Månedlige arkiver: februar 2011

Kommentarer

Tafatt om lederlønninger

Når det gjelder lederlønninger, kan se rødgrønne trene seg på å holde fingrene fra fatet i børsnotert selskaper og konsentrere seg om lederlønnsutviklingen i de etater de faktisk har styring med.

Det kom fint lite ut av høringen om lederlønninger i Stortinget fredag. Grunnen er at politikerne sauser sammen hva de kan gjøre noe med og hva de kan og bør holde seg unna. Utgangspunktet for høringen var Riksrevisjonens påpekning at den gjennomsnittlige lønnsveksten for ledere i statsselskaper og selskaper hvor staten har en betydelig eierandel, i årene 2007 til 2009 var høyere enn lønnsveksten for lønnstakere flest. Det er stikk i strid med befalingen fra de rødgrønne. De har i årevis snakket om at de vil bremse veksten i lederlønningene. Det er det motsatte som skjer.

Ingen politikere har gitt klar beskjed om hva sjefen for Statoil eller Statkraft skal tjene. Regjeringen har imidlertid sagt at lederne i selskaper der staten har en betydelig eierandel ikke skal være lønnsledende. Det var alle de fem styrelederne som deltok på høringen skjønt enige i. Ingen av dem har noen som helst problemer med retningslinjene som politikerne har gitt. Det skal vises moderasjon, og de bedyret alle at de ikke betaler høyere lønn til sjefene enn det som er nødvendig.

Mer til Lund

Administrerende direktør i Statoil, Helge Lund, har fått en lønnsøkning på 1,8 millioner kroner over to år. I høringen sa selskapets styreleder, Svein Rennemo, at styret tenker moderasjon, men at det viktigste er å skaffe gode ledere. Rennemo hevdet at lønnsøkningen på 20 prosent til Helge Lund ikke er lønnsledende for andre norske ledere på grunn av at stillingen er så spesiell.

Det er selvsagt ikke uttrykk for moderasjon å øke Lund lønn med 20 prosent over to år. I Rennemos verden er det. Han kjenner lønnsnivået i oljebransjen. Han vet hva han må betale for at Lund skal ligge over andre sjefer i selskapet.

Så politikere og styreledere kan fortsetter å late som om de er enige. Styreledere vet at de ikke har noe å tjene på å markere uenighet med politikerne. Det er fornøyd når de vet at de har vide rammer til å gi sjefene i det selskapet de har ansvar for, den lønnen de mener er riktig.

 Trond Giske har brust med fjærene i denne saken. Han har sagt at han er rede til å sparke styrker som ikke følger retningslinjene om lønnspolitikken for ledere i statsselskapet. Det lyder unektelig ganske tøft. Men det kommer ikke til å skje i praksis. Trond Giske kom da heller ikke med en kritikk av styrelederne for at de ikke har fulgt de retningslinjene de har fått.

Strammere pensjon

Giske varsler imidlertid innstramminger når det gjelder pensjoner. Det bør han kunne få styrelederne med på. Pensjon er ikke like viktig som lønn for ledere. Det ligger dessuten i tiden at man ikke skal kunne gå av tidlig med pensjons i megaklassen.

Generalforsamlingen har rett til å gi retningslinjer for avlønning av toppledelsen, men det er opp til styret å fastsette lønnen. Politikerne kan ikke instruere et børsnotert selskap hva toppsjefen skal tjene. En profesjonell styreleder vil ikke finne seg i det. De private aksjonærene vil protestere. Derfor er det i realiteten styret som bestemmer.

I selskaper hvor staten er eneste eier, for eksempel NSB, Posten, Statnett og Statkraft, står politikerne friere til å styre lønnsutviklingen. Men politikerne vegrer seg for å gjøre det.

 Nå er stillingen som konsernsjef for NSB lyst ut. Politikerne har mulighet til å gi beskjed om at den nye sjefen ikke skal tjene med enn to millioner kroner i året. Det vil de ikke gjøre. Hvis den beste de kan få tak i er i en jobb der han tjener 3.3 millioner i året, vil de gi styret frihet til å ansette ham selv om de må betale 3,5 millioner. Det kan godt være Hallgeir Langeland sier offentlig at lønnen er for høy. Men det trenger ikke styret bry seg om.

