Færre kvinner blir gründere

Det hjelper ikke hva politikerne ønsker seg. Andelen kvinnelige gründere synker til tross for økt støtte og velvilje. Politikeren kan ikke styre over menneskers valg og at samfunnet ikke oppmuntrer til nyetableringer.

Politikerne ønsker seg flere gründere. Øverst på ønskelisten står kvinner som vil gjøre gründerdrømmen til virkelighet. Da de rødgrønne overtok regjeringskontorene i 2005, utgjorde kvinnene 24 prosent av det totale antallet gründere. I 2007 økte kvinneandelen til 33 prosent, og i 2008 ble det slått fast at målet var å øke andelen kvinnelige gründere til 40 prosent. Men så gikk det den gale veien. Dagsavisen skriver i dag at de kvinnelige gründerne utgjorde 25,4 prosent i fjor. Det skjer etter at det er blitt bedre svangerskapsordninger for kvinnelige gründere, Innovasjon Norge har satset sterkere på kvinnelige gründerskap og det er lansert et nytt forskningsprogram om kvinnelig entreprenørskap. Det har altså ikke hjulpet. Fortsett å lese Færre kvinner blir gründere

Politis temposyke

Politikere med ansvar lider av temposyke. Reformer skal iverksettes lynraskt, og de finner alltid en dyktig leder som tar jobben som skyteskive og hoggestabbe når det skjærer seg. 

Siri Hatlen, sjef for landets nye sykehusgigant, Oslo Universitetssykehus, hører så definitivt med i elitedivisjonen for ledere i offentlig sektor. Nå blåser det storm rundt henne på sykehus-Norges tøffeste uriaspost. 18 milliarder i omsetning og 20 000 ansatte som skal fusjoneres og omstilles, Aker sykehus avvikles til skarpe protester fra ansatte og Oslo-politikere, pasientene flyttes over til Ullevål og A-hus og Rikshospitalet/Radiumhospitalet og Ullevål skal fusjoneres. Det blir mange basketak internt når så mye skal endres på i løpet av vel et års tid. Sterke fagfolk protesterer kraftig og gir både ledelse og styret det glatte lag. Ansatte synger ut om at det ikke er mulig å redusere med inntil 3000 årsverk. Tillitsvalgte klager over dårlig stemning, mangel på planer og konsekvensvurderinger. Men omstillingskverna maler videre. Politikerne har bestemt. Det er ingen vei tilbake.

Siri Hatlen vet at en må regne med å bli pepret med kritikk når en tar en slik jobb. Hun sier hun forstår ansattes frustrasjon og at det er mye som kan gå galt. Hun ville gjerne hatt romsligere budsjetter og bedre tid på omstillingen. Men hennes oppgave er å gjennomføre det som er blitt bestemt. Hun står i stormen, tar grep, driver på, holder ut og håper det verste snart er over. Fortsett å lese Politis temposyke

Verkende sykehussår

 I et forsøk på å hindre at det går mer betennelse i sykehusstriden, refser Sp-nestleder Ola Borten Moe sin kollega Per Olaf Lundteigen og framstår som våpendrager for Jens Stoltenberg i en strid der Liv Signe Navarsete føler seg ydmyket og tråkket på.

Per Olaf Lundteigen legger sjelden fingrene i mellom. Her er det klar tale som gjelder, og gjerne litt provoserende i formen. Han har en egen evne til å sette saker på spissen, skrelle av svada og få belyst hva uenighet egentlig handler om.

