Hagens strev med Orkla

Roar Flåthen har rett. Stein Erik Hagen er ingen langsiktig industribygger. Han er en enkel kapitalist, mest opptatt av egen lommebok og uten den kompetansen som kreves for lykkes som en industristrateg.

Jens P. Heyerdahl bygget opp Orkla til landet største privateide industriselskap. Heyerdahl var opptatt av langsiktighet og
lønnsomhet. Han var ikke særlig opptatt av å definere hva Orkla ikke skulle drive med. Han endte opp med et konglomerat av et selskap som drev med medier, industri, merkevarer og finans. Han foretrakk å kjøpe framfor å selge. Orkla
ekspanderte, men eierne hadde ikke noe å utsette på avkastningen de fikk på aksjene sine. Den var bedre enn gjennomsnittet på børsen. Fortsett å lese Hagens strev med Orkla

«Alle brytere samtidig»-politikk

Politikerne skrudde på alle bryterne samtidig, sier tidligere Nav-sjef Tor Saglie. Samhandlingsreformen kan ende på samme måte i mange kommuner.

– Jeg fikk ikke ta de nødvendige operative grepene og fikk kjeft etterpå for at det ikke var gjort. Det var min tøffeste tid som Nav-direktør, sier Tor Saglie til Dagsavisen. Han ledet Nav i fem år fra starten av. Nå arbeider han ved Universitetet i Oslo med analyse av offentlig politikk. Det er situasjonen i 2008, da konsekvensene av finanskrisen veltet inn over Nav, han viser til. Da
«tryglet og ba» han om å få ansette flere saksbehandlere for å ta unna de voksende køene. Men han fikk beskjed om å vente til et budsjettvedtak forelå. I januar 2009 eksploderte «kø-skandalen» i mediene. Nav ble nærmest et skjellsord.

Tor Saglie er en lojal byråkrat til fingerspissene. Han vet det ikke nytter å profilere seg i mediene i motsetning til den statsråden som har ansvaret. En må gjør det beste ut av det innenfor de rammer en får. Jobben er å iverksette så godt det lar seg gjøre det politikerne bestemmer.

– I Nav-reformen skrudde en på alle brytere samtidig. Det innebar en veldig høy risiko, sier Saglie. Han peker på at da Hydro og Statoil fusjonerte, sørget de først for å få på plass fusjonen ved hovedkontoret. Deretter slo de sammen de operative enhetene.

– I etterpåklokskapens lys ville jeg nok i dag ha jaktet på flere tiltak som kunne redusert risikoen, som flere ressurser, mer tid, få på plass IKT, bedre kompetanseoppbygging. I tillegg til selve Nav-reformen skulle vi jo gjennomføre den store ensjonsreformen. Systemet ble overbelastet, sier Saglie.

Det Saglie sier, er ikke noe nytt. Det nye og viktige ligger i at det er han som sier det. Det er gang på gang blitt hevdet at Nav-reformen var underfinansiert og at alt for mye skulle skje på for kort tid. Saglie sier seg enig.

Det er ganske vanlig at politikerne gjennomfører endringsprosesser for raskt. Ser man en innsparingsmulighet, skulle det helst vært gjort i går. Forståelig nok. Nav er en studie i at «hastverk er lastverk» når det gjelder kompliserte endringsprosesser.

Det er den samme situasjonen man har havnet i når det gjelder Oslo Universitetssykehus. Her er det ingen som med troverdighet står fram og forteller hvordan en skal klare å gjennomføre fusjonen innenfor gitte
budsjettrammer uten at det vil føre til at færre pasienter blir behandlet og køene vokser. Siri Hatlen trakk seg på forsommeren fordi hun mente det ikke var samsvar mellom oppgaver og finansiering. Da var det snakk om at sykehuset måtte
kutte nærmere en halv milliard for å kunne holde budsjettet med et underskudd på 400 millioner kroner. I forrige uke meldte sykehuset at underskuddet kan bli på en milliard i år. Sykehuset klarer ikke kutte kostnader som forventet fordi
det vil ramme pasientene. Det var nettopp «faren for det» Hatlen pekte på flere ganger i vår. At hun forsvant, hjalp ikke OUS. Nå seiler de videre med en styreleder og et styre som ikke ser ut til å makte det de sa de skulle klare i juni da Hatlen kastet kortene.

