Det gikk som biskopene planla. Oppslutningen om Helga Byfuglien som preses ble like unison som det gjerne blir når politiske ledere skal velges i land der demokratiet ligger svimeslått eller knapt er påtenkt.

Det gikk ikke slik politikerne hadde tenkt seg. De ville ha minst tre kandidater til jobben som preses i Den norske kirke og en knivskap konkurranse der de selv kunne utpeke vinneren. Men biskoper er ikke født i går. De snakket selvsagt sammen. Flere av dem hadde nok en liten preses i magen. Men det viste seg at det var Helga Byfuglien de fleste av dem ville ha. Og hun var attpåtil kvinne. Hvilken mannlig bisp skulle kunne danke ut en kvinne med størst oppslutning? Ingen bispemenn ville være listefyll. Slikt liker menn dårlig. I alle fall de som fra før av sitter høyt på strå. Derfor ble det Byfuglien i alle kanaler og i alle konvolutter.

Det er ikke akkurat noen Northug-seier Helga Byguglien har vunnet. Hun startet på æresrunden med en gang. Da avstemningen ble kjent torsdag, viste den 100 prosents oppslutning. Ingen bombe. Hun kunne ikke annet enn takke kledelig for det brede kirkelige votum hun har fått.

Kirkeminister Rigmor Aasrud hadde for lengst bestemt seg for at hun ikke ville finne på noe krøll selv om hun og alle andre ble snytt for et spennende kirkelig valg. Hun så ingen grunn til ikke der og da gi beskjed om at Helge Byfuglien kunne samle sammen pikkpakket sitt og sette kursen mot Trondheim. Nidarosdomen venter på sin preses.

Biskopene enige

Det er selvsagt et tankekors at det er biskopene selv som i praksis har avgjort hvem som skal lede og koordinere det de holder på med. Men slik har det alltid vært. Biskopene har selv blitt enige hvem sin tur det har vært til å stikke hode litt høyre opp på vegne av dem alle. De så ikke noen grunn til å la den muligheten gå fra seg.

Det er ingen ledere i samfunnet som må igjennom en så omfattende prosess før ansettelse som biskoper. De søker ikke. De sier ja til å bli nominert. Og et par hundretalls mennesker skal si sin mening om hvem som egner seg best. Til slutt innstiller Kirkerådet og regjeringen utnevner.

Når det er en så omfattende prosess som ligger bak ansettelsen av en biskop, skulle en tro det var en sjef med stor makt det handlet om. Men slik er det ikke lenger. Biskopene har en mindre sentral rolle i Den norske kirke i dag enn tidligere. De kan få en mer tilbaketrukket rolle dersom de gjøres til rene tilsynsmenn slik biskopene i Sverige er endt opp som.

Tilsynsmannen

En av de modellene som drøftes, er å strippe bispedømmet for oppgaver til fordel for å bygge opp nye organer på prostiplan hvor både prester og andre skal være ansatt. Da blir biskopene tilsynsmenn og rådgivere. De kan peke på hvordan ting bør være, men sitter ikke i posisjon til å få gjort noe med det. De kan forkynne og motivere, men innflytelsen rekker ikke lenger enn ordets makt. Beslutnings- og prioriteringsmakten skal legges til de demokratisk valgte organer.  

Den andre ytterligheten er å la bispedømmene ha arbeidsgiveransvaret for alle ansatte og gjøre de demokratisk valgte biskopene til øverste leder for bispedømmet, underlagt bispedømmerådet. Det ser ut til at prestene heller i denne retning.

At Den norske kirke har fått en permanent preses, får liten betydning for diskusjonen om hva slags biskoper Den norske kirke vil ha. Fortsatt er det slik at hver biskop er sin egen sjef. Helga Byfuglien vil lykkes som preses i den grad hun makter å formidle kirkens syn på aktuelle saker gjennom mediene og biskopene blir enige om hvilke saker hun kan kjøre fram på vegne av dem.

Helga Byfuglien er ingen børste og solospiller som Gunnar Stålsett, ingen kriger og superteolog som Per Lønning, ingen kirkepolitisk tungvekter som Andras Aarflot. Helga Byfuglien er en tillitsbygger, et samlingspunkt, en biskop med klokskap og dømmekraft, og ikke minst, som ikke er opptatt av å fremheve seg selv på bekostning av andre. Biskopen har et særlig ansvar for å fremme enhet og samhold i kirken. Til det er Helga Byfuglien midt i blinken.

Kommentar i Vårt Land 21.mars