Denne uken fyrte han av påstanden om at Jens Stoltenberg driver med dobbeltmoral når det gjelder lokalsykehus og sprer desinformasjon. Kritikken er ikke særlig treffende. Når første Jens Stoltenberg har bestemt seg, legger han ikke skjul på det han mener. Det var ikke mye svada om sykehuspolitikk i talen Jens Stoltenberg holdt på Aps landsmøte i forrige uke. Fortsett å lese Verkende sykehussår

Stoltenbergs våpendrager

Sp- nestleder Ola Borten Moe refser Per Olaf Lundteigen for mangel på folkeskikk. Når han framstår som våpendrager for Jens Stoltenberg i sykehusstriden der Liv Signe Navarsete føler seg ydmyket og tråkket på, forteller det både om markeringsbehov og stor regjeringslyst uansett, 

Per Olaf Lundteigen legger sjelden fingrene i mellom. Her er det klar tale som gjelder, og gjerne litt provoserende i formen Lundteigen har en egen evne til å sette saker på spissen og dermed få belyst hva uenighet egentlig handler om. Det gjorde han i Aftenposten i går, da han sa at Jens Stoltenberg driver med dobbeltmoral når det gjelder lokalsykehus og at han sprer desinformasjon. Det er ikke vanskelig å forstå at Lundteigen mener det. Det skjer faktisk en nedbygging av landets lokalsykehus. Lundteigen reagerer på at Jens Stoltenberg later som om han er for lokalsykehus. For Lundteigen er et lokalsykehus et sted der om lag to tredjedeler av befolkningen kan få den hjelp de trenger. Da må det være døgnkontinuerlig akuttberedskap der. Han hevder det er slike sykehus folk rundt om i landet vil ha. Akuttberedskap er svindyrt. Helseforetakene har ikke budsjett til akuttberedskap på alle lokalsykehus. Fortsett å lese Stoltenbergs våpendrager

Giske og subsidiefella

Staten punger ut med 200 000 kroner per ansatt fordi vi synes det er så gjevt at vi fortsatt har norske sjøfolk. Når «subsidieminister» Trond Giske vil sprøyte inn milliarder for å sikre norske arbeidsplasser, står han i fare for å havne i den subsidiefella Ap har brukt årtier på å komme seg opp av, skriver redaktør Magne Lerø.

Næringsminister Trond Giske sier til Klassekampen at han er klar til å sprøyte inn milliarder i Hydro dersom de vil satse på norske arbeidsplasser.  LO-leder Roar Flåthen kvitterer med «dette har vi ventet på så lenge, ja så lenge».

–        Fagbevegelsen har lenge ønsket at staten skal ta tydeligere styring i næringslivet, og at man skal ha en tydelig retning i eierskapspolitikken. Nå er det ønsket langt på vei etterkommet, sier Flåthen. Fortsett å lese Giske og subsidiefella

Hagen i nymoderert utgave

 Tidligere har Stein Erik Hagen fremstått som noe i nærheten av John Fredriksens næringspolitiske tvilling. Nå kan det virke som om han forsøker å komme seg inn i den sosialdemokratiske varmen og bli regnet med, skriver redaktør Magne Lerø.

Stein Erik Hagen liker ikke å bli kalt «RimiHagen». Den tid er forbi. Han gjorde stor suksess med å bygge opp butikkjeden Rimi og slo seg sammen med ICA i 1999. Men Hagen ville ikke være som skomakeren som ble ved sin lest, slik Odd Reitan med sitt REMA 1000. Hagen ville bli noe mer enn kjøpmann. Det er nå seks år siden han solgte seg ut av varehandelen. Nå er han største eier i Orkla. Nå vil han være langsiktig industribygger. Men Hagen sliter med å oppnå den posisjonen. Han må finne seg i å se at det er Kjell Inge Røkke som står øverst på pallen når det gjelder industribygging. Og Stein Erik Hagen er ikke i nærheten av å oppnå den posisjonen i Orkla som Jens P. Heyerdahl hadde. Hagen har brukt milliardene sine til å kjøpe seg inn i det andre har skapt – i Orkla, Jernia og Komplett – hvor han har sine største investeringer. Fortsett å lese Hagen i nymoderert utgave

Svikt hos ansatte og sjefer

Svikt hos ansatte og eiere kan være en vel så god forklaring som dårlige ledere på hvorfor det går galt. Det er historien om hva som har skjedd i Dagbladet, skriver redaktør Magne Lerø.

annonse

Fyll, sviktet sine kjernelesere og dårlige ledere er forklaringen på at Dagbladet er i alvorlig krise, ifølge Trygve Aas Olsen som for vel to uker siden ga ut boken «Sex, drap og dårlige ledelse» og med undertittelen «Hvordan Dagbladet mistet troverdighet, penger og lesere». Boken er velskrevet og som fortelling er den spennende å lese. Som analyse betraktet er det mye å innvende mot Olsens beskrivelser.

