Frp-ledelsen dynges ned av råd og meninger om hva de burde gjort og sagt. Etter at støvet har lagt seg, er det ikke sikkert regelverket kommer til å bli endret så mye. Regler kan ikke løse alle problemer som oppstår når en har med mennesker å gjøre.

For å få kontroll med situasjonen som oppsto etter at Trond Birkedal ble anklaget for seksuelle overgrep, nektet Frp-ledelsen å etterkomme medienes krav om å få vite alt de hadde kjent til og foretatt seg før saken ble offentlig kjent. For Geir Mo var det maktpåliggende å få støtte fra ledelsen i partiet på at han hadde håndtert saken i henhold til Frps regelverk. Det fikk han. Selv om en trededel av Frp-velgerne på en VG-måling mener han bør få sparken for sin håndtering, sitter han trygt. Frp kan ikke avsette en medarbeider som har handlet i tråd med partiets regler.

Flere i Frp mener Mo burde ringt foreldrene til gutten som var 16 år da saken ble kjent. Skal man gjøre det også dersom den det gjelder motsetter seg det? Skal man gjøre det dersom det betyr å røpe eller så tvil om en ungdoms seksuelle identitet? Hvor mange tenåringer vil forteller om hva de har vært med på dersom det skal regelfestes at foreldre skal informeres? Skal det gjelde til de er 18 år?

Andre mener de burde kontaktet politiet. Det er en lettvint løsning. Partiet ville da kunne hevdet at de hadde foretatt seg noe. Men vil politiet ta fatt i en sak uten at det foreligger en anmeldelse?

Andre kritiserer Frp-ledelsen for ikke å ha snakket med gutten. De overlot det til Ove Vanebo som er leder i FrPU. Er det slik at generalsekretæren må snakke med alle som hevder de er blitt utsatt for noe kritikkverdig eller ulovlig?

Frp har et regelverk som plikter ledelsen til å konfrontere den som anklages. Men det er ikke meningen at de som parti skal ta stilling. KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland sa i sin tid at hun trodde en kvinne som fortalte at en tillitsvalgt på fylkesplan i Rogaland, Jan Birger Medhaug, hadde forgrepet seg på henne. Medhaug måtte trekke seg. Det ble ikke reist straffesak og Medhaug ble blankt frifunnet i et sivilt søksmål. Støtten til denne kvinnen bidro til at Valgerd Svarstad Haugland måtte trekke seg som partileder.  Psykiater og tillitsvalgt i KrF, Hans Olav Tungesvik, pekte på faren ved at man for lettvint «tror» mennesker som forteller om overgrep. Folks opphevelser er ikke nødvendig sannhet.

Noen ser ut til å mene at partiledelsen i Frp burde fått Birkedal til å trekke seg. Men hvilket parti har regler der en krever noen trekker seg uten at det foreligger en anmeldelse en gang? 

Onsdag dukket det opp to nye saker. Denne gangen fra jenter som mener de er utsatt for trakassering. Og igjen blir spørsmålet hva partiet sentralt har gjort. Men er det meningen at de i Oslo skal ta ansvar for det som skjer på lokal -og fylkesplan?  

Ro i rekkene

Etter flere dagers hardkjør måtte Siv Jensen konstatere at hun ikke hadde lykkes med å skape ro i egne rekker. De gikk så langt at både Siv Jensen og Geir Mo fra ulikt hold ble bedt om å vurdere sin stilling. Det var guttens versjon og premisser som vant fram i mediene. Siv Jensen innså at hun ikke kunne kjøre videre på «nå venter vi på politiet – vi har fulgt våre retningslinjer til punkt og prikke»-strategien.

Det er ikke lett for ledere å endre strategi fra å hevde at de har gjort alt riktig og til å innrømme at en har gjort feil. Da Gerd Liv Valla fikk alle mot seg, ringte Kjell Inge Røkke og anbefalte henne «å legge seg flat». Da ville de gå over. Det ville ikke Valla. Hun ville stå for det hun hadde sagt og gjort. Hun ville ikke løse saken ved å spille ydmyk og utsette seg for «rituell pisking» i full offentlighet.

Siv Jensen valgte å ta flere skritt i den retning for å vise imøtekommenhet i forhold til kritikerne i eget parti. Hun sa at de nok burde ha kontaktet foreldrene, beklaget at gutten ikke opplevde at han har fått den hjelp han var ute etter, innrømmet at kunne ordlagt seg annerledes og varslet en ny gjennomgang av partiets retningslinjer for hvordan slike saker skal behandles.

Denne saken er så komplisert at det ikke er godt å vite hva Siv Jensen skulle gjort annerledes. Det er som regel en farlig strategi å la mediene legge premissene for hva som skal sies når en slik sak eksploderer. Når en ikke har full oversikt over hva som er sagt og gjort i en sak, er det lett for at en blir grepet i unøyaktigheter som i mediene vil bli utlagt som løgn. Dette fikk Manuela Ramin-Osmundsen til fulle erfare. Hun sa for mye og var for upresis på et tidlig tidspunkt. Det bidro til hennes fall som statsråd.

 En må alltid regne med at mediekommentatorer mener å vite best hvordan saker burde ha vært taklet.  Jens Stoltenberg ble nærmest udugeliggjort for sin takling av kraftmastene i Hardanger og utvisningen av Marie Amelie. Liv Signe Navarsete ble herjet med i månedsvis for sin takling av den ulovlige partistøtten. Siv Jensen overlever nok sin umulige sak, men er påført en del sår og skrammer.