Liv Signe Navarsete har nå Norgesrekorden i flatlegging. Hun har ikke sagt stort annet enn beklager den siste uken. Det dreier seg egentlig om en filleting, sa korrupsjonsjeger Eva Joly i går. Et armbånd til 26.500 kroner er for en peanøtt å regne i den verden hvor korrupsjon finner sted. Da hun ryddet opp i Frankrike brydde hun seg ikke om beløp under en million. Vel, vel, det er greit at hun er vant med store forhold og synes vi her hjemme plasker i andedammen.

For jurister som stirrer i lovparagrafer, kan man kanskje få det til at den saken VG satte på dagsorden i forrige uke, handler om korrupsjon. Rød Ungdom så i går sitt snitt til å få sin del av oppmerksomheten. De anmeldte i går Liv Signe Navarsete for korrupsjon. I dag kan VG fortelle at de har drøftet Navarsete i Økokrim, men det er lite sannsynlig at Økokrim tar saken. I så fall må regjeringen involvere seg. Det kommer ikke til å skje.

Navarsetes ligning

Navarsete skal i dag rydde saken av verden. Hun skal be ligningsmyndighetene bekrefte at hun har betalt skatt av gaven som nå tilbakelevert. Det sa hun nei til i går. Hun sa det fikk holde med at folk trodde på det hun sa. Men det var ikke nok. Spekulasjonene om at hun hadde noe å skjule, bredte seg. Det er nok Jens Stoltenberg som har gitt henne råd om at det beste er å ta inn over seg denne ydmykelsen også. Hun må bevise. Hun blir ikke trodd.

Hun trenger ikke ta det så tungt. Det er slik media og opposisjonen opererer. Det er slik en god sak lever videre. Navarsete trodde hun satte en sluttstrek for armbåndssaken fredag. Da beklaget hun at hun tok imot gaven og at hun ikke hadde rapportert den. Saken hadde dødd hen om det ikke var for at VG i går kunne dokumentere at statsministeren så sent som i februar i år sendte brev om at gaver de hadde mottatt måtte rapporteres. Da kom saken til å handle om statsministeren kunne stole på Navarsete.

Svekket tillit

Det er absolutt ikke noe som tyder på at Jens Stoltenberg ikke lenger ønsker Liv Signe Navarsete på laget. Dette er en sak Navarsete bør kunne legge bak seg. Hun har ikke begått et lovbrudd, men et tillitsbrudd. Nå får velgerne si sin mening. VG skriver i dag at 46 prosent mener hun har svekket tillit. Det er et øyeblikksbilde.

En rekke forståsegpåere har uttalt at det er selvsagt at gaver statsråder mottar tilhører staten, ikke den enkelte. Det er ikke så selvsagt, i alle fall ikke i den forstand at det kan gis tilbakevirkende kraft. Aftenposten forteller i dag at Kjell Magne Bondevik har beholdt 54 av de gavene han mottok som statsminister fram til 2005. Disse er ikke taksert, men gavene er beskrevet eller antatt verdi er oppgitt til skattemyndighetene. Det var i 2003 vi fikk regler om at gaver skulle registreres. Bondevik sier han ikke vil levere noen av gavene tilbake. Han har holdt seg til de til enhver tid gjeldende regler.

Kaffeservice i sølv

Dagens Næringsliv har funnet ut at Jens Stoltenberg ikke bare har mottatt et sjal til 1500 kroner. I 2001 fikk han et kaffeservise i sølv av den indiske statsministeren. Det skal ha blitt ført opp i selvangivelsen, men året etter ble det levert til Statsministerens kontor. Gaven ble ikke oppgitt i Stortingets register. På denne tiden var det ikke et krav.

En regel er en regel. Folk synes det er mange og kompliserte skatte- og rapporteringsregler man må forholde seg til. Mediene ser det som sin oppgave å passe på at politikere ikke sluntrer unna. Her gjelder millimetermålet. Det skal være likt for Kong Salomo som for Jørgen hattemaker. Det er det denne saken dreier seg om. Det har fint lite med korrupsjon å gjøre.

At denne saken skulle skape spesielle vanskeligheter for de rødgrønne, har vi vanskelig for å tro. Dette går over. Det er ingen grunn til ikke å ha den samme tillit som tidligere til Liv Signe Navarsete, Jens Stoltenberg, Anne-Grete Strøm-Erichsen, Kjell Magne Bondevik og Jonas Gahr Støre. Dette er for små saker til at det skal handle om den grunnleggende tilliten til dem som politikere.