Fyll er ikke noe vesentlig poeng ut over det å selge boka. Det er da også på 70-tallet de beste fyllehistoriene skriver seg fra. Det var ikke slik at de var at de var edru i VG og opptatt av å lage en bedre avis, mens ledelsen i Dagbladet surret rundt i beruset tilstand overbevist om at det var Dagbladet som var best. Olsen påstår heller ikke at det er så enkelt. Antakelig har han rett i at drikkekulturen – og med den mannssjåvinismen – var så pass sterk i Dagbladet at det virket negativt inn på arbeidsmiljøet. Det er nesten som om Olsen legger skylda på redaktørikonene Arve Solstad og Jahn Otto Johansen som bidrar til å legitimere en dårlig kultur. Men det er da vitterlig den enkelte ansatte som har ansvar for sitt eget alkoholinntak.

Olsens tese

Når man skal skrive en bok, eller avhandling, har man gjerne en tese man vil bekrefte eller avkrefte. Olsens tese er at Dagbladets ulykke skyldes at de har sviktet sine kjernelesere, og det er lederne som har ansvaret. Dette er ingen original tese. Den er ganske utbredt blant dem som har meninger om Dagbladet.

I 1963 hadde Dagbladet et opplag som var to og en halv ganger større enn VGs opplag. I 1972 sto avisene likt. I 1983 var VGs opplag 240.000, Dagbladets 138.000. Så økte opplaget opp til 240.000 i 1992, i nittiårene gikk det både opp og ned og siden århundreskiftet har opplaget falt hvert år. Det samme har VGs opplag.

Noe riktig må Dagbladet ha gjort siden 1983. Hvis ikke hadde de i dag ikke eksistert. I 1983 la Dagbladet endelig om til tabloid. Det hadde VG gjort for lengst, og dette var nok mye av forklaringen på VGs suksess. I Dagbladet var sterke krefter i redaksjonen imot å legge om til tabloid av ideologiske grunner. Det ville svekke journalistikken, påsto de. Det var kamp på kniven. Til slutt ble det skåret igjennom.

Johansen og Solstad

Under Jahn Otto Johansen og Arve Solstad utviklet Dagbladet journalistikken. Det var Dagbladet som hadde de gode pennene og som satte dagsorden. Johansen og Solstad var fagfolk, besjelet at journalistikken. De så knapt på seg selv som ledere. De var redaktører. Det var mye som ikke ble tatt tak i. Da Arve Solstad trakk seg i 1990 etter harde, interne stridigheter, ble hans rake motsetning hentet inn som redaktør, Bjørn Simensen. Han hadde riktignok vært journalist noen år, men han hadde først og fremst jobbet som kultursjef og operasjef. Arve Solstad fortsatte som politisk redaktør. Da kunne styret tillate seg å ansette en sjefredaktør med relativ spinkel aviskompetanse, for nå trengte redaksjonen en leder. Og Simensen ledet, kjørte prosesser, forsøke å tine opp gamle motsetninger, fattet beslutninger. Men han ble aldri en sterk leder for journalistene. Det var omtrent som med John G. Bernander i NRK. Simensen tok innersvingen på VG med å lansere søndagsavis. Det illustrerer hans strategisk teft og evne til å få ting til å skje.