Et styre har imidlertid et visst politisk gangsyn. De vil ikke betale 6 millioner til en ny konsernsjef. I så fall ville de ha sørget for klarering fra statsråden. I praksis er det grenser for handlerfrihet et styre har i saker det kan bli politiske strid om.

Når det gjelder sjefer for ulike statlige etater og tilsyn, står politikerne friere til å regulere lederlønningene. Her er konkurransesituasjonen en annen. En rekrutterer fra offentlig sektor hvor lønnsnivået er lavere. Det samme kan sies om lønnsnivået i helsesektoren.

Vi tror lederlønningen fremover kommer til å øke litt mer enn lønningene til folk flest. Grunnene er at det trengs flere gode ledere. De som vil påta seg denne jobben, må ha mer igjen for det økonomisk. Det er for fristende mange steder og ikke å påta seg en tøff lederjobb.

Kommentarer

Ansatte-bråket i Statoil

Det er ikke sikkerheten som er truet i Statoil. Det er enkelte fagforeninger posisjon i forlengelsen av oppkjøpet av Hydro. Helge Lund er ingen sikkerhetsskurk, men en konsernsjef som sliter med interne konflikter mellom ansatte

Fagforeninger løper ledelsens ærend og er mer opptatt av Statoils omdømme enn av sikkerheten. Det sprer seg en fryktkultur i Statoil, sier Terje Nustad som er leder for YS-forbundet Safe. Han har sagt noe av det samme tidligere, og det er konsernsjef Helge Lund som er skurken. Han sitter på toppen og sprer frykt nedover i organisasjonen. Før var det ikke slik at ansatte og tillitsvalgte som kom med kritikk, ble kneblet. Nå frykter de å bli straffet i forhold til lønn og karrièremuligheter og å bli uønsket i organisasjonen, mener Nustad. Fortsett å lese Ansatte-bråket i Statoil →

Kommentarer

Folkeskikk får holde

På BI har de en rektor som synes det får holde at ledere viser god folkeskikk, ikke løper rundt og bekymrer seg for ansattes følelser. Professor Nedkvitne kjemper for å kunne si rett ut hva han mener selv om noen blir krenket og dypt såret.  

 Det har gått for langt, mener Tom Colbjørnsen, rektor ved Handelshøgskolen BI. Ledere skal ikke være omsorgspersoner for de ansatte, ikke løpe rundt for å forvisse seg om at ingen har vonde følelser eller opplever ubehag. Ledere skal lytte, men sørge for å treffe beslutninger selv om noen protesterer. Og de må regne med å bli hengt ut for å være autoritær.

Petter Stordalen synes dette minner om «kondomledelse» – det er den typen ledere som trer beslutninger ned over hodene på folk. Colbjørnsens egne fagfolk har kritisert ham og sagt at den beste form for ledelse, er å få de ansatte med seg, motiver, begeistre og skape trivsel. Det kan ikke Colbjørnsen si annet enn ja og amen til.

I praksis er det ikke så enkelt. Der hersker ikke harmonien. I praksis står ledere rett som det er oppe i beinharde maktkamper.

Med den nye arbeidsmiljøloven har arbeidsgivere fått en omsorgsplikt i tillegg til styringsretten. Arbeidsgiver plikter å legge til rette for et godt psykososialt arbeidsmiljø, og en skal påse at medarbeidere ikke blir dårlig behandlet. Vi hører stadig om ledere som ansatte hevder har en lederstil som ikke harmonerer med arbeidsmiljølovens krav. Som regel fører det ikke til noe mer enn en markering av misnøye.

Følelser mot seg

Ifølge arbeidslivspsykolog Jan Atle Andersen er det en myte at det finne mange ledere som herser med og skriker til sine ansatte. Stort sett er det medarbeidere som rotter seg sammen mot ledere, mener han.

– Mange sier de blir utsatt for mobbing og sier at de er såret. Om man går til kjernen av problemet, viser det seg ofte at personen som mener seg krenket, egentlig bare er sint og furter, sier Andersen som mener at problemet er at folk «føler» for mye i øst og vest. Hvem som helst kan bli anklaget for mobbing, det er nok om noen «føler» seg mobbet.

