Syk og avpolitisert Behring Breivik

Når de to sakkyndige konkluderer med at Anders Behring Breivik er så syk at han ikke kan straffes, må seriøse medier holde seg unna. Man gir da ingen mikrofon til en sinnsforvirret person. Syke meninger bør ikke danne premisser for politisk debatt.

Siden 22.juli har vi hatt en diskusjon om de politiske holdninger som Anders Behring Breivik har begrunnet  sine massedrap med. Forskjellen mellom ham og de andre ekstremister, er at han omsatte sine holdninger til handling. Han var den som ble terrorist for å virkeliggjøre det han trodde på. Nå viser det seg at forskjellene mellom Behring Brevik og andre som befinner seg i det samme ekstreme politiske landskap er større enn som så.

I går slo de to psykiatriske sakkyndige fast at Behring Breivik uten tvil er paranoid schizofreni. Terroren 22.juli er altså en gal manns verk. Massemorderen er så gal at ha ikke kan straffes.

Klassekampen har i dag en reportasje om at ofre fra Utøya og andre fra venstresiden som nekter å avskrive 22.juli-terroren som bare en gal manns verk. De vil tolke terroren som politisk og vil ha en politisk diagnose. De vil beholde Anders Behring Brevik i den settingen han har fungert. Det er i denne politiske settingen ikke minst Anders Behring Breivik selv vil være. Derfor har han skrevet hundrevis av sider om sin politiske ideologi. Han mener selv at han omsetter sitt politiske syn til handling.  AUF plasserte da også Behring Breivik med en gang inn i den settingen han ønsket seg.

Det er neppe mulig å holde ham der. De første som må ta stilling til det, er mediene. En rekke medier har sagt de vil intervjue Behring Breivik når det lar seg gjøre. Han er klar som et egg. Det er ingen ting han heller vil. Det  kan hende at han er så pass tilregnelig at han vil legge bånd på seg og holde tilbake noen av sine mest sprø tanker. Men medier intervjuer da ikke syke personer. Mediene kan ikke på ramm alvor videreformidle en psykisk forvirret mann merkverdige meninger.

Ute av kontroll

Det er nå større grunn til å belyse og diskutere hvordan og hvorfor Anders Behring Breivik endte opp som et psykiatrisk tilfelle ute av kontroll. Hva forteller det om det samfunnet vi lever i?

Det er mulig de psykiatrisk sakkyndige vil være uenige i å gi Behring Brevik diagnosen «paranoid schizofren».  Det vil sannsynligvis være psykiatere og andre fagfolk som på generelt grunnlag mener i har gått for langt i å diagnostisere folk som har begått straffbare handlinger bort fra straffeansvar.

Og det kan være grunn til å diskutere om Behring Breivik skiller seg ut for eksempel fra Vidkun Quisling, Josef Stalin, Adolf Hitler, Osama bin Laden og andre som har ansvar for å ha begått de grusomste handlinger. Antagelig vil psykiatere svare at Behring Breivik er i en egen klasse i forhold til de fleste av disse. De groveste terrorister er ikke psykotiske. De kan ha karakterbrist og en være som psykopater å regne, men de er ikke syke. De vet hva de gjør. De er villige til å påføre andre tap og smerte for å vinne en politisk kamp. Anders Behring Brevik har konstruert seg et univers som ikke eksisterer. Han ser på seg selv som en frelser for hele Europa, han er tempelridderen som for alvor setter det store slaget i gang, han er leder for en Orden som ikke eksisterer og ser på seg selv som en leder for et Norge renset for utlendinger.  Dette er ikke ekstremt, sier psykiaterne. Det er så sykt som det kan få blitt. Det er et ødelagt menneske vi har med å gjøre. Han har flyttet inn i en verden som vi andre ikke har del i. Det er schizofrenien vesen.  

Denne saken ligger i rettssystemet. Det vil være den rådende oppfatning her som vil avgjøre Behring Breviks skjebne. Med mindre de ni sakkyndige som nå skal vurdere de to psykiaternes rapport, mener det er tvil om konklusjonen, vil retten ikke dømme ham til straff, men til tvungen behandling. Retten vil ikke ta hensyn til hva de pårørende mener. Aller minst vil de bry seg med hva politikere mener. Den tredje statsmakt skal sørge for uavhengighet i forhold til den utøvende og lovgivende makt. Retten har en oppgave, å sørge for at rettsstaten fungerer.

