Tafatt om lederlønninger

Når det gjelder lederlønninger, kan se rødgrønne trene seg på å holde fingrene fra fatet i børsnotert selskaper og konsentrere seg om lederlønnsutviklingen i de etater de faktisk har styring med.

Det kom fint lite ut av høringen om lederlønninger i Stortinget fredag. Grunnen er at politikerne sauser sammen hva de kan gjøre noe med og hva de kan og bør holde seg unna. Utgangspunktet for høringen var Riksrevisjonens påpekning at den gjennomsnittlige lønnsveksten for ledere i statsselskaper og selskaper hvor staten har en betydelig eierandel, i årene 2007 til 2009 var høyere enn lønnsveksten for lønnstakere flest. Det er stikk i strid med befalingen fra de rødgrønne. De har i årevis snakket om at de vil bremse veksten i lederlønningene. Det er det motsatte som skjer.

Ingen politikere har gitt klar beskjed om hva sjefen for Statoil eller Statkraft skal tjene. Regjeringen har imidlertid sagt at lederne i selskaper der staten har en betydelig eierandel ikke skal være lønnsledende. Det var alle de fem styrelederne som deltok på høringen skjønt enige i. Ingen av dem har noen som helst problemer med retningslinjene som politikerne har gitt. Det skal vises moderasjon, og de bedyret alle at de ikke betaler høyere lønn til sjefene enn det som er nødvendig.

Mer til Lund

Administrerende direktør i Statoil, Helge Lund, har fått en lønnsøkning på 1,8 millioner kroner over to år. I høringen sa selskapets styreleder, Svein Rennemo, at styret tenker moderasjon, men at det viktigste er å skaffe gode ledere. Rennemo hevdet at lønnsøkningen på 20 prosent til Helge Lund ikke er lønnsledende for andre norske ledere på grunn av at stillingen er så spesiell.

Det er selvsagt ikke uttrykk for moderasjon å øke Lund lønn med 20 prosent over to år. I Rennemos verden er det. Han kjenner lønnsnivået i oljebransjen. Han vet hva han må betale for at Lund skal ligge over andre sjefer i selskapet.

Så politikere og styreledere kan fortsetter å late som om de er enige. Styreledere vet at de ikke har noe å tjene på å markere uenighet med politikerne. Det er fornøyd når de vet at de har vide rammer til å gi sjefene i det selskapet de har ansvar for, den lønnen de mener er riktig.

 Trond Giske har brust med fjærene i denne saken. Han har sagt at han er rede til å sparke styrker som ikke følger retningslinjene om lønnspolitikken for ledere i statsselskapet. Det lyder unektelig ganske tøft. Men det kommer ikke til å skje i praksis. Trond Giske kom da heller ikke med en kritikk av styrelederne for at de ikke har fulgt de retningslinjene de har fått.

Strammere pensjon

Giske varsler imidlertid innstramminger når det gjelder pensjoner. Det bør han kunne få styrelederne med på. Pensjon er ikke like viktig som lønn for ledere. Det ligger dessuten i tiden at man ikke skal kunne gå av tidlig med pensjons i megaklassen.

Generalforsamlingen har rett til å gi retningslinjer for avlønning av toppledelsen, men det er opp til styret å fastsette lønnen. Politikerne kan ikke instruere et børsnotert selskap hva toppsjefen skal tjene. En profesjonell styreleder vil ikke finne seg i det. De private aksjonærene vil protestere. Derfor er det i realiteten styret som bestemmer.

I selskaper hvor staten er eneste eier, for eksempel NSB, Posten, Statnett og Statkraft, står politikerne friere til å styre lønnsutviklingen. Men politikerne vegrer seg for å gjøre det.

 Nå er stillingen som konsernsjef for NSB lyst ut. Politikerne har mulighet til å gi beskjed om at den nye sjefen ikke skal tjene med enn to millioner kroner i året. Det vil de ikke gjøre. Hvis den beste de kan få tak i er i en jobb der han tjener 3.3 millioner i året, vil de gi styret frihet til å ansette ham selv om de må betale 3,5 millioner. Det kan godt være Hallgeir Langeland sier offentlig at lønnen er for høy. Men det trenger ikke styret bry seg om.

Et styre har imidlertid et visst politisk gangsyn. De vil ikke betale 6 millioner til en ny konsernsjef. I så fall ville de ha sørget for klarering fra statsråden. I praksis er det grenser for handlerfrihet et styre har i saker det kan bli politiske strid om.

Når det gjelder sjefer for ulike statlige etater og tilsyn, står politikerne friere til å regulere lederlønningene. Her er konkurransesituasjonen en annen. En rekrutterer fra offentlig sektor hvor lønnsnivået er lavere. Det samme kan sies om lønnsnivået i helsesektoren.

Vi tror lederlønningen fremover kommer til å øke litt mer enn lønningene til folk flest. Grunnene er at det trengs flere gode ledere. De som vil påta seg denne jobben, må ha mer igjen for det økonomisk. Det er for fristende mange steder og ikke å påta seg en tøff lederjobb.