Vondt i magen

Det opplevde Dagfinn Høybråten i forrige uke. Inger Lise Hansen sa ikke direkte at Høybråten mobbet henne eller er en autoritær leder. Det er imidlertid slik de fleste mediene har tolket det. Det Inger Lise Hansen er helt sikker på, er at hun er blitt utsatt for hersketeknikker. Det er et paradoks at det intervjuet hun ga til TV2, er den reneste studien i hersketeknikk. Den som spiller følesesvåpenet eier arenaen. Hun slo fullstendig luften ut av Dagfinn Høybråten. Han kunne knapt åpne munnen til sitt forsvar. Hva skulle han sagt, at det ikke var hans skyld at Inger Lise Hansen fikk vondt i magen? Fortsett å lese Folkeskikk får holde →

Kommentarer

Utkaster Stoltenberg

Stoltenbergs regel om at det ikke skal lønne seg å være ulovlig i Norge, er grei. Men i det virkelige liv har regler også unntak. Nei til de sultestreikene i Domkirken bør kombineres med en ny løsningstilnærming for spesielle papirløse.

 

Igjen er Jens Stoltenberg på banen med et budskap det ikke er lett å være uenige i. «Det skal ikke lønne seg å være ulovlig i Norge», er statsministerens enkle prinsipp. Han sa det gjentatte ganger i striden rundt Maria Amelie. I går gjentok han det som svar på spørsmålet om hva regjeringen akter å foreta seg noe i forhold til de om lag 50 etiopierne som har innledet en sultestreik i Oslo Domkirke. Svaret er at regjeringen ikke akter å foreta seg noe som helst. De sultestreikendes situasjon er avklart. De har fått sin sak grundig vurdert. Alle instanser har konkludert med at de ikke har et beskyttelsesbehov. Derfor får de ikke asyl og er blitt bedt om å reise ut av landet.

Problemet er at vi ikke har en utleveringsavtale med Etiopia. Myndighetene tar ikke imot dem som blir tvangsutsendt, kun de som returnerer frivillig. Denne situasjonen har etiopierne utnyttet. Fortsett å lese Utkaster Stoltenberg →

Kommentarer

Midlertidig før fast jobb

Istedenfor å ri prinsipper, bør regjeringen lytte til trygdede og funksjonshemmede og gi de muligheten til å prøve seg midlertidig i arbeidslivet.

Staten har et traineeprogram for funksjonshemmede. De kan få prøve seg i arbeidslivet i et og et halvt år. Målet er at de skal kunne bli fast ansatt. Hvorfor kunne de ikke ha blitt det med en gang? Begrunnelsen er at arbeidsgiver først vil prøve ut hvordan det fungerer. Staten konstaterer enkelt og greit at terskelen for å ansette funksjonshemmende er høyere om en må gå rett på fast ansettelse istedenfor å gå veien om et midlertidig opplegg. Fortsett å lese Midlertidig før fast jobb →

Kommentarer

Veidekke-Venold i tynn tråd

Vi hører Terje Venold si at de har nulltoleranse for korrupsjon. Skal han beholde jobben, må styret være overbevist om at han har vært på hugget med å sørge for at det han sier blir etterlevd. 

Dagsrevyen fortalte i går at konsernsjef Terje Venold selv har stått på en liste over ledere i Veidekke som skal ha deltatt eller visst om ulovlig prissamarbeid. Dette går tilbake til 2006 da Økokrim ga Veidekke en bot for å ha deltatt i et straffbart prissamarbeid. Veidekke aksepterte å betale boten, men Venold tilbakeviste i forrige uke at det var bevist at Veidekke hadde gjort noe ulovlig. Bevist og bevist. Sjefen for Økokrim, Trond Erik Schea, sier til Dagsrevyen at det flere i toppledelsen med stor sannsynlighet har kjent til de ulovlige forholdene.  Å betale en bot betyr ikke nødvendigvis at en innrømmer at en har hatt svin på skogen. Det kan være en måte å bli ferdig med en sak på. Det gir mye negativ oppmerksomhet å skulle kjempe i retten for sin uskyld. Men de fleste regner med at Økokrim har rett når en bot blir betalt.