Sandberg skivebom

Politikerne eller regjeringen kan ikke gjøre noen som helst i denne saken. Derfor  presenterte Per Sandberg (Frp), leder av justiskomiteen, en skivebom i megaklassen da han rett etter at de psykiatriske sakkyndiges rapport var kjent, tok til orde for at «vi kan ikke godta rapporten som den foreligger nå».  Han ville ha to nye sakkyndige til å gjøre jobben på nytt. Knut Arild Hareide (KrF) gikk nesten like langt. De andre partilederene holdt hodet klart og henviste den slags vurderinger til retten.

Hareide og Sandberg må skjerpe seg. Ut fra det Hareide sa i Politisk Kvarter i dag, se det ut til at han alt har innsett at han i går leverte en kommentar som ikke holdt mål.  Som leder for 22.juli-utvalget i Stortinget, får han flere sjanser på å vise at han kan holde tunga rett i munnen. Per Sandberg bør trene seg i å stagge sin trang til å tute med de populistiske ulvene som er ute i alt slags vær.

Legeopprør mot sykemeldingsbyråkratiet

Tre fastleger gjør opprør mot et sykemeldingsbyråkrati de mener er sløsing med ressurser. Det er all mulig grunn til motforestillinger mot politikernes tro på at flere regler, banketter, møter og rapporter får ned sykefraværet.

I Norge er politikerne enige om ikke å iverksette de tiltak forskeren er enige om vil få ned sykefraværet. Det er å la den enkelte arbeidstaker bli trukket i lønn eller at de må arbeide den første sykemeldingsdagen inn igjen, en såkalt «karensdag». Det har de gjort i Sverige – og det har gitt resultater. Det andre som virker, er å la arbeidsgivere betale en større del av langtidsfraværet. Det får arbeidsgivere til å anstrenge seg for legge forholdene til rette for dem som er syke. Når det rammer egen lommebok eller bunnlinje, blir folk mindre borte fra jobb. Slik er det praktisk talt i alle land i verden, med unntak av Norge. Hos oss har alle rett til å være syk med full lønn. Noen annet er det om vi blir skikkelig syke, altså uføre. Da må vi klare oss med rundt en tredjedel av lønnen eller lavere enn det. Dette har «de sterke», de som har jobb, bestemt. Fortsett å lese Legeopprør mot sykemeldingsbyråkratiet

Fraværende ledelse

Ledelse handler om tydelighet og nærhet til medarbeidere. I det lange løp kan en ikke basere seg på så mye avstandsledelse som preger Oslo Universitetssykehus.

Kun 18 av 59 somatiske avdelinger ved Oslo Universitetssykehus (OUS) har en leder som er til stede i miljøet til daglig, skriver Dagens Medisin.41 avdelinger er spredt på to eller flere steder og har såkalt tverrgående ledelse, det vil si at lederen har ansvar for personer og aktiviteter som befinner seg på flere steder. Oslo Universitetssykehus befinner seg alt på 70 ulike adresser. Bare det er en ledelsesutfordring av dimensjoner. Fortsett å lese Fraværende ledelse

PST-sjefen på teppet

Justisminister Grete Faremo holder sin vernende hånd over PST-sjef Janne Kristiansen. Det er det god grunn til, i alle fall inntil saksforholdene rundt 22.juli er tilstrekkelig avklart. Statlige sjefer skal ikke sparkes som ledd i et politisk spill.

 

Et flertall i Stortinget vil ikke vente lenger, ikke en gang til PST har gjennomført sin egen vurdering av egen innsats  før 22. juli. Ikke kan de vente på 22.juli-kommisjonen som kommer med sin rapport i august neste år. Og de kan heller ikke vente på at justisministeren trekker sine konklusjoner om PST har opptrådt i samsvar med sitt mandag og det en med rimelighet kunne forvente.  De vil at Janne Kristiansen skal komme til Stortinget nå. Helst denne uken.  Det var da voldsomt til hastverk.

