De ropte hurra for forskeren Kirsten Laake i Oljedepartementet fordi hun ga dem ulovlig informasjon.  Helsedepartementet ga henne sparken for å ha brutt lojalitetsplikten

Forsker og stråleekspert Kirsten Laake orket ikke sitte stille og se på at ledelsen i Statens Strålevern feilinformert Olje- og energidepartementet (OED) om farene ved radioaktiv stråling. Bak ledelsens rygg sa hun i fra til OED om at det ikke er forskningsmessig dekning for de grenseverdiene for radioaktige avfallsstrømmer som Strålevernet anbefaler. Opplysningene fra Laake førte til at grenseverdiene ble satt høyere enn det lå an til ut fra de offisielle vurderingene Strålevernet. Hun fikk en mail fra underdirektør Egil Meisingset der hun takkes for bidraget, for «de hadde mistet tilliten til både faktaformidlingen og vurderingene fra Strålevernet», skriver han i en mail i følge Dagens Næringsliv.

Fikk sparken

Sjefene i Strålevernet svaret med å gi henne sparken. Ingen bønn. Hun anket avgjørelsen til Helse og omsorgsdepartementet. Departementet mener hun har brutt lojalitetsplikten og at «det er et stort behov for at offentlige instanser som skal gi råd til allmennheten framstår samlet og at det skal relativt mye til for at en arbeidstaker skal gå aktivt ut mot sin egen arbeidsgiver». Nå bærer det mot rettssak.

Kirsten Laake er ikke målbundet. I forrige uke hevdet hun at Strålevern driver med løgn og sprer ubegrunnet frykt når det hevder at det er 300 nordmenn som dør av radongass i året. Hun henviser blant annet til Kreftregisteret som hevder tallet ligger mellom 30 og 100.

Saken minner unektelig om slik de drev på i gamle Sovjet og i land vi svinger pisken over. Det skal være lojalitet over hele linja. Ledelsen bestemmer. Ingen slinger i valsen. Om en ikke mister jobben, så blir en i alle fall lagt merke til og satt på mentale svartelister.

Er det noen som bør innkalles på teppe i denne saken, er det direktørene Ole Harbitz og Per Strand i Strålevernet.  De må kunne dokumentere at de ikke driver med synsing. De skal ikke være apostler for en forsiktighetstenkning som ikke har rot i forskningen. Er det uenighet mellom fagfolk, skal dette reflekteres i det de anbefaler.

Vi så hvor galt det gikk under under svineinfluensaepidemien. Da skulle alle si det samme. Frykten ble overdrevet. Det kostet den vestlige verden dyrt. Dersom «radonsynet» til Per Strand slår igjennom, vil det koste samfunnet milliarder.

Meningsmonopolet

Kirsten Laake fortjener honnør for at hun våger å ta opp kampen mot meningsmonopolet. Er det noe vi trenger mer av, er det forskere med avvikende meninger.

Den disiplineringen av fagfolk som skjer i det offentlige for tiden, bærer galt av sted. Den fremmer en lydighetskultur vi ikke er tjent med. Våre beste fagfolk skal ikke knebles og strømlinjeformes. Deres jobb er noen ganger å være hår i suppa. De skal skape tvil og usikkerhet og gjøre det vanskeligere for beslutningstakerne. Politikerne skal ikke få det de helst vil ha, entydige råd, ikke med mindre det er grunnlag for det. Avvikende meninger skal løftes fram, ikke pakkes vekk.  

Det er bare noen måneder siden Aftenposten avdekket at man i offentlig sektor var godt i gang med å gjøre forskere til konsulenter. Det var så ille at forskningsminister Tora Aasland måtte presisere at ingen forskningsresultater skulle stues bort. Bort med munnkurvene.

Departementet gir ikke Kirsten Laake medhold fordi hun ikke har fulgt reglene for varsling. Men en ekspert med doktorgrad skal da ikke måtte ta på seg en varslerhatt for å få sagt fra om at ledelsen ikke har forskningmessige belegg for det de sier.

Hvordan skal det gå om alle mulige slags fagfolk skal si rett og ut hva de mener? Det vil gå utmerket. Men selvsagt vil det bli vanskeligere for politikere og andre som må fatte beslutninger.

Tvil er et gode. Skråsikkerhet et onde. Det skal være vanskelig å gi råd basert på forskning. Rådene må faktisk avveies i forhold til uenighet mellom eksperter. Sik kan vi hindre synsing i den gode saks tjeneste.

Kommmentar i Vårt Land april