Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm hører gårsdagen til. Hun
later til å tro at arbeidskraftskrisen kan løses med flere rapporter, tøffere
pålegg, hardere straffer og uthenging av lojale ledere som lovbrytere. Hun kan gjøre
situasjonen for hjelpetrengende verre.

Det er mye bra i arbeidslivsmeldingen som arbeidsminister
Hanne Bjurstrøm la fram fredag. La det være sagt først. Men når det gjelder
situasjonen i offentlig sektor, leverer Bjurstrøm bomskudd på rekke og rad. Noe
annet var vel ikke å vente. Bjurstrøm har ikke vist seg som en handlekraftig
minister som våger å utfordre det bestående slik  Bjarne Haakon Hansen gjorde. Hun sitter på
LOs fang. En måned før et valg orker ikke de rødgrønne å utfordre LO. De
rødgrønne velger heller å gå i front med LO mot de borgerlige som vil gjøre
endringer i Arbeidsmiljøloven som man rundt om i sykehus og sykehjem vil juble
for. LO har gjort null endringer i arbeidsmiljøloven til en kamp for faglige
rettigheter, mot sosial dumping, for pasientsikkerhet og god omsorg. Det er
godt gjort.

Det er en tildekking av virkeligheten som skjer. Hver eneste
dag brytes arbeidstidsbestemmelsene på sykehus og sykehjem. Hva tror Bjurstrøm
dette skyldes? Er det avdelingsledere som ikke har respekt for samfunnets
lover? Er det regelrett slendrian, at de ikke gidder jobbe skikkelig med
vaktlister og planlegging? Eller skyldes det mangel på arbeidskraft eller at
budsjettene ikke tillater en høyere grunnbemanning som ville gjort at en kunne
klart seg i perioder uten å pålegge ansatte å jobbe mer en det som er tillatt?

Bjurstrøm trenger ikke svare. Hun kan bare henvise til at en
lov er en lov. Og når lover brytes, får det konsekvenser. Det skal bli mer
tilsyn. Tilsynene skal få et utvidet mandat. Og brudd på loven skal straffes
hardere. Det er hennes metode.

Dette vil ikke virke, for problemet er at vi har andre lover
som krever at pasienter får nødvendig tilsyn og behandling. Bjurstrøm kan ikke
skaffe flere syke- og hjelpepleiere. Hvis hun lykkes med bøtlegging over en lav
sko, vil situasjonen blitt enda verre. Da må sykehuset eller sykehjemmet  betale midler til staten som ellers kunne gått til drift.

I sommer politianmeldte Arbeidstilsynet Akershus
universitetssykehus for «store overtredelser» av loven. Hvorfor kan ikke
Bjurstrøm fikse situasjonen ved å gi sparken til en håndfull avdelingsledere om
er skyldig i de fleste lovbruddene. Ved å statuere et eksempel, ville problemet
vært løst? Så enkelt er det ikke. De vil ikke ha saklig grunn til oppsigelser,
fordi de ansvarlige vil kunne vise til loven om pasienters rettigheter og
forsvarlig drift.

I offentligheten er Adecco og Ammerudlunden sykehjem gjort
til en «versting», enda både beboere og ansatte var meget godt fornøyd med slik
de hadde løst utfordringene. Problemet var at det var i mot loven. Senere er
det avdekket verre lovbrudd andre steder, ikke minst i offentlig sektor.

Videre lanserer Bjurstrøm i meldingen det som kalles et «krafttak mot ufrivillig deltid».
Det betyr at fortrinnsretten for deltidsansatte skal evalueres
med sikte på at den skal være reell, det skal vurderes å innføres drøftingsplikt
med tillitsvalgte om bruk av deltid og en skal se nærmere på om rett til større
stillingsprosent for arbeidstakere som over tid har arbeidet utover avtalt
arbeidstid.

ette blir det fint lite av, fordi problemet først og fremst er de
rigorøse bestemmelsene som regulerer turnuser og vaktordninger. Ledere som er
sitt budsjettansvar bevisst, vil ikke ansette folk i utvidet stilling dersom
dette blir dyrere. De vil heller bruke vikarer.
Mediene rapporterer jevnlig om vikarbyråer som mister avtaler med
kommuner fordi ansatte jobber  mer enn
lovlig. I mange tilfeller betyr det at situasjonen for de som har ansvar for å
skaffe det pleiepersonell som trengs, blir enda vanskeligere. Det viser seg gang
på gang at det ikke er ledelsen i vikarbyrået som driver fram den ulovlige
overtidsbruken. Det er ledelsen på det enkelte sykehjem.
Det er ikke godt å si om de tiltakene som Bjurstrøm foreslår, vil få
noen effekt. En del steder vil det kunne bety at pasienter og beboere får det
verre, fordi man lar bemanningen være lav fordi en ikke klarer å skaffe mer
arbeidskraft og en har nådd taket for overtid for de en har ansatt.
LO og Bjurstrøm lukker øynene for det som er problemet i helsesektoren,
mangel på arbeidskraft og trange budsjetter. Nå har vi bragt oss i en situasjon
hvor det er mindre interessant for svenske sykepleier å pendle til Norge for å
jobbe.
Løsningen er å gi ansatte som ønsker det mulighet til å jobbe mer enn det
som i dag er tillatt. Det øret vil ikke Hanne Bjurstrøm høre på.  Hun tror på flere bestemmelser, mer tilsyn, hardere straffer og mer rapportering. Hånd i hånd med LO beveger hun seg inn på
en blindvei i forhold til morgendagens utfordringer.