I dag sukker nok Liv Signe Navarsete så pass høylytt over tingenes begredelige tilstand i eget parti at det høres i korridorene i departementet. Hun hadde et håp om at hun skulle kunne legge partistøtteskandalen bak seg etter høringen i Stortinget tirsdag. Hun rodde og la seg flat annen hver gang hun hadde ordet. Olje- og energiminister Terje Riis Johansen bedyret at han viste ingen ting om hvem som hadde gitt støtte til et fornybarhetsprosjekt i Sps regi. Og Navarsetes statssekretær, Sigrid Hjørnegård, bedyret at hun bare hadde lest slutten av en e-post hun hadde fått og dermed «ikke visste hun heller». Grillmester Per Kristian Foss presset på for å få Liv Signe Navarsete til å offentliggjøre et notat som utilsomt ville ha belyst saken. Det ville hun ikke. Dette var interne partianliggender.

Offentligheten sitter unektelig igjen med et inntrykk av at Sp skjuler noe. Eller som Trine Skei Grande sa det: Hadde Venstre fått 900 000 kroner, hadde alle i partiet visst det. Basta.

I går tok saken enda en ny vending. Dagens Næringsliv skriver at Sp skjulte pengegaven i en faktura. På fakturaen de sendte står det «prosjektstøtte». I virkeligheten brukte de pengene de fikk fra Eidsiva Energi og Troms Kraft til å drive valgkamp. Administerende direktør i Revisorforeningen, Per Hanstad, sier til DN at saken bør være aktuell for politiet. Falske fakturaer kan man ikke godta. Professor ved BI, Petter Gottschalk, mener Økokrim må ta saken. I dag får Sp besøk av Finanstilsynet.

Elendigheten for Sp vil ingen ende ta. De har seg selv å takke for det. En ting er at de har gjort feil. Det er like galt at de ikke klarer å få oss til å tro at de har fortalt alt.De har beklaget og lagt kort på bordet. Men vi sitter med en beklemmende følelse av at de ikke har lagt alle kortene på bordet.

Den som leser Jan Guious bøker, får rikelig anledning til å bli kjent med fenomenet «benektbarhet». Når politikere får kjennskap til saker de ikke bør kjenne til, gjelder det å sikre seg at man kan si at man ikke kjente til det. Da må det ikke være e-poster, møter eller samtaler som viser at man kjente til noe man ikke bør kjenne til. «Dette vet jeg ingen ting om, bare så det er sagt» eller «ikke involver meg i dette» – da gir den ansvarlige statsråd beskjed om at han ikke vil vite. Den naturlige reaksjonen ville vært det motsatte, at han ville ha full innsikt, fordi det berører ens ansvarsområde. Sp må tåle spekulasjonen om det er noe slikt som kan ha skjedd når de ikke gir bedre forklaringer enn de har gitt. At partistøtten er fakturert som prossjektstøtte, burde ikke overraske noen. Hadde noen sett for seg at Sp hadde sendt en faktura der det sto «støtte til Sps valgkamp»? Det ville ledelsen i de to giverselskapene aldri kunne ha godtatt. Da hadde revisor sagt sitt. Prosjektstøtte vil selvsagt revisor passere. Hadde han vært av den nøye typen, kunne han ha bedt om å få se søknaden eller prosjektbeskrivelsen.

Problemet for Sp er at man nå har forflyttet saken bort fra bestemmelsen om habilitet til lovene for bokføring og regnskap. Her er det firkantene som gjelder, ikke de runde tolkninger som til tider preger det lovavdelingen sier om habilitet. For lovavdelingen utaler seg på bakgrunn av de implisertes framstilling av saken. I bokføring er det fakta som gjelder. Det er partitøtte som er gitt. Det har Sp rapportert til Stortingets register. Det står det ikke på fakturaen. Dermed er den feil. Så enkelt er det med den saken.

Men det er en formell feil som er begått. Troms Kraft og Eidsiva Energi vet hva dette er. De har betalt den uten å ha tenkt den tanken av fakturaen kan være feil.

– Teksten på fakturaen sier jo klart at det skulle vært bidrag til prosjektet, sier kommunikasjonssjef Inge Møller i Eidsiva Energi til DN.

Her lyser det av etterpåklokskap. De har pøst ut penger til et prosjekt uten vite hva pengene skulle brukes til. Det går ikke an å bli så blåøyd at man ikke har forstått at dette indirekte eller direkte var en støtte til Sp. Det er ikke noviser som styrer de to kraftsselskapene. I ettertid forsøker de å hylle seg i uskyldighetens kappe og gjøre Sp til den eneste syndebukken. De bør feie for egen dør.

Faktureringen endrer ikke på realiteten i saken. Men å gjøre formelle feil er ille nok hvis Økokrim vil se på saken.