si det er en ting. Å gjøre det er noe helt annet. I Schibsted er de lure som rever og glupske som ulver. I lang tid har de kjøpt seg opp i Media Norge. De har hatt en langsiktig strategi om å få full kontroll. Det har de knapt hvisket om. De har snakket høyt om mangfold og behovet for å ta grep for å sikre god drift og god journalistikk på sikt. 

Hvorfor i alle dager skulle Schibsted børsnotere et selskap der de til slutt satt med ed en eierandel på rundt 84 prosent? Det er selvsagt ingen grunn til det, ikke når målet er å strømlinjeforme mest mulig med sikte på størst mulig avkastning.

Nå kunne ikke Schibsted holde Media Norge-prat lenger. Bergens Tidende, Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad og Aftenposten skal nå eies av Schibsted som også eier VG og pengemaskinen Finn.no. Ikke nok med det. De synes eierskapsloven som forbyr mediekonserner å eie mer enn 33 prosent av det samlede avisopplaget innenfor et segment, begrenser deres handlefrihet. Schibsted-retorikken går ut på at de vil ha mulighet til å ekspandere for å kunne styrke journalistikken og sikre et mediemangfold på sikt. Det er ikke derfor de vil ekspandere. Det er for å sikre egen lønnsomhet.

 40 prosent polaris

 Schibsted eier også 40 prosent av Polaris Media som eier Adresseavisen, Sunnmørsposten, Romsdals Budstikke, Harstad Tidende og Altaposten. Er det noen som er i tvil om hvem som eier disse avisene 100 prosent om noen år dersom det blir lempet på bestemmelsene om begrensninger i eierskapsloven? 

Første skritt var å få de store regionsavisene inn i Media Norge. Alle sjefredaktørene var positive til det. De bedyret at et felles eierskap ikke skulle få noe som helst betydning for avisenes innhold. Hvor naive går det an å bli? Tillitsvalgt i Stavanger Aftenblad, Finn Våga, sier rett ut til Dagens Næringsliv i dag at redaktørene var naive da de sa ja til å gå inn i Media Norge.

–        Vi trodde det var en prinsesse som ble presentert for oss, men så kom solen og sannheten som viste oss at Schibsted er et troll som aldri blir mett av synergier og virksomhetsoverdragelser, sier Våga.

–         

For tiden kan vi finne samme artikler i Media Norge-avisene. Dette kommer det nå til å bli betydelig mer av. Om noen fra Schibsted sier at de ikke har planer om det, er det bare å lukke ørene. Schibsted skal sikre lønnsomheten med å ta ut flere redaksjonelle synegerier, altså mindre mangfold. Redaktørene skal selvsagt kunne få skrive hva de vil. Det tar ennå noen år før redaktører kan dra tidlig på hytta fredag og heller bruke «konsernlederartikkelen» som tilbys til lørdags eller søndagsutgave. Det vil ikke bli slik at noen i Oslo blander seg in om hva de i Bergens Tidende skal skrive om det som skjer i Bergen. Men antallet politiske journalister som dekker de nasjonale sakene, blir det færre av. Schibsted kommer ikke til å sende fem journalister for å dekke en viktig pressekonferanse. Det holder med en eller to. Oljeredaksjonen kommer til å ligge i Stavanger. Kanskje Reiselivsredaksjonen havner i Fædrelandsvennen og Bergen får helse og omsorgsredaksjonen.

Mer effektivt

Det er klart dette blir effektivt. Selvsagt skal avisen ha sitt særstoff, men helst skal det journalistene skriver brukes av flere. De kommer nok til å skje. Antallet journalister blir redusert så pass at de må gjøre bruk av fellesstoffet.

Det er utledninger som eier rundt 50 prosent av Schibsted. De bryr seg ikke om journalistikk, men avkastningen. De forventer en resultatmargin på 10–15 prosent. Eierne skal ha sitt. Det er de norske skattebetalerne som bidrar til at eierne skal tjene så pass godt på Schibstedaksjen som de gjør. Det skjer ved at avisene er fritatt fra moms.

Hvis det innføres moms, blir det dårligere journalistikk, sier Schibsted. Det Schibsted ikke sier, er at de er for moms fordi det gir størst avkastning til sine eiere. Men slik er det. Avkastningskravet ligger fast. Eierne først. Journalistikken deretter.

