Liv Signe Navarsete har nå Norgesrekorden i flatlegging. Hun har ikke sagt stort annet enn beklager den siste uken. Det dreier seg egentlig om en filleting, sa korrupsjonsjeger Eva Joly i går. Et armbånd til 26.500 kroner er for en peanøtt å regne i den verden hvor korrupsjon finner sted. Da hun ryddet opp i Frankrike brydde hun seg ikke om beløp under en million. Vel, vel, det er greit at hun er vant med store forhold og synes vi her hjemme plasker i andedammen.

For jurister som stirrer i lovparagrafer, kan man kanskje få det til at den saken VG satte på dagsorden i forrige uke, handler om korrupsjon. Rød Ungdom så i går sitt snitt til å få sin del av oppmerksomheten. De anmeldte i går Liv Signe Navarsete for korrupsjon. I dag kan VG fortelle at de har drøftet Navarsete i Økokrim, men det er lite sannsynlig at Økokrim tar saken. I så fall må regjeringen involvere seg. Det kommer ikke til å skje.

Navarsetes ligning

Navarsete skal i dag rydde saken av verden. Hun skal be ligningsmyndighetene bekrefte at hun har betalt skatt av gaven som nå tilbakelevert. Det sa hun nei til i går. Hun sa det fikk holde med at folk trodde på det hun sa. Men det var ikke nok. Spekulasjonene om at hun hadde noe å skjule, bredte seg. Det er nok Jens Stoltenberg som har gitt henne råd om at det beste er å ta inn over seg denne ydmykelsen også. Hun må bevise. Hun blir ikke trodd.

Hun trenger ikke ta det så tungt. Det er slik media og opposisjonen opererer. Det er slik en god sak lever videre. Navarsete trodde hun satte en sluttstrek for armbåndssaken fredag. Da beklaget hun at hun tok imot gaven og at hun ikke hadde rapportert den. Saken hadde dødd hen om det ikke var for at VG i går kunne dokumentere at statsministeren så sent som i februar i år sendte brev om at gaver de hadde mottatt måtte rapporteres. Da kom saken til å handle om statsministeren kunne stole på Navarsete.

Svekket tillit

Det er absolutt ikke noe som tyder på at Jens Stoltenberg ikke lenger ønsker Liv Signe Navarsete på laget. Dette er en sak Navarsete bør kunne legge bak seg. Hun har ikke begått et lovbrudd, men et tillitsbrudd. Nå får velgerne si sin mening. VG skriver i dag at 46 prosent mener hun har svekket tillit. Det er et øyeblikksbilde.

En rekke forståsegpåere har uttalt at det er selvsagt at gaver statsråder mottar tilhører staten, ikke den enkelte. Det er ikke så selvsagt, i alle fall ikke i den forstand at det kan gis tilbakevirkende kraft. Aftenposten forteller i dag at Kjell Magne Bondevik har beholdt 54 av de gavene han mottok som statsminister fram til 2005. Disse er ikke taksert, men gavene er beskrevet eller antatt verdi er oppgitt til skattemyndighetene. Det var i 2003 vi fikk regler om at gaver skulle registreres. Bondevik sier han ikke vil levere noen av gavene tilbake. Han har holdt seg til de til enhver tid gjeldende regler.

Kaffeservice i sølv

Dagens Næringsliv har funnet ut at Jens Stoltenberg ikke bare har mottatt et sjal til 1500 kroner. I 2001 fikk han et kaffeservise i sølv av den indiske statsministeren. Det skal ha blitt ført opp i selvangivelsen, men året etter ble det levert til Statsministerens kontor. Gaven ble ikke oppgitt i Stortingets register. På denne tiden var det ikke et krav.

En regel er en regel. Folk synes det er mange og kompliserte skatte- og rapporteringsregler man må forholde seg til. Mediene ser det som sin oppgave å passe på at politikere ikke sluntrer unna. Her gjelder millimetermålet. Det skal være likt for Kong Salomo som for Jørgen hattemaker. Det er det denne saken dreier seg om. Det har fint lite med korrupsjon å gjøre.

At denne saken skulle skape spesielle vanskeligheter for de rødgrønne, har vi vanskelig for å tro. Dette går over. Det er ingen grunn til ikke å ha den samme tillit som tidligere til Liv Signe Navarsete, Jens Stoltenberg, Anne-Grete Strøm-Erichsen, Kjell Magne Bondevik og Jonas Gahr Støre. Dette er for små saker til at det skal handle om den grunnleggende tilliten til dem som politikere.