Da Simensen takket for seg, mente flere at det var John Olav Egelands tur. Han ble regnet som Solstads etterfølger og var utvilsomt et redaksjonelt talent. Styret valgte imidlertid å gå over bekken etter vann. Harald Stanghelle ble ansatt, og Ester O. Sæther ble nyhetsredaktør. Det var disse to som introduserte den såkalte «du-journalistikken». Det ble mange lettvinte artikler i spaltene og ideologibærerne reagerte. Dette var ikke Dagbladet. Det skulle være skikkelig journalistikk, kultur og kommentar. Kritikken vokste, men opplaget økte. Salgsavdelingen jublet, men kjerneleserne klaget åpenlyst. Stanghelle lanserte også Magasinet som ble en suksess.

Endelig Egeland

Da Stanghelle forsvant til Aftenposten, var det tid for pendelen til å svinge til andre siden. John Olav Egeland ble endelig redaktør. Han ville satse på nyheter og kommentarer, skikkelig journalistikk. Etter to år var han ute av redaktørstolen. Egeland kunne det meste, men han handlet ikke. Han tenkte klart og godt og skrev enda bedre. Ledergruppa sa klart ifra at han ikke fungerte som toppsjef.

Nå fikk Thor Gjermund Eriksen sjansen. Pendelen svinget igjen. Mer du-journalistikk, for det ville markedet ha. Høyere protester fra de såkalte kjerneleserne. Nå sank opplaget faretruende. Eriksen ble pålagt å kutte. Han tauet inn Boston Consulting Group for å beskrive arbeidsprosessene. Journalistene steilet. Det endte med at de erklærte mistillit til Eriksen. En del måneder etter det takket han for seg.

«Drømmedama»

Så kom «drømmedama» Anne Aasheim. Pendelen svinget. Nå skulle det bli mer kultur, kommentar og nyheter. For virkelig å vise at hun mente alvor, kastet hun ut sexannonsene. De annonsemillionene de tapte, skulle vinnes ved å få flere lesere. Fem år etter sa Asheim takk for seg. Hun hadde ikke nådde sine egne mål. Opplaget sank år for år.

De enkelte redaktørene siden 1995 vingler fra side til side. Avisen mangler tydeligvis en forankret strategi. Harald Stanghelle gjøres i boken til «synderen» fordi det var han som innførte du-journalistikken. Han siktet kjerneleserne. Spørsmålet er om Dagbladet ikke hadde gått på trynet om ikke Stanghelle hadde tatt de håndfaste grep han gjorde. Han vekket en stor gruppe av journalistene til å forstå at verden ikke lenger var som for 20 år siden. Stanghelle forsto var hva det vil sin å operere i et løssalgsmarked. Aviser må hver dag lage forsider som selger. En må rett og slett overhøre en lille gruppen ideologisk forankrede lesere som vil at Dagbladet skal være mest mulig slik avisen var for noen tiår siden.

Redaktørplakaten

Det er spesielt for en avis at den ansvarlige redaktør har så sterk innflytelse over det produktet som skal lages. Redaktøren makt er forankret i redaktørplakaten, og et styre kan ikke gripe inn i redaktørens produktutvikling. Derfor har Dagbladet vinglet fram og tilbake de siste 15 årene.

VG har hatt en sjefredaktør i samme periode som Dagbladet har hatt seks redaktører. Det har gitt kontinuitet og kraft i de strategiske valg som er foretatt.  

I VG har de vært opptatt av å lage den avisen leseren vil ha. I Dagbladet er sterke krefter i redaksjonen opptatt av å lage den avisen de mener folk bør lese.

En bedrift og en avis er et samspill mellom ledelse og ansatte. Det er for enkelt å gi dårlige ledere skylden. Boken om Dagbladet kan leses som en illustrasjon på at problemet i like stor grad skyldes ansatte som hegner om det som en gang var, som velger å forskanse seg fremfor å tilpasse seg de markedet en faktisk opererer i.

President på ustøe bein

Det er mulig Paul-Chr. Riber ikke overlever som NHO-president etter fiskeoljeskandalen, men vi bør kunne unne oss å få klarhet i hva som faktisk har skjedd før giljotinen rulles fram.

