Redaksjonen i Dagbladet var i en årrekke nærmeste som en religiøs sekt å regne – overbevist om at det var de som hadde sett lyset, var unike og unnværlige, men der tok de feil.
De som sist ser at forandring er nødvendig, er gjerne de som er hellig overbevist om at det de holder på med er riktig, som kan vise til storslåtte resultater eller som mener verden utenfor er full av farer som det gjelder å passe seg for. I suksessen ligger kimen til nederlaget. Overbevisning kan lede til forskansning, tro til forstokkelse og stolthet til hovmod. Den meste overbeviste kan bli det største problemet når det gjelder å komme seg inn i en ny tid – for de sitter fast i gårsdagens utmerkede ideer og løsninger.
Dette fenomenet ser vi utspille seg i organisasjoner, menigheter og bedrifter. I boken ”Sex, drap og dårlig ledelse” kan fenomenet studeres på nært hold. Trygve Aas Olsen beskriver et av de mest sterkttroende miljøer i norsk offentlighet de siste tiårene; redaksjonen i Dagbladet.
Kulturradikalismens høyborg
Dagbladet var kulturradikalismens høyborg, profeter for den nye tid, frihetens apostler. Ingen kunne som Dagbladet sette en sak på dagsorden – og på spissen. Det var i Dagbladet de skarpe pennene var. Det var her de dristige analysene dukket opp. Det under ”storoksen”, redaktør Arve Solstads ledelse den fryktløse, maktkritiske journalistikken fikk utfolde seg. Dagbladet var ustyrlige, djerve i å ta parti for de svakeste, drepende mot dem som ble holdt ansvarlige for urett og på hogget mot dem som ikke ville spille etter de fordomsfrie, kulturradikale notene.
Det var på 60, 70 og 80-tallet Dagbladet la grunnlaget for denne posisjonen. Folk fra Dagbladet oste av selvbevissthet. Det var de som var best, mente de, selv om de tapte kampen om leserne. I 1963 hadde Dagbladet et opplag som var to og en halv gang større enn VG. I 1972 sto avisene likt. Med dagens opplag på rundt 100 000 er papiravisen døden nær.
VGs fordel
VGs fordel var at de ikke var plaget av den hybris, elitisme og sterke overbevisning som preget Dagbladredaksjonen. I VG var de opptatt av å lage den avisen leseren vil ha. I Dagbladet vill de lage den avisen de mente folk burde lese.
I Dagbladet ble det utkjempet bitre kamper om den riktige profil og hva det betydde å være en kulturradikal avis. Mye av VGs suksess skyldtes at de la om til tabloidformat. I Dagbladet diskuterte de dette i årevis. De første som ville droppe fullformatet, ble regnet som svikere og kjettere. Intoleransen florerte. Maktkampene var bitre. Alle bedyrer at de ville det beste for Dagbladet, men meningene sprikte i alle retninger. Sjefredaktører kom på rekke og rad. Siden 1994 har Dagbladet hatt seks redaktører, VG en. De kulturradikale sterkttroende i redaksjonen gjorde livet surt for redaktører som ville lede. Trygve Aas Olsen mener de strøk til ledereksamen hele bunten.
Du-journalistikken
Harald Stanghelle fremstilles som en spesielt stor ideologisk synder, for med ham kom den utskjelte du-journalistikken midt på nittitallet. Under hans regjeringstid ble det for alvor skreket opp om at nå fikk det være nok med lettvint fjas, kjendiser og enkel forbrukerjournalistikk. Men opplaget økte under Stanghelle. Markedsavdelingen jublet, mens sterke krefter i redaksjonen rev seg i håret og utstøtte sine fordømmelser.
Olsens påstand er at Dagbladets ulykke er at de sviktet sine kjernelesere med sine tabloide lettvintheter og billige du-journalistikk. Det spørs om ikke den kulturradikale høyborg hadde rast sammen tidligere dersom man hadde forsøkt å lage den avisen de laget for 30 -40 år siden. Internett, nye konkurrenter og oppløsning av avisens tilknytning til partier, er den viktigste årsaken til at Dagbladets opplag har stupt. De har vært for trege til å forandre seg. Kreftene som ble sittende fast i sin tro på 70-tallets kulturradikale avisprosjekt, ble for sterke.
Organisasjoner av ulikt slag som er basert på en idé og overbeviste tilhengere, unngår neppe harde diskusjoner om veien videre innebærer tilpasning eller forskansning. Skal man tilpasse seg for å få økt oppslutning, flere velgere eller støttespillere. Eller er det beste å forskanse seg, holde på det unike man har, verne om kjernelesere eller kjernevelgere så lenge som mulig. Spørsmålene har plaget Dagbladet i 40 år. Nå plager diskusjonen om forskansning eller tilpasning KrF. Også rundt om i mange menigheter og kristne organisasjoner går diskusjoner som faktisk ligner på det de i årevis har diskutert stolpe opp og stolpe ned i Dagbladet, til relativt liten nytte.
Kommentar i Vårt Land 6 sept