Det ingen ting i veien for at Kristiansen møter i Stortinget nå. Når hun kan snakke med mediene, kan hun selvsagt også snakke med politikerne. Men det vil ikke føre til noe, annet enn at hun kanskje kan lykkes i å rydde opp i en del misforståelser hun selv har bidratt til å skape. Fortsett å lese PST-sjefen på teppet

Følelsenes makt

Den som uforvarende utløser et helt batteri av vonde følelser, er ille ute. Da gjelder det å ikke forsvare seg, men gjøre seg klar for en runde «rituell pisking» 

 Da Jens Stoltenberg var på beina 11. mai i år, kunne han lese Dagbladet forside: «Kongen er lei seg. Jens stoppet Harald». En gedigen misforståelse, tenkte statsministeren. Han og Kong Harald var jo blitt enige om at «Krigskorset med sved» var det han som skulle dele ut. Kongen hadde da nok av utmerkelser for utdeling. Trodde han. Men Kongen hadde lyst og følte seg tilsidesatt.

En god, gammel konge som er lei seg, fikk opposisjonspolitikere og kommentatorer til å gå banans. Stoltenberg ble fremstilt både som uklok, frekk, selvsentrert, ufølsom og uten dømmekraft. Statsministeren fikk knapt gjort noe annet den dagen enn å forklare og argumentere i alle kanaler. Jens Stoltenberg opererte i den rasjonelle verden med sedvanlig dyktighet. Det hjalp ikke, for han oppdaget ikke det emosjonelle trykk som lå i saken. Først dagen etter innså han at han hadde tapt kampen mot de sterke følelsene. Han måtte bite i det sure eplet, innrømme feil, svelge unna et nederlag og si at neste gang skal kongen få være med. Statsministeren lærte en lekse om følelsens makt. Fortsett å lese Følelsenes makt

Fraværende ledelse

 Ledelse handler om tydelighet og nærhet til medarbeidere. I det lange løp kan en ikke basere seg på så mye avstandsledelse som preger Oslo Universitetssykehus.  

Kun 18 av 59 somatiske avdelinger ved Oslo Universitetssykehus (OUS) har en leder som er til stede i miljøet til daglig, skriver Dagens Medisin.41 avdelinger er spredt på to eller flere steder og har såkalt tverrgående ledelse, det vil si at lederen har ansvar for personer og aktiviteter som befinner seg på flere steder. Oslo Universitetssykehus befinner seg alt på 70 ulike adresser. Bare det er en ledelsesutfordring av dimensjoner.

Da man startet fusjonsprosessen ved OUS ble den såkalte ”stedlige ledelsen” erstattet med ledere som hadde ansvar for funksjoner. Planen er å flytte avdelinger sammen etter hvert, og en ville starte fusjonsprosessen med å gi en leder ansvaret for det som på sikt skulle bli en mer sammensveiset enhet. Den felles lederen kunne da umiddelbart starte med å ta ut skalte synergieffekter. Det kan argumenteres for det dette er den beste måten å gjøre det på når en skal fusjonere. Fortsett å lese Fraværende ledelse

Mer overvåkning

Det er ikke annet å vente enn at påstander om at PST har sviktet i tilfellet Anders Behring Breivik, fører til at PST ber om lov til mer overvåkning. Svaret bør bli nei. Et ekstremtilfelle bør ikke få oss til å hive fundamentale prinsipper på båten

I etterkrigstiden og den kalde krigens dager, ja fram til på 80-tallet, skjedde det i Norge en overvåkning på politiske premisser som et samlet Storting har tatt avstand fra. Vi har fått et lovverk og kontrollorganer for å sikre at overvåkning på politiske premisser skjer. Det er Stortingets EOS-utvalg, ikke PST, som trekker grensene for hva som kan tillates. Fortsett å lese Mer overvåkning

Enda mer sex i Frp

Det nytter ikke å nekte for at alt for mange sentrale aktører i Frp framstår med forkvaklede holdninger til seksualitet. Det kan og bør ikke Siv Jensen gjøres ansvarlig for. Det er fint lite hun kan gjøre med det, annet å be tillisvalgte opptre etisk ansvarlig.