En bør kunne unne seg å trekke pusten før en konkluderer med at NHO-president Paul-Chr. Rieber må trekke seg etter at NRK i går tidlig avslørte at selskapet GC Rieber Oils, der han er styreleder, har unnlatt å betale toll på nærmere 150 millioner kroner på import av fiskeolje. Men for omdømmeekspert Christian Sinding er saken klar. Få timer etter at saken ble kjent i mediene, sa han til dn.no at Rieber bør trekke seg som president fordi NHO vil miste troverdighet. Like sikkert som vår følger etter vinter kommer omdømmeeksperter med slike uttalelser. Det ser ut til at en flokk av dem ligger i startgropa for å levere sitt omdømmebudskap så snart anledningen byr seg. Det sier det samme, men tar ikke høyde for at ikke alle saker er like ille som de kan virke der og da. Det er noe som heter is i magen.

Andre som har uttalt seg om sake, har lagt seg på ”dersom det viser seg osv., så bør Rieber vurdere å trekke seg”. Mer fakta på bordet, med andre ord.

Denne saken kan dreie seg om tre forhold. Det kan være ren slendrian og manglende kompetanse. Toll og avgifter er det en del som surrer med. Et kryss som først blir satt i feil rute, blir stående. Rieber selv sier det er en glipp, en prosedyrefeil og at de nå leier inn eksperter for å finne ut hvordan det kunne skje og hva de bør gjøre for at noe likende ikke skjer igjen. Dette høres jo fint ut. Men det viker ikke som folk slår seg til ro med denne forklaringen.

Garantert fritak

Den andre grunnen er at noen har visst hva de gjorde, men de har ment at de ikke var så farlig. For hadde en opplyst om hva oljen skulle brukes til, ville de fått avgiftsfritak. Vi har nemlig et generelt avgiftsfritak på olje til fiskefôr, forutsatt at riktig skjema sendes inn til riktig tid. Så Rieber har altså ikke skodd seg økonomisk på ikke å rapportere riktig. Spørsmålet er om de nå må betale inn 150 millioner kroner i avgifter fordi de har sendt inn feit skjema og altså unngått å søke om et fritak de helt sikkert ville fått.

Det er Naturvernforbundet som har avslørt Riebers sviktende tollrutiner. De hevder selskapet har unnlatt å søke om avgiftsfritak for å unngå at det ble kjent at importen av olje kom fra Vest-Sahara, et land norske myndigheter har frarådet næringslivet å drive handle med.

Paul-Chr Riber møter altså dobbel kritikk. Hans selskap har ikke betalt den tollen de skulle og de har drevet handel stikk i strid mot regjeringens anbefaling. Slikt harmonerer dårlig for en president som snakker med store ord om bedrifters samfunnsansvar.

Det som gjør saken enda mer pikant, er at oljen er solgt videre til Ewos som Cermaq eier. Staten er største eier i Cermaq. Her var Sigbjørn Johnsen styreleder fram til våren 2009.  

 Jeg er valgt

–          Jeg er valgt som president. Og hvis de som har valgt, ikke ser seg tjent med å ha meg som president, er min person underordnet, sier Rieber til Dagens Næringsliv i dag.

Ingen i NHOs styre vil uttale seg, men administrerende direktør John G. Bernander sier saken er alvorlig og at styret om ikke lenge vil drøfte saken på et møte der Rieber ikke er til stede.

– Vi er kjent med at Rieber forsøker å rydde opp i de feil som er begått. Vi avventer resultatet av dialogen mellom Rieber og myndighetene og utfallet av virksomhetsgjennomgangen, sier Bernander til NTB.

Toll- og avgiftsdirektoratet har nå startet gransking og vil vurdere krav om etterbetaling av toll og også vurdere politianmeldelse av saken, alternativt etterberegne tilleggsskatt.