I januar skal den store samhandlingsreformen gjennomføres. En rekke kommuner og opposisjonen har bedt om en utsettelse for ikke å ende opp med et nytt Nav. Kommunene er ikke forberedt på en gigantisk reform. Jens Stoltenberg vil ikke
høre på det øret. I partilederdebatten sa han at Nav og samhandlingsreformen ikke kan sammenliknes. Kommunene vil få økte bevilgninger neste år. Det står dem fritt til å bygge opp egne pasienttilbud og satse sterkere på forebygging,
eller de må betale de store sykehusene for utskrivningsklare pasienter som kommunene burde ha et tilbud til. Tanken er god. I teorien ser dette bra ut. Det gjorde også planene for Nav. I praksis ble det noe helt annet.

Valgets lokale kvaler

et er utmerket at Liv Signe Navarsete vil finne ut av om lav valgdeltagelse har sammenheng med statlig overstyring av kommunene. Tiden er overmoden for å gå nye runder på vårt styringssystem knyttet til ulike
forvaltningsnivåer, herunder når og hvem som skal velges,

Siv Jensen tar til orde for at vi bør ha kommune- og
fylkestingsvalg sammen med valg til Stortinget. Det er ingen ny tanke, minnet
statsminister Jens Stoltenberg om i partilederdebatten på NRK i går kveld. Hver
gang ender det med at en ikke ønsker en slik ordning fordi en frykter at
kommunevalget vil komme i skyggen.

Når saken tas opp igjen, skyldes det at valgdeltagelsen ved året valg ble lavere enn alle hadde regnet med. 62,6 prosent har stemt ved årets kommunevalg. Det er en økning på 0,4 prosent siden 2007. Tallene for fylkestingsvalget er henholdsvis 57,8 og 57,5 prosent.

«Vårt svar skal være mer demokrati og mer åpenhet» ble en parole etter terroraksjonen 22.juli. Det ble igjen til en oppfordring til folk om å melde seg inn i et politisk parti og bruke stemmeretten. Flere av partiene melder om en betydelig økning i antallet medlemmer. Det er løfterikt. Men folk har i liten grad oppsøkt stemmelokalene for på den måten å protestere mot
terror, for integrering eller for mer demokrati. Folk har ganske enkelt ikke sett sammenhengen mellom terroraksjonen og et kommunevalg. Fortsett å lese Valgets lokale kvaler

Valgets kvaler

Den rene fornuft er kommet i miskreditt på tidens torg. Det gjelder å føle for tiden. Det er mer strevsomt, men lurere å bruke hodet når en skal stemme eller bestemme seg.

Innen god gammeldags vitenskap nytter det ikke for forskere å bedyre at ting må være slik eller slik fordi en føler det på seg eller at det samsvarer med ens institusjon. Alt som skjer innen akademia skal forankres i rasjonell tenkning. I teorien skal det i alle fall være slik. I praksis viste Harald Eia med sine «hjernevask»-programmer at emosjonelle stemninger i tiden, trender og politisk korrekthet påvirker de som snakker med forskerhatten på. Fortsett å lese Valgets kvaler

De umistelige byråkratene

Når politikere sier de skal redusere byråkratiet, er det tullpreik. Det blir mer byråkrati av den politikken som føres for tiden, enten den er blå eller rødgrønn. Politikerne burde rose byråkratene framfor å framstille dem som hår i suppa og bremseklosser

Frp er verst når det gjelder å rakke ned på kommunebyråkratiet. Siv Jensen har snakket seg i vår varm om at vi må «få bort fettet» og høstet jubel på landsmøtet da hun proklamerte at «Frp skulle være enkeltmenneskets siste skanse i kampen mot byråkratiet». Fortsett å lese De umistelige byråkratene

Rikdom som problem

Norsk økonomi går for bra. Øystein Olsen lover krig mot
valutaspekulantene som kaster seg over oss for å ødelegge. Prisen vil må betale
kan være boligpriser som stiger til himmels fordi politikerne ikke orker
upopulære innstramninger.

