Ap og Sp kommer til å få nei til sine frierier til KrF og Venstre om de akter å fortsette det rødgrønne samarbeidet. Etter at partienes landsmøter er gjennomført, ser det ut til at et borgerlig alternativ blir stablet på beina dersom de rødgrønne ikke kaster kortene før 2013.
Knut Hareide gjør det eneste riktige, han avviser bestemt å starte debatten om hvilken regjering KrF skal støtte ved stortingsvalget i 2013 før årets kommunevalg er unnagjort. Sannsynligvis vil han skyve startskuddet for denne debatten til et godt stykke ut i 2012. Hareide har alt å vinne på å få politiske saker i fokus. Samtidig sier han at KrF skal være mer tydelig enn de var ved forrige stortingsvalg og at han ikke vil være statsministerkandidat i 2013. Det siste sier til tross for at Kjell Magne Bondevik har gitt ham råd om å si det motsatte. Enkelte ser ut til å ville tolke dette som om Hareide vegrer seg for å søke makt. De viser til at han også har latt Hans Olav Syversen ta over som parlamentarisk leder. Hareides trekk vitner mer om styrke enn om svakhet. Det er ikke realistisk at Hareide skulle ende opp som statsminister i Norge etter valget i 2013. Han viser realisme og dømmekraft når han ikke vil overta vokabularet om sentrum fra Kjell Magne Bondevik. Han vil ikke bruke tid på dødfødt markering.
Fløyene i KrF
Hareide vet at meningene er delte om hvilken side KrF skal velge, men han kjenner ikke styrken mellom fløyene. Han vet også at han ikke har posisjon til å bestemme dette. Han er ikke noen Carl I Hagen eller Lars Sponheim. Han er valgt som ny leder til stormende applaus. Hvilken autoritet og gjennomslag han vil få som leder, vil tiden vise. Det er imidlertid ingen andre høvdinger i partiet som truer hans posisjon.
Etter landsmøtet i KrF og Venstre er det tydelig at de er sugne på å oppnå større innflytelse enn de har i dag. Meningsmålingene i april viser at Høyre og Frp er i ferd med å miste flertallet alene. Høyre er betydelig større enn Frp. Det vil være Erna Solberg og Jens Stoltenberg som vil være statsministerkandidater i 2013. Et mindre Frp er mer spiselig for Venstre og KrF enn et stort og mektig Frp. Når Frp er i ferd med å innse at Siv Jensen ikke blir statsminister, øker sjansen for at Frp endelig skal få prøve seg på regjeringstaburettene.
Det er nærmest utenkelig at KrF og Venstre skal gå til valg i 2013 på at de støtter en fortsatt rødgrønn regjering. Hvis de rødgrønne står sammen i 2013 og taper valget, vil ikke KrF støtte at Jens Stoltenberg fortsetter som statsminister. Da blir det Erna Solberg.
Frieren Borten Moe
Både Ap og Sp sender nå ut frierier til KrF. Ola Borten Moe mener KrF vil bidra til å legge sentrum dødt dersom de velger å støtte en borgerlig regjering. En merkelig uttalelse. Det er jo nettopp det Sp har gjort. De har valgt side for å oppnå makt.
Det som kan styrke sentrum, er at Sp bestemmer seg for å gå tre ut av den rødgrønne regjeringen. Da vil det ha mening å forsøke å få KrF med på å støtte en mindretallsregjering under ledelse av Jens Stoltenberg.
Sjansen for at de rødgrønne skal klare å holde sammen og få mandat til å regjere fram til 2017, er særdeles små. Derfor bør Jens Stoltenberg heller satse på å kunne regjere med støtte fra KrF. I så fall må Jens Stoltenberg styre mot å oppløse den rødgrønne regjeringen innen et års tid.
Det mest sannsynlige er de rødgrønne halter videre og at KrF og Venstre gjør det klart at de ikke under noen omstendigheter vil støtte Jens Stoltenberg som statsminister etter valget i 2013. De vil foretrekke Erna Solberg. Det kan Knut Arild Hareide få KrF med på. Han kan antagelig komme unna med ikke å gi et tydelig svar på hvordan de vil stille seg til Frp før valget. Hvis KrF gjør et bra valg og Frp et dårlig valg, er det lettere å være med i en regjering der også Frp med. Alternativet er at de defineres seg som et støtteparti, men selvsagt ikke gir noe garanti for at de vil støtte regjeringen i alle saker.