Det kan ta tid før alle fakta er på bordet. Det kan også skje at mediene klarer å grave fram flere kritikkverdige forhold. Hvis det skulle vise seg at Rieber ikke har dekning for noe av det han så langt har sagt, vil han neppe klare å berge posisjonen som president. Dersom det som kommer fram etter hvert styrker hans forklaring om at dette var en glipp, vil det bedre hans stilling.

Passer ikke i jobben

NHO har mange motstandere og en del uvenner. De vil selvsagt utnytte denne situasjonen til å svekke NHO. ”Kald skulder fra de rødgrønne”, er tittelen i Dagbladet i dag. Hallgeir Langeland går lengst: ”Hvis det som er blitt sagt er sant, passer han ikke i den jobben”.

NHO vil ikke sparke sin president fordi det har skjedd en glipp i det selskapet han er styreleder for. Samtidig må de erkjenne at de ikke er tjent med en president som gjør at det er hans problemer som står i fokus og ikke de sakene NHO synes er viktige.

Korrupsjon på avveie

 

Å trekke inn korrupsjonsbegrepet har en viss relevans i Liv Signe Navarsetes tilfelle, ikke når det gjelder Jonas Gahr Støres teppegaver. Da handler det om smålighet satt i system, skriver redaktør Magne Lerø.

annonse

Liv Signe Navarsete fikk i 2006 et armbåndsur til en verdi av 26.500 kroner fra Kjell Inge Røkke som takk for at hun døpte en av Røkkes båter. Hun oppga ikke gaven i Stortingets register for gaver. Det er det ene forhold som gjør dette problematisk. Poenget med registeret er at man gir offentligheten beskjed om hvem man har «økonomiske relasjoner til». Det andre problemet er gavens strørrelse. Og for det tredje er det problematisk at det er Kjell Inge Røkke som gir gaven. Røkke har sterke interesser av å ha gode relasjoner til de rødgrønne. Han vet hva han vil oppnå. Det ble tydelig for alle da staten kjøpte seg inn i Aker i 2007.

En gave til 26.500 kroner blir man ikke upåvirket av. Det betyr på ingen måte at Liv Signe Navarsete er eller var i lomma på Røkke. Men en dyr gave er uttrykk for en relasjon som det i det minste bør være åpenhet om. Det mest kritikkverdige er at Navarsete er opptatt av å holde det skjult for offentligheten at hun har fått en dyr gave fra Røkke.

Det er forståelig at hun fredag la seg flat og sa hun angret på det hun hadde gjort. Hun viste dårlig dømmekraft. Ved ikke å registrere gaven, illustrerer hun de dyre gavers makt. Hun må ha visst om Stortingets register, men hun regnet nok med offentlighet dersom hun hadde registrert gaven. Derfor holdt hun det skjult.

NHO definerer korrupsjon når en person i en betrodd stilling eller verv, privat eller offentlig, setter ansvaret og forpliktelsene som er knyttet til stillingen eller vervet til side og misbruker makten som ligger i stillingen eller vervet, og ved dette oppnår enten en privat fordel eller belønning, eller urettmessig tilstreber en fordel til egen organisasjon eller firma.

Ut fra denne definisjonen er det ikke relevant å kaste en mistanke mot Liv Signe Navarsete. Hun har ikke satt sitt ansvar eller forpliktelse til side.

Jurist og selvoppnevnt korrupsjonsekspert, Johan M. Andersen, mener det kun er en gaves størrelse som teller. Derfor mener han at også Anne-Grete Strøm-Erichsen opererer på grensen av grov korrupsjon fordi hun har tatt imot klokker og gaver til en verdi av 55.000 kroner. For Andersen betyr det ikke noe om gavene er oppgitt til skattemyndighetene og at reglene tillater at statsråder tar med hjem gaver de mottar.

Denne åpenheten er også vesentlig for å bedømme om en handling tenderer mot å kunne kalles korrupsjon eller ikke. Korrupsjon skjer jo nettopp i det skjulte. Man finner ikke spor av beløp eller gaver man har mottatt på selvangivelsen.