Sakene fram til 2007 dukker nå opp igjen. Det er gjerne slik. Det baller på seg når Økokrim, Konkurransetilsynet eller mediene begynner å grave. Saken ble denne gangen utløst av at Odin Kringen sto fram og innrømmet at han har drevet med ulovlig prissamarbeid i Trøndelag. Ifølge Veidekke truet ham med å fortelle det han visste med mindre har fikk utbetalt 3,7 millioner kroner. Veidekke sier videre at de tok kontakt med Konkurransetilsynet da de forsto at det hadde foregått et ulovlig prissamarbeid. Reglene er slik at den som forteller om brudd på konkurransereglene, ikke blir straffet. Fortsett å lese Veidekke-Venold i tynn tråd →

Kommentarer

Huitfeldt tar kampen for gratis-OL

Kulturminister Anniken Huitfeldt viser styringsvilje. Hun vil tvinge de som kjøper TV-rettighetene til OL, til å la alle få se gratis. Denne kampen må og kan hun vinne, ellers demonstrerer hun politisk maktesløshet.

Anniken Huitfeldt har ikke fremstått like styringsvillig på kultur- og medieområdet som hennes forgjenger Trond Giske. Hun er blitt kritisert for å være for sein og for sjelden på ballen. Det ropes titt og ofte på styring fra ulike aktører inne medier- og kultur. En kulturminister må velge sine kamper med omhu. En må vinne de kriger en bestemmer seg for å føre.

I fjor høst lot det til at Anniken Huitfeldt begynte å bli varm i trøya. Vi merket det da hun i usedvanlig klare ordelag ga beskjed om at diskusjonen om det skulle bygges et nytt Nasjonalmuseum på Vestbane-tomten var slutt. Hun aktet ikke lytte mer. Beslutningen var fattet. Innen kunstmiljøet er det en del som har maratonkondis når det gjelder å diskutere de samme tingene år etter år. De fortsetter ufortrødent etter at løpet er slutt til og med. Slik også denne gangen. Klassekampen, av alle, klarte å lage journalistikk og kommentarer på at Frp viste mer forståelse for kunstfagets anliggender enn kulturministeren.  Fortsett å lese Huitfeldt tar kampen for gratis-OL →

Kommentarer

Oppturen for Riis-Johansen

Regjeringen har gjenvunnet kontrollen over monstermastene. Terje Riis-Johansen og Jens Stoltenberg kan innkassere en seier. Stoltenberg kan fristes til å satse på «Maria Amelie»-stilen på nytt

I store deler av det norske «kommentariatet» er Terje Riis- Johansen blitt udugeliggjort som minister. Striden rundt monstermastene i Hardanger ble brukt som selve beviset. I VG slo de fast at han var en «død sild». I går sprellet han friskere en vi har sett ham på lenge. «Svettisen» i VG som kjemper for sitt politiske liv, fremsto i går som en «friskus» sugen på å vise at han hadde rett.

Terje Riis-Johansen har ingen problemer med å tolke de fire utvalgene som har utredet «sjøkabelalternativet» og forsyningssituasjonen i Bergen, som støtte for sitt syn. På et punkt er Riis-Johansen blitt korrigert. Det er ingen overhengende fare for at lysene slukkes i Bergen, for å si det slik. En må ikke spurte, det holder å jogge. Slik sett hadde en ikke måttet starte arbeidet med å bygge mastene i høst.

Men sjøkabel blir enda dyrere enn Riis-Johansen antydet i sommer, det vil ta fem år lengre tid, det blir inngrep i naturen tilsvarende to fotballbaner der sjøkabelen går ned og kommer opp og med sjøkabel er det ikke aktuelt å koble på andre energikilder. Fortsett å lese Oppturen for Riis-Johansen →

Kommentarer

Killengreens forflytning

Ingelin Killengreen synes 1O år med protesterende politifolk, politikere hengene over nakken, en styringskåt Knut Storberget og en kjeftende riksrevisor er nok. La hun få bli departementsråd der det er mer orden i sysakene

Ingen hadde ventet at Ingelin Killengreen skulle stå på listen over søkere til stillingen som departementsråd i Fornyings, administrasjons- og kirkedepartementet. Det var opplest og vedtatt at hun skulle være politidirektør inntil hun gikk av med pensjon. Hun er 63 år og har vært politidirektør i 10 år. Åremålet hennes gikk ut i 2009. Men da sørget Knut Storberget for å få vedtatt en «Lex-Killengreen», en lovendring som gjorde det mulig for politidirektøren å fortsette i stillingen i enda tre år. Storberget ville ha Killengreen. Killengreen ville ha jobben, selv om flere i hennes egen etat ga høylytt uttrykk for at ni år i stillingen fikk holde. Fortsett å lese Killengreens forflytning →

Kommentarer

Prester til besvær

Det er på tide at Presteforeningen gjør seg klar til å forlate de statlige kjøttgrytene og at prester med lederegenskaper ikke skyves unna, men kan få lederjobben i menigheten.

