Gutteklubben «finans»

Det er nok av økonomer som sikler etter å nå til topps i Finansdepartementet, men ingen tok bryet med å søke. Her er det gjenbruk som teller, og gutteklubben «finans» som regjerer.

Gamlekara samler seg på toppen i landets finansforvaltningen. Det begynte med at Jens Stoltenberg for to år siden hentet inn den gamle sirkushesten Sigbjørn Johnsen til å bli finansminister.  Han hadde gjort stor lykke som pengevokter fra 1990 til 1996 da Gro Harlem Brundtland regjerte. Johnsen ble han lansert som landets beste når det gjelder å sitte på store pengesekker og si nei til det meste – på en folkelig måte og gjerne med et dikt, om det kunne passe.

Da stillingen som finansråd etter Tore Eriksen ble ledig, var tiden inne for Svein Gjedrem til å takke for seg som sentralbanksjef etter dobbelt åremål. Men en mann på 61 år av Gjedrems kaliber kan man ikke pensjonere, og ikke kan han tråkke rundt som avisbud. «La oss gjenta suksessen med meg», tenkte Johnsen. Eller kanskje var det Svein Gjedrem selv som første tenkte at «kan Johnsen, så kan jeg få gamlejobben min tilbake». I passe tid før søknadsfristen var ute, sørget noen for å fortelle pressen at Gjedrem kunne gjøre comeback. Dermed var saken biff.

Bare en søker

Da søkerlisten ble offentliggjort i forrige uke, sto det kun en søker der. De mange som sikler etter denne jobben visste at saken var avgjort på kammerset før søknadsfristen var ute. Gjedrem ville aldri funnet på å søke hvis han ikke var sikker på å få stillingen. Det er sånn det er blitt. De beste søker ikke før jobben er deres. Da er det en fordel å høre til guttekubben ”finans”.

Morten Baltzersen går fra Finansdepartementet til sjef for Finanstilsynet. Hans Henrik Scheel fra samme departement til sjef for Statistisk Sentralbyrå (SSB). Øystein Olsen fra SSB til sjef for Norges Bank og sirkelen er sluttet med at Svein Gjedrem ingen inntar finansrådposten. Svein Gjedrem har på en måte bare vært utlånt til Norges Bank i 12 år. Vi får se om Russlands statsminister Vladimir Putin får det like enkelt å komme tilbake som president når han har lånt bort vervet til Dimitri Medvedev for en periode.

Da søkerlistene til Finanstilsynet, SSB og Norges Bank ble offentliggjort, var det ingen som var i tvil om hvem som i realiteten var ansatt.  Noen hadde snakket sammen på forhånd.  Men offentlige toppsjefstillinger skal selvsagt lyses ut og hodejegere engasjeres. Et spill for galleriet. De kunne like godt håndplukket den de ville ha. Eller så kunne søkerlistene vært hemmelige. Da ville garantert en flokk ambisiøse og dyktige økonomer søkt stillingen. Slik kunne en ha sikret seg mer friskt blod enn det som til vanligvis renner i forvaltningen.

Vil ikke søke

Det ser ut til å være stadig færre som vil flagge offentlig at de er lysten på en ny toppstilling i det offentlige. Grunnen er at en risikerer å svekke sin posisjon i den jobben man har, dersom en flagger offentlig at man er på vei ut.

Det er bare fire som har søkt stillingen som konsernsjef i NSB.  Det blir neppe noen av disse. Hodejegerne fortsetter å lete og vurdere de som har vist sin interesse, men ikke søkt. Når saken er avgjort, dukker en søkerliste opp med et nytt navn. Og vips, dagen etter er en ansatt. Slik skjedde det da Siri Hatlen ble sjef for Oslo Universitetssykehus og Anne Aasheim ble sjef for Norsk Kulturråd.

På papiret går alt rett for seg. Stillinger lyses ut og søkerlister offentliggjøres. I realiteten skjer det en hemmelig prosess der det gjelder å finne den best kvalifiserte, som ikke trenger søke før en i realiteten er ansatt.

Prinsippet om at søkerlister til offentlige stillinger skal offentliggjøres, er som et demokratisk dogme å regne. I realiteten blir prosessen mindre demokratisk fordi offentliggjøring fører til færre søkere og prosessen må skje på kammerset.

Det bør være slik at de som vil ha en offentlig lederstilling, bør kunne stå på en offentlig søkerliste. Men det er nå en gang slik at virkeligheten ikke er slik politikere og medier synes den bør være.

Kommentar i Vårt Land 11 april