Visepresident på Stortinget, Marit Nybakk (Ap) sa til VG fredag at det kan oppfattes som bestikkelse når politikere mottar dyre gaver. Hun må da altså mene at vi i lang tid i Norge har hatt regler som tillater bestikkelser. Vi trodde ikke bestikkelser oppgis i selvangivelsen og i Stortingets register.

VG avslørte onsdag i forrige uke at utenriksminister Jonas Gahr Støre har fulgt de reglene som gjelder for gaver man mottar ved utenlandsbesøk. Dagen etter gjorde Dagbladet et stort poeng av at Støre bare hadde taksert ett av teppene, men bedømt de andre til å være like verdifulle. Men det kunne han selvsagt ikke vite, for han er da ingen teppeekspert. Det viste seg at han  nesten er. Han har oppgitt samlet verdi noen tusen kroner for høyt. Og han hadde ikke fulgt tollreglene til punkt og prikke. Det spiller ingen rolle for realitetene.

Fredag leverte Støre sine tepper tilbake, men han så ingen grunn til å beklage at han hadde «kjøpt» teppene ved å oppgi de i selvangivelsen og i realiteten betale nærmere 50 prosent av prisen. Han nøyde seg med å henvise til at han hadde fulgt reglene.

Støre står rakrygget. Han forsvarer det han har gjort. Hans syntes ikke det var galt. Det er ikke moralsk klanderverdig å «kjøpe tepper til halv pris» i tråd med reglene. Folk og VG kan gjerne mene at det burde han ikke mene. Det ser ut til at de mener at kronprinsesse Mette-Marit heller ikke bør bruke vesker som koster 10.000 kroner. Ingen har ennå lansert en regel for hvilke gaver kongehuset kan motta og om de kan bruke det de får.

Den rødgrønne regjeringen står svakt. Det er forståelig at de ikke orker mange rudnder om dette. For å sette en stopper for saken, bestemte Jens Stoltenberg at alle gaver man har mottatt og innberettet til skattemyndigheten skal leveres tilbake.

Fra et arbeidsgiver- og lovgiverperspektiv er dette hull i hodet. Det er elementært at man ikke gir regelendringer tilbakevirkende kraft. Inngåtte avtaler skal holdes. Ved å kreve at gaver som er innberettet skal tilbakebetales, gir man etter for småligheten.

En regjering bør opptre prinsipielt riktig. Å endre reglene er rimelig, men statsrådene burde ha fått beholdt sine gaver. Støre er rakrygget nok til å stå imot det korrupsjonshysteriet han har stiftet bekjentskap med. Støre en leder som tåler en støyt. Han står for sine handlinger. Han beklager ikke det han har gjort selv om folk ikke liker det. En politiker skal styre etter folkemeningen, men ikke bøye seg som et siv for hva folk mener når han har handlet etter de regler som gjelder.

Når styrke blir forskansning

Redaksjonen i Dagbladet var i en årrekke nærmeste som en religiøs sekt å regne – overbevist om at det var de som hadde sett lyset, var unike og unnværlige, men der tok de feil.

De som sist ser at forandring er nødvendig, er gjerne de som er hellig overbevist om at det de holder på med er riktig, som kan vise til storslåtte resultater eller som mener verden utenfor er full av farer som det gjelder å passe seg for. I suksessen ligger kimen til nederlaget. Overbevisning kan lede til forskansning, tro til forstokkelse og stolthet til hovmod. Den meste overbeviste kan bli det største problemet når det gjelder å komme seg inn i en ny tid – for de sitter fast i gårsdagens utmerkede ideer og løsninger. 

Dette fenomenet ser vi utspille seg i organisasjoner, menigheter og bedrifter. I boken ”Sex, drap og dårlig ledelse” kan fenomenet studeres på nært hold. Trygve Aas Olsen beskriver et av de mest sterkttroende miljøer i norsk offentlighet de siste tiårene; redaksjonen i Dagbladet.