Sentralbanksjef Øystein Olsen ser problemet. I sommer var det opplest og vedtatt av det kom til å bli mellom seks til åtte renteøkninger i løpet av de to, tre første årene.  Nå er disse planene skrotet. Før helgen sa Olsen at Norges Bank kan komme til å kutte renten dersom kronen blir for sterk. Å stå fram som norske industris redningsmann, er altså ikke er fremmed tanke for ham. Men det har sin pris.
Statistisk Sentralbyrå regner med at boligprisen vil stige med 8,5 prosent i år. De neste tre årene regner en med en økning på til sammen 20 prosent.  Kuttes renten med for eksempel 0,5 prosent kan prisøkningen fram til og med 2014 bli på nærmere 25 prosent.

Slike høye boligpriser representerer et sosialt problem. Det blir for mange som ikke har mulighet til å komme seg inn på boligmarkedet. Om renten på et seinere tidspunkt vil øke, kan mange få betalingsproblemer. Boligprisene utgjør en boble i økonomien som kan sprekke før en vet ordet av
det. Vi vet at når boligprisen stiger raskt, får det før eller seinere uheldige konsekvenser.

De høye boligprisene har flere årsaker. Det bygges for få boliger særlig i byene som stadig flere flytter til. Går deler av eksportindustrien dukken, vil det føre til flere uføre og større tilflytting
til byer og tettbygde strøk der det er større muligheter for å få arbeid. Det betyr igjen prispress på boliger.  Rentefradraget er en annen faktor som bidrar til at boligprisene blir høyere enn de ellers ville ha blitt. I en rekke kommuner har en heller ikke eiendomsskatt.  En eiendomsskatt med en
sentraldel og en  valgfri kommunaldel, ville gjort mye for å bringe prisene ned på et normalt nivå.

Norge slapp særdeles billig unna finanskrisen. Da kunne de rødgrønne bruke penger. Da var poenget å holde hjulene i gang inntil krisen dabbet av.  Nå er det lite vi merker til
finanskrisen. Det er tut og kjør igjen. De økonomiske prognosene for de neste par årene er meget god.
Også denne medaljen har en bakside. Nå kreves det at Stortinget vedtar et stramt økonomisk budsjett. Dersom en slipper for mye penger inn i det økonomiske kretsløpet, vil det ha samme virkning som om valutaspekulantene kaster seg over oss. Det gir prisstigning og press på
lønningene. Det kan en leve med i offentlig sektor og skjermede næringer, men ikke i eksportindustrien.
Den situasjonen vi er inne i tilsier et strammere budsjett enn det Stortinget vedtok i fjor og at den private kjøpekraften dempes ved redusert rentefradrag og eiendomsskatt. Det spørs om regjeringen våger å legge fram et budsjett men den slags upopulære tiltak.

SVs finanspolitiske talskvinne, Inga Marte Thorkildsen, ber i Dagens Næringsliv i dag Øystein Olsen om å svekke kronen, og hun lover at budsjettene som legges fram om en månes tid skal være stramt. Samtidig etterlyser hun fortgang i arbeidet om å innføre en avgift på valutatransaksjoner, en såkalt «tobinskat».
Vi bør snakke med våre nordiske naboer og ta dette inn i EU. Det er et alvorlig problem at spekulanter, på grunn av kortsiktig gevinst kan sette hele samfunn i fare og skape både
massearbeidsløshet og andre typer problemer i land som de ikke føler noe som
helst ansvar for. Det kan vi ikke sitte stille å se på lenger, sier Thorkildsen.
Vel talt. Og det er selvsagt interessant at Thorkildsen roper på utskjelte EU. Uten EU blir det ikke noe kraft i et slikt tiltak.

Radbrekking av kommunalt selvstyre

Selvsagt svarer et stort flertall av folket ja til minstestandard for antall elever per lærer og mye annet Like forståelig som å ønske seg mindre regn og mer sol neste år.