Det er visst aldri fred å få for Siv Jensen når det gjelder sex i Frp. I går ble det kjent at bystyrepolitiker i Kristiansand, Beate Helland, har anmeldt stortingsrepresentant Henning Skumsvoll for voldtekt og seksuell trakassering. Tidligere i år har partiet også måttet håndtere skandalen rundt  Bård Hoksrud og Trond Birkedal. Fortsett å lese Enda mer sex i Frp

Følelser og ytringer om 22.juli

Det er forståelig at Frp reagerer på Ap-politikere forsøker å knytte partiet til 22.juli. Det forklarer, men unnskylder ikke Per Sandbergs forsnakkelse om offer i Stortinget.

Per Sandberg har ydmykt bedt om unnskyldning, men det kan være at det han sa ikke er særlig langt fra det han mener, men ikke kan eller bør si.

Biter ikke på forsøkene på å la Anders Behring Breivik ta ansvar for sine handlinger, men gi Frp og andre et medansvar for de holdninger som førte til terroren.

 

Når AUF-leder Eskil Pedersen hevder Frp bidrar til å spre innvandringskritiske holdninger uten å ta ansvar for de konsekvenser det fører til, er det forståelig at Frp reagerer. Pedersen mener Frp-politikere misbruker ytringsfriheten i sin kamp mot innvandring og tar til orde for å vise «ytringsansvar» for ikke å fremme innvandringskritiske holdninger.

Aps partisekretær, Raymond Johansen, har også kommet med uttalelser som gjorde at Frp hadde en god grunn til å føre saken inn i Stortinget. All politisk debatt hører hjemme her. Når Siv Jensen i Stortinget stilte spørsmål til utenriksminster Jonas Gahr Støre om hva han mente om uttalelsene fra ledende Ap-politikere om «innvandring og 22.juli», var hensikten å få Støre til å si det Frp ønsket å høre, nemlig at Frp ikke kan og skal kobles til 22.juli. Ingen er bedre enn Støre til å gi balanserte uttalelser. Det han sa var greit nok. Det som fikk det til å gå i svart for Per Sandberg, var at Støre påsto at Frp forsøke å innta en offerrolle. Det opplever Sandberg som dypt urettferdig, og det vekket hans følelser. Det var da han kom til å si at «er det noen som har spilt offer her, så er det til de grader Arbeiderpartiet». Dermed var det gjort.

En slik uttalelse faller ikke ut av Per Sandbergs munn uten at det er et grunnlag for det. I slutten av august hevdet informasjonsrådgiver Hans Geelmuyden at Ap bevisst har utnyttet 22.juli politisk. Han fikk da kraftig på pukkelen for å opptre både kynisk og hensynsløst. Ingen støtte ham. Men på kammerset både i Frp og andre opposisjonspartier, var det nok de som hevdet han hadde et poeng.

Ap er vitterlig et offer. De har traumet fortsatt i sjel og sinn. Flere av Aps politikere er som sørgende å regne og vil være det i lang tid framover. Alle politikere har tatt behørig hensyn til dette i valgkampen og i tiden etter. Det er enighet om å omtale 22.juli med varsomhet. Så tråkket Per Sandberg fullstendig feil. Han innså raskt at det ikke nyttet å forsvare seg og ba ydmykt om unnskyldning

Retoriker Jan Risdal, som nylig har gitt ut boken «Unnskyld», sier til Dagsavisen at Sandbergs unnskyldning ikke holder mål. Det kan man gjerne mene. Det Sandberg unnskylder er at han brukte ord som førte til så sterke følelsesmessige reaksjoner. Det var aldri Sandbergs mening. Sandberg ønsket ikke at Helga Pedersen og andre skulle begynne å gråte åpenlyst. Hadde han visst at de ville reagere slik, ville han ikke brukt slike ord. Derfor la han seg flat og ba om unnskyldning. Sandberg kunne derimot ikke be om unnskyldning for det han mener. Klokelig nok sa han heller ikke at han ikke kunne ta ansvar for andres følelsesmessige reaksjoner eller at det var en overreaksjon som skjedde i Stortinget. Det kan godt være både han og andre mente det også. Men det blir enda verre om en gir seg til å mene den slags når det er det er den emosjonelle settingen som er blitt premissleverandør for det som sies og ikke sies. Ledere blottet for emosjonell intelligens har en tendens til ikke å ta seg inn igjen, men ture videre og øke det emosjonelle klima ytterligere.

