Målstyring og resultatmålinger er ikke en vidundermedisin fri
for bivirkninger. Hvis politikerne ikke har lærerne med seg, er det begrenset
hvor mye mer læring en oppnår med å øke resultatpresset.

Utdanningsbyråd i Oslo, Torger Ødegaard, er framstår nærmest
som en drøm av en politiker. Han setter seg ambisiøse mål og vil skape
resultater uten å bruke mer penger. For det har han ikke. Først fikk vi høre at
Oslo kommunen vil satse spesielt på de beste elevene  ved å opprette egne «talentlinjer». Det tok
ikke lang tid før de rødgrønne benyttet sjansen til å si at dette var
oppskriften på økte forskjeller i skolen og at det ville gå ut over de svakeste
elevene. Få dager etter kunne Ødegaard fortelle til Aftenposten at det er de
svakeste elevene i Oslo skal satses på til høsten. De skal få intensiv
opplæring og ekstraundervisning i små grupper utført av de beste lærere. «Superlærere»
kaller han dem. Men ingen må tro at de som ligger midt i løypa skal nedprioriteres.
Det høres nesten ut som om det er valgkamp.
Leder i Utdanningsforbundet i Oslo, Terje Vilno, tror ikke
på Ødegaard i det hele tatt og minner om at de har kuttet 130 millioner i
budsjettet.

Til frontalangrep

I Dagsavisen går Aps byrådslederkandidat, Libe Rieber-Mohn,
til frontalangrep på den måten Høyre styrer skolen i Oslo. Bakgrunnen er
påstandene i boken «Kunnskapsbløffen» om at lærere dropper pensum for å drille
elevene før de nasjonale prøvene og at elever får psykiske problemer av det
sterke resultatpresset. Foreldre og tillitsvalgte forteller at svake elever er blitt
mobbet fordi de drar snittet ned. Noen svake elever melder seg også syke når de
nasjonale prøvene skal holdes.

Nasjonale prøver ble innført i 2004. De rødgrønne har sett
verdien av at skoler og lærere kan sammenlikne seg i forhold til landsgjennomsnitt
og andre skoler og har beholdt ordningen. Uenigheten har gått på resultatene
skal offentliggjøres og hvor stor vekt det skal legges på prøvene som
styringsverktøy.
Nå har Utdanningsforbundet fått nok. Terje Vilno sier de nå vil
vurdere å si nei til de nasjonale prøvene. Han sier det jukses ved at lærere peker
ut rett svar for elevene eller gir dem ekstra tid.

– Når resultatene deretter tas til inntekt for en bestemt
politikk og brukes for å rangere skoler, blir det helt feil. Det sier ingen
ting om elevenes helhetlige kunnskaper og ferdigheter, sier Vilno.

Lederen i Utdanningsforbundet, Mimi Bjerkestrand, sier til
Klassekampen at ordningen med nasjonale prøver bør revurderes. Her gir hun de
rødgrønne et poeng i valgkampen. Kunnskapsminister Kristin Halvorsen står nok
klar til å presisere rammene rundt de nasjonale prøver på en måte som Torger
Ødegaard ikke vil like.  Det får Ødegaard
tåle. Han har ønsket å bruke Oslo-skolen som et utstillingsvindu for Høyres skolepolitikk.
Det er litt av hvert som nå er blitt synlig i dette vinduet.

Kunnskapsbløffen

Magnus Marsdal i Manifest analyse, som står bak boken «Kunnskapsbløffen»,
og Torger Ødegaard representerer ytterpunktene i den skolepolitiske debatten.
Marsdal mener høyrekreftene er i ferd med å utvikle en skole med større
forskjeller og der en er opptatt av det som gir best utslag på
måleinstrumentene. Han har null tro på å ta i bruk flere metoder fra næringslivet
for å få en bedre skole. Den skolen Ødegaard brenner for ender opp som en
fasadeskole, ikke en kunnskapsskole, hevder han.

Ødegaard på sin side har tro på å bruke resultatmålinger og karakterer
i større grad. Han tror rektorer, lærere og elever skjerper seg når de blir
målt og resultater offentliggjøres.
De nasjonale prøvene er kommet for å bli. Høyre må gjerne
med stolthet framheve at de var de om innførte ordningen. Men når nasjonale
prøver er i ferd med å utvikle seg til et styringssystem i  skolen, er det grunn til å mane til varsomhet.
Høyre vinner aldri fram med å skape en bedre skole dersom de ikke får lærerne
med. En god skole forutsetter motiverte lærere. Lærere frustreres og
demotiveres av systemer de mener ikke bidrar til læring.

Målstyring virker, men det har også bivirkninger. Det som
måles får oppmerksomhet. Det som ikke måles nedprioriteres. En skole som
prioriterer stadig sterkere den typen kunnskap som kan måles gjennom rette svar
på presise spørsmål, står i fare for å nedprioritere forståelse av komplekse
sammenhenger og utvikling av gode holdninger.

Måling og telling fører også til at en del trikser for å
rapportere bedre enn det er grunnlag for. I sin tid måtte Ted Hanisch trekke
seg som direktør for A-etat fordi det ble rapportert bedre tall for arbeidsledighet
enn det var grunnlag for. Det er stas å være flink gutt. I sykehusene har vi
eksempler på triksing med diagnoser for å få økt inntektene. Desto viktigere
måltall og styringsdata blir, desto mer triksing. Desto hardere konkurranse,
desto flere tilfeller av uheldige disposisjoner og tvilsom adferd vil kunne
observeres.
Det som i særlig grad kan føre til at målstyring ikke
fungerer etter planen i det offentlige, er at tilgangen på ressurser varierer
og det det ofte ikke er samsvar mellom ressurser og de oppgaver som forventes
utført. Et eksempel på det er brudd på arbeidsmiljøloven. Målet er null  brudd selvsagt. Men loven brytes flerfoldige
ganger hver eneste dag på sykehus og sykehjem.
Den beste skolen får en ved å spille på parti med lærerne i
pedagogiske spørsmål. I en del tilfeller innebærer det for politikere i alle
partier å gi avkall på egne kjepphester og styringsiver. Politikerne vil bruke skolen
til mye. De vi bør høre mest på når det gjelder hvordan en utvikler den beste kunnskapsskolen,
er lærerne. De er så pass opptatt av det at de har valgt det som yrke og holder
på med det hver eneste dag