Kulturradikalismens høyborg

Dagbladet var kulturradikalismens høyborg, profeter for den nye tid, frihetens apostler. Ingen kunne som Dagbladet sette en sak på dagsorden – og på spissen. Det var i Dagbladet de skarpe pennene var. Det var her de dristige analysene dukket opp. Det under ”storoksen”, redaktør Arve Solstads ledelse den fryktløse, maktkritiske journalistikken fikk utfolde seg. Dagbladet var ustyrlige, djerve i å ta parti for de svakeste, drepende mot dem som ble holdt ansvarlige for urett og på hogget mot dem som ikke ville spille etter de fordomsfrie, kulturradikale notene.

Det var på 60, 70 og 80-tallet Dagbladet la grunnlaget for denne posisjonen. Folk fra Dagbladet oste av selvbevissthet. Det var de som var best, mente de, selv om de tapte kampen om leserne. I 1963 hadde Dagbladet et opplag som var to og en halv gang større enn VG. I 1972 sto avisene likt. Med dagens opplag på rundt 100 000 er papiravisen døden nær.

VGs fordel

VGs fordel var at de ikke var plaget av den hybris, elitisme og sterke overbevisning som preget Dagbladredaksjonen. I VG var de opptatt av å lage den avisen leseren vil ha. I Dagbladet vill de lage den avisen de mente folk burde lese.

I Dagbladet ble det utkjempet bitre kamper om den riktige profil og hva det betydde å være en kulturradikal avis. Mye av VGs suksess skyldtes at de la om til tabloidformat. I Dagbladet diskuterte de dette i årevis. De første som ville droppe fullformatet, ble regnet som svikere og kjettere. Intoleransen florerte. Maktkampene var bitre. Alle bedyrer at de ville det beste for Dagbladet, men meningene sprikte i alle retninger. Sjefredaktører kom på rekke og rad. Siden 1994 har Dagbladet hatt seks redaktører, VG en. De kulturradikale sterkttroende i redaksjonen gjorde livet surt for redaktører som ville lede. Trygve Aas Olsen mener de strøk til ledereksamen hele bunten.

Du-journalistikken

Harald Stanghelle fremstilles som en spesielt stor ideologisk synder, for med ham kom den utskjelte du-journalistikken midt på nittitallet. Under hans regjeringstid ble det for alvor skreket opp om at nå fikk det være nok med lettvint fjas, kjendiser og enkel forbrukerjournalistikk. Men opplaget økte under Stanghelle. Markedsavdelingen jublet, mens sterke krefter i redaksjonen rev seg i håret og utstøtte sine fordømmelser.

Olsens påstand er at Dagbladets ulykke er at de sviktet sine kjernelesere med sine tabloide lettvintheter og billige du-journalistikk. Det spørs om ikke den kulturradikale høyborg hadde rast sammen tidligere dersom man hadde forsøkt å lage den avisen de laget for 30 -40 år siden. Internett, nye konkurrenter og oppløsning av avisens tilknytning til partier, er den viktigste årsaken til at Dagbladets opplag har stupt. De har vært for trege til å forandre seg. Kreftene som ble sittende fast i sin tro på 70-tallets kulturradikale avisprosjekt, ble for sterke.

Organisasjoner av ulikt slag som er basert på en idé og overbeviste tilhengere, unngår neppe harde diskusjoner om veien videre innebærer tilpasning eller forskansning. Skal man tilpasse seg for å få økt oppslutning, flere velgere eller støttespillere. Eller er det beste å forskanse seg, holde på det unike man har, verne om kjernelesere eller kjernevelgere så lenge som mulig. Spørsmålene har plaget Dagbladet i 40 år. Nå plager diskusjonen om forskansning eller tilpasning KrF. Også rundt om i mange menigheter og kristne organisasjoner går diskusjoner som faktisk ligner på det de i årevis har diskutert stolpe opp og stolpe ned i Dagbladet, til relativt liten nytte.

Kommentar i Vårt Land 6 sept