Dobbelt uklokt

Det var ikke klokt av Støre å gjøre dette til en sak om at Frp forsøker å gjøre seg til offer. Enda mindre klokt var det av Sandberg å opptre så til de grader umusikalsk. Sandberg er en politiker som kan skyte fra hofta. Noen ganger går det helt galt.

Hadde dette replikkordskiftet skjedd et halvt år fram i tid, hadde det neppe vekket de samme sterke reaksjonene som i går. Tiden leger en del sår.

Både Siv Jensen og Per Sandberg la seg ikke flate på sak. De var opptatt av å skille mellom en uheldig uttalelse og de følelser den skapte og det de kaller «realitetene i saken». Og realitetene er at Frp er dønn lei det de kaller Aps hersketeknikk og forsøk på definere premissene for den politiske debatten etter 22.juli.

Det store flertallet i folket biter ikke på forsøkene på å la Anders Behring Breivik ta ansvar for sine handlinger, men gi Frp og andre et medansvar for de holdninger som førte til terroren.

Frp har kommet med en rekke merkelige utspill om innvandring. Det er imidlertid milevis av forskjell mellom den politikken Frp står for og til det Anders Behring Breivik hevder i sitt gigantiske dokument, det «Fjordmann» og andre skiver på diverse blogger og den primitive innvandringshetsen som preger mange av kommentarfeltene på nettet.

Det Frp-politikere har uttalt offentlig om innvandring ligger godt innenfor både ytringsfrihetens rammer og alle må kunne mene uten at en skal bli beskyldt for å fremme terrorisme. Eskild Pedersen eller AP kan ikke påta seg rollen som et meningspoliti som skal gå rundt og definere hva som er misbruk av ytringsfriheten og i strid med det nye idealet «ytringsansvar». Det er dødfødt å tenke slik.  Det et noen føler seg krenket av at noen ytrer sine meninger, må vi også leve med. Da må en gjerne slå hardt ned på meningene, men ikke hevde at en misbruker ytringsfriheten. Det er faktisk en rettighet individer og grupper har full rett til å gjøre bruk av.

De innvandringskritiske holdningene som har slått rot her til lands, finner vi i mer utrerte utgaver i andre lands politiske partier. At Eskild Pedersen vil angripe disse holdningene, er helt på sin plass. De må bekjempes med kunnskap og meninger, ikke med forsøk på å hente argumenter fra 22.juli.

Tårer og Frp-realiteter

Det er forståelig at Frp reagerer på AUF-leder Eskil Pedersens forsøk på å bruke 22. juli for å ramme Frp. Det forklarer, men det unnskylder ikke Per Sandbergs forsnakkelse om offer i Stortinget.

Når AUF-leder Eskil Pedersen i et foredrag «om etter 22.juli» inkluderer Frp blant dem som bidrar til å spre innvandringskritiske holdninger uten å ta ansvar for de konsekvenser det fører til, er det forståelig at Frp reagerer. Eskild Pedersen mener Frp-politikere misbruker ytringsfriheten i sin kamp mot innvandring. Han tar til orde for å vise «ytringsansvar»  for ikke å fremme innvandringskritiske holdninger.

Aps partisekretær, Raymond Johansen, har også kommet med uttalelser som gjorde at Frp hadde en god grunn til å føre saken inn i Stortinget. Det er slett ikke uvanlig at stortingsrepresentanter stiller spørsmål til en statsråd med utgangspunkt i noe partiets egne representanter har sagt. Når Siv Jensen i Stortinget i går stilte spørsmål til utenriksminster Jonas Gahr Støre om hva han mente om uttalelsene fra ledende Ap-politikere om «innvandring og 22.juli», var hensikten å få Støre til å si det Frp ønsket å høre, nemlig at Frp ikke kan og skal kobles til 22.juli. Ingen er bedre enn Støre til å gi balanserte uttalelser. Det han sa var greit nok. Det som fikk det til å gå i svart for Per Sandberg, var at Støre påsto at Frp forsøke å innta en offerrolle. Det opplever Sandberg som dypt urettferdig, og det vekket hans følelser. Det var da han kom til å si at «er det noen som har spilt offer her, så er det til de grader Arbeiderpartiet». Dermed var det gjort. Fortsett å lese Tårer og Frp-realiteter