Da Egil Svartdahl var aktuell som ny hovedforstander i Filadelfia i Oslo, stilte han nærmest et ultimatum at det måtte radikale endringer til i måten menigheten ble drevet på om han skulle ta på seg jobben. Ingen var i tvil om at han ville være sjef og gå med fynd og klem inn for det han var overbevist om. Selvsagt ble det en del uro. Men han fikk det som han ville, og det ble vekst. I frikirkelige sammenhenger har en tradisjon for å slippe til sterke, tydelige, dedikerte pastorer, underlagt menighetens styre eller eldsteråd.

I Den norske kirke er prester med et snev av Svartdahls støpning en utdøende rase. I de indrekirkelige gemakker får de både hakeslepp og pustebesvær når de fornemmer denne typen pastoral selvbevissthet. De siste tiårene har en vært mest opptatt av å få prester til å holde fingrene fra fatet, ikke tro de er sjefer og dempe seg i forhold til andre ansatte. Dessuten er prestene statsansatte og sorterer inn under prostiet. Så de «måkke komme her og komme her» og tro de skal bestemme. Prestene får boltre seg i gudstjenester, i kirkelige handlinger, på prekestolen, i sjelesorg og ellers vise seg mest mulig i menigheten. Det holder.

Presteforeningen er ikke fornøyd med tingenes tilstand. De vi ikke være det de i økende grad er blitt, nemlig tjenesteleverandører, reisende i ord og sakrament. Biskopene er heller ikke tilfreds med den posisjonen de etter hvert har fått. Når Presteforeningen snakker varmt om presten som leder, rynkes det på nesen i den kirkelige rådsstrukturen.

Reform i skilpaddetempo.

Før helgen la Kirkedepartementet fram et høringsnotat som preges av at utferden fra staten skal skje i skilpaddetempo. Senterpartiet vil det slik. De holder fast på at staten fortsatt skal ha arbeidsgiveransvaret for prester, proster, biskoper og andre i det kirkelige byråkrati. Det henger selvsagt ikke på greip at hele geistligheten med tilhørende herligheter skal være statsansatte når kirken først skal frigjør seg nettopp fra staten. Men man vet hva man har, formelt riktignok bare fram til 2014.

Det jobbes og jobbes på det kirkelige kammerset for å bli enige om noe bedre. Posisjonene er klare. Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon vil opprette et hundretall nye råd omtrent på dagens prostinivå hvor både prester og andre blir ansatt. Presteforeningen steiler fullstendig i. Når de har fagforeningshatten på, vil de være ved kjøttgrytene i staten. Samtidig forstår jo store deler av presteskapet at de ikke kan prioritere egeninteressene slik og sementere den ulykkelige ordningen med to arbeidsgiverlinjer i Den norske kirke.    

En løsning er at alle blir ansatt i bispedømmet. Det er langt mer spiselig for prestene. Da vil en kunne slå sammen bispekontor og de kirkelige fellesrådene på bispedømmeplan. Desto færre råd og nivåer, desto mer penger å spare.

Ledertalenter blant prestene.

Det andre som må løses, er sokneprestens rolle. En menighet trenger ikke dobbelt opp, både en sokneprest og en daglig leder. Kirken kan ikke ende opp med et system som utelukker at prester kan bli ledere. Det er altfor mange ledertalenter i presteskapet. De må hentes fram, ikke dyttes unna.

En prest er ikke mer leder enn en kateket, en diakon eller en ungdomsarbeider. Men de ansatte trenger en leder som også er bindeleddet til menighetsrådet. I praksis vil det i de fleste tilfeller bli en prest som får denne lederjobben. Det er ingen ting i veien for at en kateket kan fungere som daglig leder. I tillegg trenger en administrativt ansatte på menighets, prosti eller bispedømmeplan. Soknepresttittelen kan begraves. Og lederjobben bør være på åremål.

I dag har en flere steder etter nedskjæringer endt opp med en daglig leder for både tre og fire menigheter, og ansatte svinser rundt i det daglige uten helt å vite hvem de skal forholde seg til. De ansatte trenger en hyrde som er der, ikke en kontorist et stykke unna.

Kommentar i Vårt Land 7 febr