75 prosent av folket vil ha lovfestet standard for lærertetthet og 74 prosent vil at et flertall av ansatte i helse- og omsorgssektoren skal ha høyere utdanning. Dette viser en undersøkelse som Respons analyse har gjort på vegne av fagorganisasjonen Unio. Henholdsvis 70 og 57 prosent av ordførerne sier nei. Fortsett å lese Radbrekking av kommunalt selvstyre

Klassekampen dunker alle

Klassekampen gjør alle kapitalist-strategiene i mediehusene til skamme. De øker der alle andre taper og så har de noe sjeldent som eiere som konsentrerer seg, bruker penger på papir og blåser en lang mars i pengeslukene på nett.

Klassekampen er ikke lenger en «sær greie» for de rødeste av de røde. Det er blitt en av landets beste aviser som overoppfyller målet med pressestøtten: De setter egne saker på dagsorden og levere kvalitet som går hjem hos stadig bredere lesergrupper. Derfor øker Klassekampen der neste alle andre går betydelig tilbake. Fortsett å lese Klassekampen dunker alle

Sviktes av velgerne

Kristin Halvorsen og Barack Obama få ta seg en prat om hvordan det er mulig å miste så mange velgere på så kort tid. De med makt havner fort i maktesløshet når det gjelder å beholde velgere på laget.

Kristin Halvorsen, en gang med målinger opp mot 20-tallet og 12,5 prosent av stemmene i 2001, kan ti år etter ende opp med å ha mistet nærmere to tredjedeler av velgerne sine.  I flere år har de vært på vei ned i bølgedalen. De faller bare dypere og dypere. Kristin Halvorsen har stått ved roret siden 1997. Til tross for sterk tilbakegang i flere år, er hun partiets ubestridte leder.  For hun er dyktig. Hun kan spille på populismens strenger, er på hugget i debatter, treffsikker, folkelig og har bøttevis med bred politiske erfaring og hun imponerte som finansminister. Hun både kan og vil bruke makt og mestrer alle politikkens finesser. Allikevel vender velgerne henne ryggen.

Det kan være for enkelt å si at slikt må en regne med når et «miniparti» sitter med ansvaret i en regjering. Det handler også om at partiet ikke lenger leverer politiske løsninger som treffer folk. Så lenge en er med i regjering, er det nesten umulig å komme på offensiven med sin egen politikk. Det hjelper ikke SV særlig mye om Ap lar dem få lov til å fronte skrotingen av kontantstøtten til to-åringer.  Når Audun Lysbakken framhever at dette er et stort grep for bedre integrering av innvandrere, er det ingen jubel å spore.  Få tror det er så enkelt.

SV har det partier kan ønske seg: En sterk og samlende partileder og regjeringsmakt. Og likevel går det galt. SV har kommet i en situasjon der regjeringstaburetten symboliserer like mye avmakt som makt. Vi hører de sier at de klarer å sette sitt preg på regjeringens politikk. Men de som en gang stemte på partiet, begeistres ikke av det de måtte se av «SV-preg», hvis de i det hele tatt ser noe. Den rødgrønne regjeringen framstår dessuten som sliten og forvirret. En uke før et valg har de klart å ende opp i en strid om Ola Borten Moe og hva de står for i klima- og oljepolitikken.

Det blir ikke enklere for de rødgrønne de neste to årene. Snarere tvert i mot. Hvis SV vil være med på regjeringsseilasen videre, kan de ikke kalkulere med at velgerne kommer tilbake. Sannsynligvis vil enda flere forlate dem.

Det er i alle fall en som overgår Kristin Halvorsen når det gjelder å miste flere velgere og det langt raskere; det er Barack Obama.  Knapt noen president er blitt jublet inn av massene i Det hvite hus som Obama. Med sitt program for «change» skapte av himmelske forventninger. Han talte med en slik kraft og overbevisning at noen og enhver begynte å tro at det var et nytt USA som var i emning. Det viste det seg ikke å være. Det  gikk ikke mange månedene før Obama begynte å rase nedover på meningsmålingene. Etter vel et år måtte han tåle å bli omtalt som en av de minst populære presidentene. Obama har arvet to kriger, en finanskrise og en statsgjeld som ikke er til å leve med. Det har blitt smått med politiske seiere. Helsereformen som han fikk tvunget igjennom, var en blek utgave av det han gikk til valg på. Den blir ytterligere barbert gjennom de kutt som må gjennomføres i tiden framover.

