KrF er i ferd med å si nei til Kjell Magne Bondevik-linjen i partiet. De vil ha makt og åpner for et samarbeid med Frp. Det er forståelig at de ikke biter på flørten fra Ap.
Et normalt politisk parti søker makt. Størst makt oppnår en ved å sitte i regjering. Ingen parti er blitt så mørbanket av velgerne i den perioden de har sittet i regjering som SV. Partiet er i dag en blek skygge av seg selv og henvist til et liv rundt sperregrensen. Likevel tviholder de på regjeringssamarbeidet med Ap og Sp. Det finnes folk i partiet som mener SV bør trekke seg ut og konsentrere seg om å holde fram prinsippene og ideene som partiet er bygget på. Men de blir overhørt. Å ha politisk makt teller mest.
KrF er som SV et ideologisk styrt parti. De har plassert seg i det politiske sentrum og basert seg på en serie hjertesaker begrunnet ut fra kristne verdier. KrF har rekruttert sine velgere primært fra det såkalte «kristenfolket». De er det blitt færre av, og det er en viktig forklaring på hvorfor KrF har gått tilbake de seinere årene.
KrF var på topp da Kjell Magne Bondevik ledet en sentrumsregjering fra 1997 til våren 2000. Sentrum som regjeringsalternativ er nå dødt. KrF må bestemme seg for om de i 2013 vil støtte en regjering ledet av Jens Stoltenberg eller Erna Solberg. Erna Solberg har gjort det klart at hun ikke har noe i mot å ha Frp med i en regjering.
Den gamle linjen
Hvis KrF skal følge Kjell Magne Bondeviks og Dagfinn Høybråtens gamle linje, skal de holde fast på at de ikke vil være med i en regjering der Frp er med og at Erna Solberg får velge mellom KrF eller Frp. Da får vi på nytt igjen situasjonen ved valget i 2009. Knut Arild Hareide har sagt at denne posisjonen ble for uklar for velgerne. Han vil gi klar beskjed til velgerne om hva slags regjering KrF vil støtte.
Unge Venstre har gjort et vedtak om at de vil ha Frp med i regjering. Alt tyder på at Venstre vil oppheve sperren mot å sitte i en regjering med Frp. Det er ingen grunn til tvile på at det de vil foretrekke Erna Solberg som statsminister framfor Jens Stoltenberg.
Knut Arild Hareide forstår at KrF ved valget i 2013 ikke kan mase om en sentrumsregjering. Det blir å dikte opp en virkelighet som ikke finnes.
KrF kan selvsagt velge å stå alene utenfor utenfor alle regjeringskonstellasjoner og tviholde på sin sentrumsprofil. En slik posisjon holder ikke i lengden. Er det noe KrF har lært siden 2005, er det at lykken ikke er å stå utenfor.
KrFs parlamentariske leder, Hans Olav Syversen, trer nå ut av skapet og gjør det klart at KrF bør oppheve sperren mot et samarbeid med Frp. Kjell Ingolf Ropstad og Dagrun Eriksen er enige. I følge VG skal det kun være to at de ti representantene i KrFs stortingsgruppe som fortsatt sier nei til ethvert samarbeid med Frp.
KrF-politikerne sier ikke nå at de er klare for å gå i regjering med Frp. Et skritt av gangen. Poenget nå er å gjøre det klart at Ap kan slutte med frieriene sine. KrF vil medvirke til at Jens Stoltenberg må gå av som statsminister i 2013 og at han erstattes av Erna Solberg.
Matlary ut
KrF skal bruke et år på å konkludere den prosessen de nå har startet. Knut Arild Hareide har enn ikke sagt hva han mener. Det er klokt. Hans oppgave er i første omgang å jobbe internt for at partiet skal lande der han ønsker. Når tiden er inne for å si offentlig hva han mener, vet han nok ikke selv ennå.
Tidligere statssekretær for KrF og leder av et utvalg som har formulert partiets ideologisk plattform, professor Janne Haaland Matlary, meldte seg for noen uker ut av KrF. Hun begrunner dette med at KrF er uklar med hensyn til sin ideologiske forankring. Hun mener tiden er inne for KrF til å gjøre det tindrende klart at KrF er og blir et borgerlig parti og at en aldri kan elle bør inngå et samarbeid med Ap
KrF legger neppe opp til en prosess på Matlarys premisser. De nøyer seg ventelig med å si at de tar et standpunkt med hensyn til hvilken regjering de vil ha i 2013. Den prinsipielle debatten Matlary utfordret til, virvler nok opp mer støv enn det som er ønskelig denne omgang.