Vrakingen av Carl I. Hagen kan treffe Siv Jensen som en bomerang eller hun får endelig all den makten hun trenger for å få drevet igjennom sin egen vilje. Nå tyder alt på at Siv Jensen er blitt en maktpolitiker på Carl I. Hagens nivå.

De langsiktige virkningene av Carl I. Hagens utblåsing kan bli alvorlige. Det har aldri skjedd før at en avgått partileder har angrepet sin etterfølger slik Carl I. Hagen nå gjør. Da saken ble kjent onsdag, virket det som om det først og fremst handlet om det svik Hagen opplevde da han ble vraket som medlem i Nobelkomiteen. I løpet av gårsdagen utviklet saken seg til et angrep på Siv Jensen og det hun står for. Det var kona Eli som ledet an ved å si at når Siv Jensen ikke klarer å «løse en slik fillesak, hvordan skal hun da kunne styre landet».

Da Siv Jensen ble partileder i 2006, hyllet Hagen henne og utropte henne til landets nye statsminister. Fram til 2009 gjorde ikke Hagen noe annet enn å bygge henne opp, fremholde henne som et politisk talent i megaklassen og etterlot ikke fnugg av tvil om at hun var akslet til å bekle statsministerposten. I går ville han ikke svare på om han mener Siv Jensen er kvalifisert til å bli statsminister. Han kunne ha svart at det ikke er en aktuelle problemstilling. Istedenfor svarer han med å henvise til at det har vært flere saker der det er blitt stilt spørsmål ved hennes lederstil.   

Alt tyder på at for Hagen skal det handle om Siv Jensen framover. Når han får roet seg ned, vil han sannsynligvis komme til at han ikke vil være tjent med å benytte alle muligheter som byr seg for å kritisere henne offentlig. Han er sannsynligvis klok nok til å operere i kulissene. Det er neppe tvil om at Hagen mener Siv Jensen bør gi seg som partileder jo før jo heller. Det skyldes ikke at hun ikke kan lede et parti, men at Hagen mener hun står for en politikk og en strategisk linje han ikke deler. Det er dette det i bunn og grunn handler om.

Håndtere kriser

Siv Jensen er ikke god til å håndtere kriser. En partileder må kunne håndtere både medier og personer i eget parti på en måte som gjør at potensielle konflikter ikke slår ut i full blomst. Hun ville vunnet på å tatt en telefon til Carl I. Hagen og forklart ham hvorfor han ikke blir Frps medlem i Nobelkomiteen. Hagen ville neppe akseptert det, men Siv Jensen ville kommet bedre ut av det. Nå virker det som om har gjort en feil som leder ved ikke å informere den det angår på forhånd.

Ledere står stadig overfor situasjoner der de må velge om de skal informere på forhånd og si det som det er eller om en skal la ting skje uten å si mer enn høyst nødvendig. Dialog er som regel mye, mye bedre enn å håndtere saker formelt riktig. Formelt har Siv Jensen alt sitt på det tørre. Hagen måtte i går beklage at han hadde hevdet hun hadde brutt partiets regleverk.

Både Carl I. Hagen og Siv Jensen kan sin Machiavelli. Hvis vi ser dette ut fra et rent maktperspektiv, har Siv Jensen opptrådt som en særdeles dreven maktbruker. Hun har villet provosere Carl I. Hagen og tenk at han ville bli så sint at han ville trekke seg. Dette var det hun ville oppnå.

Hun er sjefen

Slik er det neppe. Det ville vært for risikabelt. Alt tyder på at hun har ønsket å markere hvem som nå er sjefen. Det har hun lykkes med. Hun har 25 av medlemmene i gruppen bak seg. Bare seks støttet Hagen. Hadde alle visst hvor mye dette vervet betydde for Hagen, kunne det fort blitt flertall for Hagen. Det er dette som irriterer Hagen så grundig. Men når stortingsgruppa måtte velge mellom Hagen og Siv Jensen, det var nok slik de fleste oppfattet det, var valget enkelt. De må støtte opp om Siv Jensen. Og de mener faktisk at Hagen ikke bør få mer innflytelse i Frp enn han har.

Hva som til slutt blir resultatet av konflikten mellom Hagen og Jensen er ikke godt å si. Ikke blir en klokere av å lese mediene heller. «Frp-folket slakter Carl I», skriver VG i dag og henviser til at bare en av seks på partiets grasrot støtter Carl I. Dagbladet skriver at seks av ti Frp-velgere mener Hagen burde fått plass i Nobelkomiteen.

At Hagen ikke får bli med i Nobel-komiteen er en lite viktig sak for velgerne. Framover kommer det til å handle om Siv Jensen og politisk kurs. Alt tyder på at Siv Jensen har kontrollen, men å ha Carl I. Hagen som mostander uten formelle verv, kan bli særdeles krevende.