Verdens mektigste

Barack Obama omtales gjerne som verdens mektigste mann. Selv har han de siste månedene vært fanget i maktesløshetens grep. Da Demokratene i fjor mistet flertallet i Kongressen, mistet Obama mye av sin handlefrihet. Tea-bevegelsen og Republikanerne klarte i vår å presse Obama fra skanse til skanse med sin avvisning av skatteøkninger og krav om så pass kraftige kutt i statens utgifter at en ikke økte gjeldsbyrden.  Denne kampen måtte Obama føre med ryggen mot veggen. Det var han som hadde blitt hengt ut dersom det hadde endte med at budsjett ikke ble vedtatt. Kassen var tom og USA hadde da måtte misligholde sine lån uten et budsjett som var vedtatt.

Det endte med et kompromiss som Obama hadde lite grunn til å være fornøyd med. Men det økte hans handlingsrom.  Denne uken fikk vi se en mer direkte, dristig og handlekraftig president. Han pepret Kongressen med kritikk for å drive et politisk spil og vise sendrektighet.  Og han dristet seg til å lansere en ny «bruke penger»- strategi etter beste keynesiansk merke. Han vil sette fart i økonomien med å sette en million veiarbeidere i arbeid.

Skal Obama bli gjenvalgt neste år, må han bli tøffere og tørre å gjøre det han mente da han lovet «change», sier USAs tidligere korrespondent, Tove Bjørgaas til Aftenposten. Hun skriver om Obamas USA i boken « Forandring og frykt».

Dristige Obama

Det er nettopp det Obama forsøker på. Han kan ikke lenger lefle med Tea-bevegelsen. Han må gå til krig mot dem. Han må løfte fram sine egne tanker og planer for hvordan USA skal styres. Han må få satt sine egne ideer på dagsorden og ikke la seg drukne i budsjettkutt og ulne kompromisser med Republikanerne.

Systemene er sterkere enn politikere. Det amerikanske systemet med en maktfordeling mellom president og Kongressen sørger for at presidentens makt begrenses. Derfor opplever Obama at han ikke har den handlefrihet han ønsker seg til å føre den politikken har tro på. Han må kompromisse, som om han satt i en samarbeidsregjering.

Men Obama er øverste sjef. Han har så pass mye pakt, en så sterk posisjon, at han har mulighet til vinne tapte velgere tilbake til sitt prosjekt. Det har ikke Kristin Halvorsen. Hun har ikke den posisjonen som skal til. Hun er første og fremst et lojalt medlem i en regjering som sliter og som styres at en statsminister som har rundt syv ganger så mange velger bak seg.

Barack Obama og Kristin Halvorsen er felles om å erfare den sterke nedturskraften i de brutte forventninger. Obama er i posisjon til å bygge opp forventinger igjen. Det er ikke Kristin Halvorsen.

Miljøajatollah Hauge mot Borten Moe

Er det mulig å få utstyrt Frederic Hauge med en rådgiver som kan gjøre et siste fortvilet forsøk på å få jekket ham ned et par meter? I pur selvsentrering og med krav om at Borten Moe skal krype for ham, stenger «bannbullekaster» Hauge for en tydeligere og bredere miljødebatt.

I går kalte Bellona-leder Frederic Hauge olje-og energiminister Ola Borten Moe en inkompetent løgner. Bakgrunnen var at Borten Moe hevdet at miljøaktører alt for lenge har fått monopol på å definere virkeligheten.

– De kommer ofte med relevante og gode innspill. Men av og til tar de også feil. Og da må man tørre å ta debatten uten at man blir beskyldt for ikke å ha et miljøengasjement, sa Borten Moe til Her og Nå. Han framholdt at fossil energi kommer til å bli en viktig del av energimiksen i Norge. Derfor er det ikke er et spørsmål om vi skal drive på med olje og gass, men hvordan vi kan gjøre det på en mest mulig miljøvennlig måte, argumenterte Borten Moe. Fortsett å lese Miljøajatollah Hauge mot Borten Moe