Det er flere grunner som taler mot å innføre moms. Det vil kunne føre til at flere av avisene som sliter med å oppnå driftsbalanse, bukker under. Mediestøtteutvalget har kommet opp med en modell der de fleste avisene får tilbake momsen gjennom ulike former for støtte. Men det er en skjør modell. Den vil kunne fungere dersom det ble bred politisk enighet om den. Det blir det neppe.

Men at støtteordningens skal fortsette som i dag, har også sine ulemper. John Arne Markussen i Berner Gruppen som utgir Dagbladet, har vært sterkt kritisk til Media Norge fra første stund av. Han er bekymret for at maktkonsentrasjonen nå blir enda sterkere.

 Schibsted blir en voldsom sterk kommersiell aktør som kan gjøre det vanskeligere for Dagbladet på annonsemarkedet. Slik sett burde Dagbladet ha fått pressestøtte på lik linje med andre nummer to-aviser. Den sitter nok langt inne hos politikerne, men mindre de velger å ta et ”moms med kompensasjon-grep” som gjør at Dagbladet faller innenfor, men VG faller utenfor. Da blir det EØS-bråk. Noen slikt kunne kanskje Trond Giske ha funnet på. Med Anniken Huitfeldt som kulturminister er det mye som taler for at hun ikke gir seg i kast med radikale modeller.

Trekker seg fra sykehuskrigen

 Styreleder Helge Aarset trekker seg – det var nok like før han ble sparket. Det er makta som rår i sykehusstriden. Han har i det minste bidratt til å avsløre det politiske spillet og en styring som en ikke blir klok på. 

Styreleder Helge Aarseth i Helse Nordmøre og Romsdal trekker seg etter striden rundt sykehusene i Molde og Kristiansund. Det er en klok og riktig avgjørelse. I en organisasjon må alle ledere forholde seg til at det er makta som rår. Man kan være dypt uenig, mene at ens overordnede er udugelige og uberegnelige og at de gjør elendige vedtak. Vedtaket må en imidlertid forholde seg til. Underordnede kan ikke utad eller innad starte kamper for å hindre at det ens overordnede har bestemt ikke skal gjennomføres. Enten lojalitet og iverksettelse eller protest i kombinasjon med at en trekker seg. Det er det valget ledere står overfor. Fortsett å lese Trekker seg fra sykehuskrigen

Prest, sex og Kvarme med 10 000

Biskop Ole Chr Kvarme har havnet i en situasjon der en kvinne i 70 årene hevder hun har mottatt 10 000 kroner for å få henne til å la være å anmelde en prest for seksuelle overgrep. Vi tror ikke biskopen og hans rådgivere opptrer så uklokt og uansvarlig.

VG skriver i dag over hele første side at en kvinne i 70 årene hevder at en prest som har vært hennes sjelesørger i 12 år, befølte henne på brystene. Presten nekter. Han regner henne som en venn og mener hun må ha misforstått en klem han ga henne. Da han i ettertid ble kjent med kvinnens reaksjoner på den fysiske kontakten, sende han henne et brev der han ba om unnskyldning for at han hadde opptrådt på en måte som hadde ført til at hun reagerte.

Kvinnen tok saken opp med de ansvarlige i Oslo bispedømme. Om biskopen har snakket med henne, fremgår ikke av VGs fremstilling. Biskopen har en stab rundt seg som håndterer personalsaker. Det skjedde ikke noe etter at hun første gang tok opp saken med bispekontoret. I ettertid sender hun et brev der hun forteller at episoden har gjort henne sliten og deprimert. Det ender med at biskop Kvarme tilbyr henne 10 000 kroner til et rekreasjonsopphold. Det takket hun ja til og dro. Fortsett å lese Prest, sex og Kvarme med 10 000

Politisk overstyring

 Det er en tendens til politisk detaljstyring som ikke harmonerer med å gi ledere ansvar for å oppnå resultater.

Det skjer en politisk overstyring som skaper mer forvirring enn klarhet

«Vi har ansvaret i navnet, men i gagnet får vi ikke ta det», sier politidirektør Ingelin Killengreen i dette nummeret av Ukeavisen Ledelse. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen følger opp med å si at «det er en økt tilbøyelighet til kortsiktighet, og dermed også irrasjonalitet blant politikerne».

Politikerne bør høre hva to av sine betrodde toppsjefer. Det skjer en politisk overstyring som skaper mer forvirring enn klarhet. Det blir for dårlig ledelse i praksis når daglige ledere ikke får armslag til å oppnå resultater. Fortsett å lese Politisk overstyring