Når Inger Lise Hansen klager over at hun ble kvalm av å være nestleder i KrF, så bør den tanke streife henne at det ikke bare er alle andre som har feil og ikke forstår hvordan det bør være.
Alle har sett Inger Lise Hansen, men hun hevder at Dagfinn Høybråten var opptatt av å overse henne såpass at hun ble kvalm av det.
Politikk handler om makt og allianser. Her er det mange som får vondt i magen. Thorbjørn Jagland ble lagt inn på sykehus
I en samtale med Trude Teige på TV 2 onsdag tømte Inger Lise Hansen hele bøtta av oppsamlet frustrasjon og skuffelse etter at hun ble vraket som nestleder i KrF. Hun sier ikke selv at hun er blitt utsatt for mobbing, underforstått av Dagfinn Høybråten. En del oppfatter det slik. Hun forteller at hun ble kvalm av å være nestleder, at hun etter hvert mistet lysten til å gå på jobben og at hun føler seg usynliggjort og utestengt. Da er det møter i stortingsgruppa hun snakker om. Dagfinn Høybråten mener dette er et forum for stortingsgruppa. Hun mener at hun som nestleder burde fått være med.
Inger Lise Hansen ble en «feilansettelse». Både hun selv, Dagfinn Høybråten og hennes støttespillere må ta sin del av ansvaret. Høybråten er grunnleggende uenig i mye av det Inger Lise Hansen står for. Han vil ikke at hennes syn skal vinne fram i partiet. Han er overbevist om at det vil bære galt av sted. Inger Lise Hansen kjører på. Hun sier det hun mener, internt og eksternt. Hun vil ikke slutte å mene det hun mener. Hun forstår ikke at når en blir nestleder, så begrenser en sin egen mulighet for å kjøre fram egne meninger i tide og utide. Da representerer man partiprogrammet. Da gjelder det å kunne fremstå som del av en samlet, ikke en sprikende ledelse. Nyanser, ja vel. Enkelte utspill, ja vel. Men ikke slik Inger Lise Hansen holdt på. Partiets tillitsvalgte har gitt klar beskjed. De vil ikke ha en nestleder som opptrer slik hun har gjort.
Partikulturen feil
Istedenfor å ta ansvar selv, gyver hun løs på alle andre i partiet. Partikulturen er under pari. De andre er feige som ikke står fram med det de mener. Det er ikke nok takhøyde. Hun blir ikke sett. Hun får ikke nok støtte. Hun fremstiller seg selv om en kurrende due og Dagfinn Høybråten som en brølende løve, klar til å glefse etter dem som ikke er på linje.
Er det noe Inger Lise Hansen ikke har vært, så er det usynlig. Hun har da vitterlig fått boltre seg som nestleder. Utad har i alle fall Dagfinn Høybråten behandlet henne med silkehansker.
Inger Lise Hansen får selvsagt sympati ved å fremstå med sine vonde følelser og appell om at vi må ha takhøyde og være hyggelige mot hverandre. Hvem kan være uenig i det? I politikken er det ikke alltid slik. Der pågår en beinhard kamp om saker og posisjoner. Der brukes det hersketeknikker hver enste dag. Det handler om makt og allianser. Her er det mange som får vondt i magen. Thorbjørn Jagland ble lagt inn på sykehus fordi han ikke tålte striden om han eller Jens Stoltenberg skulle bli partileder. Og hva kan ikke folk fortelle om Lars Sponheim? Det er en kø av Frp-politikere som kunne fortelle sjokkerende historier om Carl I. Hagens lederstil. Mange i KrF har friskt i minne striden mellom Kåre Kristiansen og Kjell Magne Bondevik. I Høyre har de tradisjon for å utsette partiledere for harde angrep, men ikke nå når Erna Solberg er blitt en suksess. Hadde Hansen vært nestleder under Gro Harlem Brundtland, hadde hun blitt sendt hjem med beskjed om å lese «Tillitsmannen». Siv Jensen brukte en gang uttrykket «min nestleder» om Per Sandberg. Det skulle tatt seg ut om Høybråten hadde brukt et slikt uttrykk om Hansen.
Det er ikke enkelt for en mann av Dagfinn Høybråtens støpning, men rykte om å være både mørkemann og autoritær, å være leder for en kvinne som er halvparten så gammel som ham, som har mediene på sin side, som opptrer med en fascinerende selvsikkerhet og fremstår som om hun var en gave fra oven til det hardt plagede partiet.
Dagfinn Høybråten må tåle kritikk for en trang og kontrollerende lederstil. Han har ikke lykkes som KrF-leder, men han er en drivende dyktig politiker med gode lederegenskaper. Men for Inger Lise Hansen ble Høybråten aldri en god leder. De kom på kollisjonskurs fra første stund. Høybråten ville ha en annen. Og han ville i alle fall ikke ha en frispiller som Hansen.
Frimodighet
Inger Lise Hansen inviterer oss inn i sin egen intimitetssfære når hun skal ta sitt oppgjør med et parti som har skuffet og frustrert henne. Intimitetstyranner kjennetegnes ved at de gjør sine følelser og opplevelser til den hele og fulle sannhet, som et sannhetsvitne for hvordan det egentlig er.
TV 2s politiske redaktør, Stein Kåre Kristiansen, sluker rått det han hører, som om han har fått den reneste åpenbaring av Inger Lise Hansen. Det er Dagfinn Høybråtens lederstil som har ført til velgerflukt for KrF, mener han.
Dette blir for enkelt. KrFs problem er først og fremst grunnleggende politisk uenighet. Derfor er det krevende å lede KrF. Knut Arild Hareide har en mykere, mer konsensussøkende lederstil enn Dagfinn Høybråten. Han burde ha gode forutsetninger for å forene de dype motsetningene som preger KrF. Men det er ikke så enkelt at den beste medisin alltid er å lytte mest og lengst mulig og skjære igjennom minst og seinest mulig.